Livet er verdens skjønneste oppfinnelse

– Mens VG rapporterer om «Magnar og Tove sto 15 timer i fergekø», kan jeg skrive hjem til Drammen om befriende trengselfri og kortreist ferielykke, skriver vår spaltist Ole Petter Diseth om sin Sigdals-ferie i denne ukens Elvelangs.

Av: Ole Petter Diseth, spaltist

Det er årets første sommerferiedag. Jeg sitter i en campingstol helt nede i Soneren-vannkanten, nyter kaffen og utsikten. Stedet er naturskjønne Sandsbråten utenfor Prestfoss i Sigdal kommune.

Hadde jeg ikke visst bedre kunne jeg funnet på å tro at det var nettopp her han sto, dikteren Hans Børli, den gangen verselinjen «en stor ro som kjærtegner trommehinnene og lar deg høre livet brenne i deg som suset av flammen på et lys», kom dampende ut av landskapet.

Til gjengjeld er jeg helt bombesikker på at to ikke mindre betydningsfulle åndsarbeidere for sin tid har stått her. Hørt livet brenne i seg nettopp slik Børli beskriver, latt landskapet synke i seg slik jeg selv gjør det akkurat nå. Merket den samme roen, den samme følelsen av å stå ansikt til ansikt med noe større enn seg selv, mens ettermiddagssola smyger seg rundt Andersnattens brede ryggtavle. Kjent hele den formidable natururkraften som var og er Sigdal-dalførets fremste fortrinn sive ut i fingre og pensler, latt lerretene fylles med fjell og himmel og skog og vann.

Omtrent slik ser jeg for meg at det aller første møtet mellom to av gullalderens største sønner og Sigdals forførende natur fant sted – malerne Th. Kittelsen respektive Christian Skredsvig som med fynd og klem driver staffelibeina ned i det mjuke jordsmonnet ved Sandsbråten, og begynner å male.

Og kanskje var det akkurat her sistnevnte på et tidspunkt formulerte den enkle erkjennelsen – «livet er verdens skjønneste oppfinnelse». Eller så skjedde det i Paris noen år tidligere, i 1881 for å være presis, da Christian Skredsvig vant gullmedalje for maleriet «Une ferme a Venoix» ved ærverdige Salongen i Paris. 1889 er også en verdig kandidat – året hvor Skredsvig ble tildelt Den franske Æreslegionen og fikk den store ære å bli jurymedlem for verdensutstillingen i Paris. Samt i tillegg ferdigstilte sitt mest berømte maleri, «Seljefløyten».

Nordmenns ferievaner har de siste tiårene vært gjenstand for stor endring. Økningen i levestandard tas ut i stadig mer reising. Norge er for lengst blitt en nasjon av turister. I 2019 dro vi på 18,5 millioner feriereiser, hvorav 7,4 millioner av disse var utenlandsreiser. I år derimot, vil vi for det meste holde oss innenfor kongerikets grenser. Denne sommeren er det gode gamle furet værbitt som gjelder.

Men hva skjer når det norske ferie-flokkdyret ikke lenger kan reise til Spania, Hellas, Tyrkia og Italia? Da reiser vi i samlet tropp til Sørlandet i stedet. Eller til Lofoten.

Og mens VG rapporterer om «Magnar og Tove sto 15 timer i fergekø», kan jeg skrive hjem til Drammen om befriende trengselfri og kortreist ferielykke. Fra et dalføre hvor de eneste som står i kø, er opplevelsene. Av Buskerudmuseets totalt 18 besøkssteder har Sigdal hånd om hele tre: Sigdal Museum med det tilhørende Folkemusikksenteret. Th Kittelsens «Lauvlia», og sist men langt fra minst, Chr. Skredvigs kunsterbolig «Hagan» i Eggedal, med det tilhørende og helt enestående «Galleri Skredsvig».

Og når du først er i Eggedal, på fjellet Bjønneskortenatten 1020 meter over havet skuer den fantastiske granittskulpturen «Madonnaen med barnet» utover Trillemarkas vakre fjellområder. Den tre kilometer lange turen opp går du i hovedsak på helikopterinnflydde granittheller – steinsatt over tre år av sherpaer fra Nepal. I samme segment – naturbasert aktivitetsturisme; hva med en rafting-tur på heftige Simoa i regi av arrangørnykommeren Sigdal Aktiv?

Mye tyder på at masseturismen som har vært heiet fram i Norge de siste tiårene ikke lenger er bærekraftig.

Vestlandsfjorder forurenset av overdimensjonert cruisetrafikk som bidrar marginalt i norsk fastlandsøkonomi, samtidig som norske skattebetalere subsidierer de samme skipene gjennom billige havneavgifter og landstrøm. Busser som spyr ut diesel. Desperate Lofoten–, og Geirangerturister som gjør fra seg i buskene på grunn av manglende toaletter. 300.000 mennesker på én og samme sti opp til Prekestolen i løpet av sommersesongen.

I et normalferieår reiser folk fra hele verden for å oppleve Norge. I år er det vår tur. Istedenfor å sørge over tapte utenlandsturer kan vi velge å være takknemlige for muligheten den spesielle situasjonen gir, til å absorbere noe av den omfattende kortreiste lykken som finnes rett utenfor vår egen stuedør.

Mer skal det faktisk ikke til, for at livet oppleves som verdens skjønneste oppfinnelse.

Les også: Norgesferien stopper ikke nordmenn fra å dumpe dyrene sine

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Moss Dagblad, se våre abonnementstilbud her.