Krigshelten Hjørdis Edvardsen

BYHISTORIE: I en ny bok fra annen verdenskrig har forfatter og historiker Kjetil Henriksen funnet fram til hittil ukjente fortellinger om den norske motstandskampen. Tre av historiene er viet folk fra mosseregionen. «Fortellinger om motstand» er utgitt på Dreyers Forlag.

Av Paul Norberg, tidligere redaktør i Moss Dagblad

Hovedpersonene i de tre fortellingene fra Mossedistriktet er Ivar Storm Salomonsen, Hjørdis Edvardsen og Tor Arnt-Jensen. Ivar Storm Salomonsen var politimester i Moss fra 1944 til 1945. Men han var også den lokale Milorg-lederen. En dobbeltrolle han inntok, selv om han da konstant levde i livsfare.

Kodenavn "Uranus"

Hjørdis Edvardsen og hennes mann, Einar, jobbet aktivt for motstandsbevegelsen. Ekteparet kjøpte Kippenes Gård på Jeløy, og den tidligere radiotelegrafisten Einar Edvardsen var sentral i etablering av en hemmelig radiostasjon for motstandsbevegelsen. Dette var distriktets viktigste sender, og fikk kodenavnet Uranus. Våren og sommeren 1944 sendte de meldinger om hvor mange tyskere som var stasjonert i ulike deler av Østfold fra uke til uke. De hadde en pålitelig og god, tysk kontakt i Dienstelle Feltpost. I tillegg hadde de oversikt over tyske skip på vei inn og ut av Oslofjorden. Informasjoner fra radiostasjonen Uranus førte til at engelske fly greide å senke flere tyske skip. Kippenes Gård ble også et skjulested for flyktninger som var på vei til Sverige.

Ble skutt i ryggen

Da Einar døde i 1944, fortsatte Hjørdis med sitt motstandsarbeid for Milorg. Det førte til at hun selv ble skutt da hun bisto den kjente motstandsmannen Erik Bern med en illegal radiosending. 21. juli 1944 sto radiosenderen i Sånerskogen, ikke langt fra Såner kirke. Erik Bern og Hjørdis Edvardsen var på vei til senderen da de ble overrasket av omkring tretti tyske soldater. Bern ropte til Hjørdis at hun måtte komme seg vekk, og han åpnet ild mot tyskerne. Hjørdis Edvardsen ble truffet i ryggen av en tysk kule, og ble alvorlig såret. Hun havnet på fangeleiren Grini etter et sykehusopphold. Hun satt på Grini fram til frigjøringen. Erik Bern ble truffet av en salve fra en maskinpistol. Hans dødsdato er registrert som den 22. juli, men det er usikkert hvor lenge han faktisk levde etter å ha blitt skutt. Erik Bern ble kremert, og tyskerne forsøkte å få utlevert urnen. Det fikk de ikke, og etter krigens slutt ble hans aske bisatt på Hamar med militære æresbevisninger. Han mottok posthumt St. Olavsmedaljen med eikegren og den britiske Distinguished Service Medal. I Sånerskogen er det reist en minnestøtte på stedet hvor han falt, kalt Bernstøtten.

"Fru Edvardsen"

Når motstandsheltene fra krigens dager hylles, er det gjerne menn som får omtale. Men det var svært mange kvinner som drev aktivt og livsfarlig arbeid mot de tyske okkupantene og de nazivennlige myndighetene. I den forbindelse er det verdt å merke seg en Wikipedia-artikkel som handler om den siste trefningen som Erik Bern hadde med tyskerne i Sånerskogen. I artikkelen omtales Hjørdis Edvardsen konsekvent som «fru Edvardsen». Fornavnet hennes er ikke nevnt.

I en senere byhistorieartikkel skal jeg gå litt nærmere inn på de oppgavene som Ivar Storm Salomonsen, Hjørdis Edvardsen og Tor Arnt-Jensen utførte for Milorg. (Milorg er en forkortelse for militær organisasjon, og var en militær motstandsorganisasjon som ble bygget opp i Norge i løpet av andre verdenskrig).

En steg fra døden

Historien om Tor Arnt-Jensen begynner svært dramatisk. Det er hans barnebarn, Hanne Westerveld Jensen, som har sørget for at Tor Arnt-Jensens egne opptegnelser er kommet inn i boka «Fortellinger om motstand». Mannens egen historie starter slik:

«November 1944: Det småregnet da jeg ble ført ut av tunge murbygningen ovenfor Youngstorget. På gårdsplassen sto en bil med motoren i gang. To tyske vakter skjøv meg inn i baksetet. Jeg hadde ingenting røpet under lange og pinefulle avhør, men jeg forsto at tyskerne visste det meste om mine bevegelser de siste månedene fram til juli, da de klarte å peile seg inn på radiosenderen «Uranus» i Såner, og skjøt de to jeg samarbeidet med.» (Disse to var Erik Bern og Hjørdis Edvardsen. Min anmerkning. PN).

«Jeg visste hva det betydde å bli ført ut av cella i Møllergata 19 ved midnatt. Jeg hadde fått dødsdommen; eksekusjonspelotongen ventet mellom festningsmurene på Akershus. I bilsetet på gårdsplassen mellom de høye fengselsmurene satt enda en person. Effektive tyske vakter lenket oss sammen med håndjern. – Polska, hvisket han jeg delte skjebne med. Så startet ferden; den siste. Turen gikk gjennom en nattsvart hovedstad. Alle lys var blendet med svarte gardiner. Gjennom vinduet så jeg at det stemte det jeg innerst inne visste, men som jeg fortsatt håper ikke var sant. Vi var på vei mot Akershus festning. Vi holdt hverandre i hendene. Slik satt vi helt til vi kom fram. Bilen stanset med et rykk. En tysk vakt løsnet håndjernene. Polakken, som jeg bare skimtet ansiktet på, ble brutalt trukket ut av bilen. To-tre minutter gikk. Jeg var tørr i munnen, pulsen jaget i kroppen. Da smalt det. Først én gang, så en gang til. Polakkens dager var talte. Jeg hørte fottrinn nærme seg bilen. Nå var turen kommet til meg. Jeg tenkte på dem hjemme, på Karin og de to barna våre. Tankene streifet også innom spenning og slit, oppmuntringer og nederlag i det illegale arbeidet jeg hadde vært med på. Var det så mye verdt at jeg måtte ofre livet? Vaktene åpnet bildørene. To satte seg foran, én bak. Ingen rev meg ut. De sa ikke et ord. Sjåføren startet motoren. I stupmørket regnnatta kjørte en tysk bil ut av festningsområdet og satte kursen mot Møllergata. Dødsdommen var utsatt.»

Det kommer mer

I neste ukes byhistorie skal jeg gå nærmere inn på virksomheten til Tor Arnt-Jensen. Det vil også komme en artikkel om Ivar Storm Salomonsens virksomhet som både politimester og lokal Milorg-leder.