Kampen om Vansjøvannet

Av: Arild Johnsen, lokalhistoriker

Vassdraget som reguleringsmagasin var imidlertid lite egnet fordi visse partier var grunne og strendene var langgrunne slik at det ofte ble flom. Det ble flom om våren i april/mai og høstflom i oktober/november, samtidig som det var vanlig med lav vannstand i august.

Dette førte til at brukseierne langs Fossen, som utnyttet kraften, ønsket høy og jevn vanntilførsel slik at de fikk utnyttet sagkapasiteten i den lyse årstiden. Gårdbrukerne langs innsjøen, som ofte også var skogeiere, ønsket at fløtningen kunne gå greit unna på våren. Deretter ønsket de en lav sommervannstand, slik at de kunne få utnyttet jordene og de dyrkede områdene langs Vansjø. Dette førte til store interessekonflikter om regulering av Vansjø og Mosseelven.

Vansjø består av mange bukter, kiler og en rekke øyer.

Storfjorden, som ligger helt øst i vassdraget, er det dypeste bassenget og har størst vannmasser. Sunda knytter dette bassenget til Vanemfjorden, som igjen knyttes til Nedre Vansjø med Mosseelva. Det er betydelige tilsig blant annet fra Hobølelva, som knytter Vansjø til resten av nedbørfeltet nordover mot Ski. Vansjø ligger omtrent 80 fot over havet. Allerede i 1661 fantes på begge sider av elva 36 sagbruk og 12 kvernbruk. I 1743, etter at jernverket var etablert i 1704, var det 21 sager og 13 kvernbruk innen byens jurisdiksjon.

Slik forholdene var ønsket både landeierne omkring Vansjø og brukseierne å forbedre forholdene. I 1851 ble det foretatt en rekke undersøkelser som blant annet førte til at det skulle graves en avløpsrenne på 40 fot ved Krapfoss. Fløtningen hadde store problemer, og i 1842 og 1843 ble det sprengt ut en fløtningsrenne i Mosseelva gjennom tangen ved Vrangen og Krapfoss. For å regulere vannstanden, skulle det anlegges en bevegelig dam og en tømmerrenne ved Krapfoss som kunne dirigeres av brukseierne. I 1856 ble det lagt fram en utredning som fulgte opp forslaget. Etter at arbeidene ble gjennomført i 1866-67, sto hele anlegget ferdig. I 1868 ble det enighet om å ansette en damvokter som skulle følge opp driften og reguleringen av vassdraget.

I 1881 tok Moss kommune initiativ for å utrede muligheten for å få utarbeidet en plan for å gjøre Mosseelven farbar for mindre båter. Kanaldirektøren anbefalte å flytte reguleringsdammen til Sponvika. Dette var reguleringsdammen for Vansjø fra 1887 til 1942. Noe som gjorde Nedre (Lille) Vansjø farbar med mindre robåter og en dampbåt når vannstanden ikke var for lav. I 1942 ble reguleringsdammen ved Sponvika erstattet med en reguleringsdam ved Klova ved Mossefossen. Denne fungerer som reguleringsdam i dag.

Vansjøvassdraget ble varig vernet fra 1973 da Stortinget vedtok ”verneplan for vassdrag”. Ifølge denne er Vansjø- og Hobølvassdraget vernet mot kraftutbygging og regulering for å ta vare på de store rekreasjonsinteressene i vassdraget. Det foreligger nå et manøvreringsreglement som tar hensyn til disse interessene. Uansett ser det ut til at dette ikke er tilstrekkelig til å hindre økt forurensning av vassdraget. Det skjer en tilgroing som det er vanskelig å få kontroll med på grunn av forurensningen av bunnsedimentene i de grunne deler av vassdraget.

Gjennom historisk tid har det vært en betydelig motsetning mellom byens behov for kraft og driftsvann og bøndenes interesser for å øke det dyrkede arealet lang Vansjøs strender. Det ser imidlertid ut til at den måten vassdraget nå reguleres på sjelden fører til noe særlig flomskader. Det foreligger ideer om å utdype Mosseelva for å ha en beredskap for en eventuell 50- eller 100-årsflom. Utfordringen vil være å få tilstrekkelig kapasitet på Mossefossen. Moss kommune er et resultat av en vassdrags- og kystkultur som har formet lokalsamfunnet og folks hverdagsliv siden fossekraften ble tatt i bruk for 6–800 år siden. Dagliglivets kulturminner er i stadig forvandling, på reise fra sted til sted eller i endring over tid. Ofte blir kulturminnene og kulturlandskapet taperne når stadig nye området tas i bruk til nærings- virksomhet og boligbygging.

I kulturminneåret/kulturminnestafetten 1997 var det et stort folkelig engasjement. Fra lag og foreninger kom det inn forslag på Fossenområdet, Kanalen, Torderød, Basarbygningen og Kongeveien. Av i alt 1876 stemmer ble Fossen med Verket, Bærja og møllene en klar vinner. Dette ble også det kulturminne i Norge som fikk flest stemmer. En direkte følge av at Moss vant kulturminnestafetten var at Mølleområdet ble reddet fra forfall og riving. Og det ble tatt initiativ til å få kulturminnet "Morsa Aquavit 1833" på flaske.

Utviklingen de siste åra har medført større endringer i landskapet rundt vassdraget og havna enn det lokalbefolkningen ble utsatt for gjennom tre-fire generasjoner tidligere. Det gjelder i særlig grad Mosseelva, nedre Vansjø, Fossenområdet, Mossesundet, Kanalen og Værlebukta.

"Her hvor Mosseelven blinker før den styrter seg mot sjø ..." Dette sitatet fra Birger Eriksens sang om Moss fokuserer på byens vugge og arnested. Det var vassdraget, fossen og havna som skapte byen. Det var summen av vassdrags- og kystkulturen som skapte mossingene. Det er helt unikt med et vassdrag på 40 kvadratkilometer, 24 mil strandlinje og 60 øyer, og som renner ut i Mossesundet via den 150 meter lange Mossefossen.

Kilder:

1. Sandberg. Kjøpestaden Moss 1896.

2. Torodd Hauger m.fl. Vansjøboka 1985.

3. Jon Roth Nilsen: Artikkelen "Vassdrags – og kysthistorien som skapte Moss" fra Strandsitteren, Magasinet til Moss Historielag.