Karneval i barnehagen og kampen mot nevrosene

Hvem: Heidi Bøhagen

Hva: Forfatter og blogger «Den ambivalente mor».

Hvorfor: Det er karneval-tid i barnehager. Hva gjør man med det?

– Ja, nå er jeg spent, du. Hva handler dette om?

– Jo. Jeg må bare lufte en ting med deg. Det er karneval i barnehagen til sønnen min torsdag. Og selv om jeg ikke liker å innrømme det, så stresser det meg. Hva er riktig strategi? Skal man være veldig tilbakelent og tenke enklest mulig? Skal man gjøre noe stort ut av det? Er det i det hele tatt bra med karneval? Jeg er forvirra ... Hva er din strategi?

– Jeg skjønner. Ja, strategien er egentlig å legge lista lavt. Det er ganske mange måter å kle seg ut på. Nå nettopp møtte jeg Astrid, for eksempel. Hun hadde kledd seg ut som Astrid.

– Som seg selv, altså?

– Ja. Det er jo kjempelurt! Og for meg som prøver å være litt bærekraftig, så krever jo det litt ekstra. Som da jeg endte med å kjøre rundt i bil for å finne en Hulken-maske som lå ute på Finn.no. Jeg kunne jo kjøpt en i butikken for en hundrelapp, men ... Ellers så er det jo mye man kan gjøre med litt ansiktsmaling. Men da må man sjekke hva som er greit og ikke. Jeg hørte om en barnehage hvor det var forbudt.

[ Les også: Noen barn er rosa. Noen barn er blå ]

– Hæ? Forbudt?

– Ja, fordi det var for skummelt for barna.

– Å, kjære tid.

– En strategi er vel kanskje også å velge en avslappa barnehage. Hvis alle foreldre bare blir enige om å holde terskelen lav, så tenker jeg dette går bra.

– Ja. Og det er jeg jo helt enig i. Jeg vil gjerne være nedpå og holde det enkelt. Men så kommer de tankene, sånn som nå, hvor jeg begynner å tenke på om det vi har planlagt er godt nok osv. Hva hvis sønnen min ikke har like bra kostyme som de andre? Hvordan klarer du å være så jordnær?

– Jeg har en kamp mot egne nevroser, jeg også. Jeg går rundt med dårlig samvittighet og kjemper mot meg selv. Jeg ser jo på Pinterest på disse hjemmelagde kostymene, jeg også. Disse som sikkert ligger et halvt års arbeid bak. Og det kunne vært fint å være et sånt menneske, men det er jeg ikke. Men så tenker jeg at hvis sønnen din ikke har det beste kostymet, eller hvis det skulle være noe feil, så bygger det moral. Så kan han ta hevn når han blir voksen.

– Ja, da kommer romanen, liksom. Men hva tenker du om de som synes man bør la være å ha karneval i barnehagen, nettopp på grunn av disse tingene her?

– Jeg synes det er veldig trist om man skal måtte droppe karneval fordi voksne ikke takler det. Barna synes det er gøy, og de venter jo heller ikke på et karneval for å kle seg ut. Sønnen min tar på seg Elsa-kjole ellers også. Det er dumt hvis det er sånne politisk korrekte begrunnelser som kjønnsstereotype kostymer og så videre, som skal gjøre at man stopper. Vi må slutte å overtenke og gjøre dette så avansert.

[ Les også: Barnehagen må gi foreldre råd om klær ]

– Er det mest oss mødre som har skylda for dette, tror du? Overtenningen og stresset, altså?

– Det er vel sånn at mødre tar mesteparten av ansvaret også for karnevalskostymer. Vi må bare bli enige om å gjøre ting mer enkelt. Hvem gjør vi det for, liksom? Barn er ganske enkle, egentlig.

– Vi må over til de faste spørsmålene våre: Hva gjør deg lykkelig?

– Oi. Det var vanskelig. Det må være å være sammen med gjengen min. Familien min.

– Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Det som åpnet meg for lesing var Elisabeth-serien. De handlet om en jente som var adoptert til en veldig konservativ kristen familie. Også drev hun med hester. Jeg var helt hekta og gikk og venta på neste bok.

– Var det en sånn TL-klubben-serie?

– Nei, men det var litt samme type. Jeg vil gjerne slå et slag for de litt enkle seriene som åpnet døra for lesing for meg.

– Hva gjør du når du skeier ut?

– Da sitter jeg oppe til etter klokka 22 om kvelden.

– Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Ah. Da hadde jeg vært dritstressa. Det måtte være noen som kan ta ansvaret for å holde samtalen i gang. En som er god på small talk. Ikke noe geni, men en som kan prate.