Nyheter

– Jeg liker ikke ordet toleranse. Aksept er det som teller

På sekstitallet skulle homofile kureres med brekkmiddel og hardporno. Ikke rart Kim Friele klikka i vinkel.

–  Jeg har aldri likt ordet toleranse, det sier noe om at man blir akseptert til tross for at det er noe galt. Aksept er det eneste akseptable! freser Kim Friele. Aktivisten er på ingen måte mildnet, aktivisten er i fyr og flamme når Dagsavisen inviterer seg selv hjem til henne på fjellet. Så en helt vanlig tirsdag morgen stiger to sjokkerte byrotter fra Dagsavisen iført ullgensere, boblejakker og solbriller av toget på Geilo. Vi blir stående et minutt som frosset fast i perrongen mens vi trekker inn den iskalde luften før vi får øye på henne, en høyst levende legende: Karen-Christine Friele. Hun hilser og ler. Håndtrykk som en bryter, latter som en sjauer. Og gåstol.

Kim Friele har brukt hele sitt liv på å ta vare på andre menneskers hemmeligheter. Og selv om mye har skjedd siden homofili var straffbart, ser hun fortsatt at det er behov for opplysning og dialog. I en alder av 84 reiser hun fortsatt rundt og holder foredrag om aksept og åpenhet. Men kroppen er ikke helt hva den engang var, forteller hun.

– Jeg spanderer en matbit på kafeen før vi drar hjem. Når ryggen er såpass vond orker jeg ikke lage noe til dere hjemme. Kort fortalt har jeg sterke ryggsmerter og går på tunge medisiner, så det er et guds under å ha litt matlyst overhodet, sier hun og legger til at hun også skulle ha tatt en grå stæroperasjon i september i fjor.

– Isteden røyk jeg på trynet i min egen stue og brakk lårhalsen, sier hun ler høyt og remjende.

– Det var om kvelden og jeg lå i ni timer før jeg fikk hjep for jeg hadde ingen alarm. Til slutt klarte jeg ake meg på blodige albuer og få tak i skohornet, slik at jeg fikk dratt til meg telefonen og ringt hjemmesykepleien. Og da var de der i løpet av 10 minutter. Helt strålende. Så bar det rett til Ringerike sykehus.

– Det er godt du er født sta?

– Ja, det kan være bra. Det har nok også vært tøft for omgivelsene innimellom.

Les også: Ingen Kim, ingen kos

I Paradis utenfor Bergen er kaksene rikere, villaene sobrere og frukthagene større enn noe annet sted i Bergen. Her pusler tjenerskapet i ripsbuskene mens skipsredere, direktører og deres velsoignerte fruer teller gamle penger og krysser fingrene for at vanlige folk aldri vil komme til å slippe inn. – Det var en kommune i Fana som ikke var sammenslått med Bergen, og som pleide å si at bergenserne tvang oss inn i Bergen fordi de ville ha alle pengene våre. Jeg tror det er en del sannhet i det, minnes Friele.

###

Ung og lovende 21-år gammel. Foto: Privat

Faren Rasmus Johan Wilhelmsen var skipsreder i tredje generasjon og svoger til Hilmar Reksten. Moren kom fra en slekt i Østfold. Og ifølge Kim Friele selv var det et aldeles lykkelig ekteskap. At datteren skulle bli en av landets mest beryktede lesbiske kvinnfolk, Karen-Christine Friele, lå ikke i kortene. Men oppveksten sammen med den seks år eldre broren Bjørn har hun bare gode minner fra.

– Jeg ville lyve hvis jeg sa at alle ropte hurra fordi jeg var homofil og at de ville innby hele slekten til festmiddag. Men de tok det faktisk ganske pent.

– Litt spesielt at en borgerlig familie er så åpen, eller er jeg fordomsfull?

– Nei, jeg tror ikke det. Jeg vet hva mine foreldre forsaket av vennekrets på grunn av meg. Men de var opptatte av at man skulle se barn og lytte til barn, og de tok oss med på små avgjørelser slik at vi lærte hvordan man bestemmer ting. Skulle vi for eksempel dyrke gulrøtter i det største beddet, eller persille? Da hadde vi avstemning, min bror, meg og de to og flertallet vant. Det var demokrati.

Les også: – Jeg syns vi skal utfordre idealet, gi ansikt til litt ufinhet

Respekten for andre autoritetspersoner derimot, var det verre med. Det var en ureddhet som skulle følge henne resten av livet, men på skolen var det en utfordring for lærerne. Selv tror hun at hun i dag ville fått diagnosen ADHD. Ikke sjelden ble hun sendt ut på gangen, der hadde hun til og med sin egen stol på gangen.

– Ja gud, jeg vet ikke hvor mange utvisninger jeg hadde på skolen, sier hun og ler høyt.

– Det eneste min far var opptatt av var om utvisningene var lange nok til at vi kunne dra på fjellet. «Hvor mange dager er du utvist da?» kunne han spørre. «Jeg er utvist til fredag.» «Ja, men det er greit, da drar vi i morgen til Kvamskogen og går på ski.» Sånn tok han det. Han hadde selv vært litt ustrukturert på skolen.

– Hvorfor ble du utvist så ofte?

– Jeg gikk ut av klassen når jeg syntes jeg hadde lært det jeg skulle. Kunne ikke begripe hvorfor jeg behøvde å sitte 20 minutter til. Så jeg bare gikk min vei og gjorde som jeg ville.

###

I puberteten ble Kim Friele kun tiltrukket av jenter, men seksualitet var et ikke-tema. Hun forteller kneggende at hun lenge trodde masturbering var en slags selskapsdans. Som andre skikkelige piker på femtitallet skulle hun gifte seg og stifte familie. Så en høyere utdanning var unødvendig. Etter halvvannet års språkstudier i England, der vertsfamilien ga henne navnet Kim, giftet hun seg i 1959 med sin gode venn Ole Friele junior og flyttet til Oslo. Hun var blitt 24 år, og skjønte allerede på bryllupsnatten at det var noe som ikke stemte. En dag kom hun ved en tilfeldighet over boka «Vi som føler annerledes» av Finn Grodal, og skjønte at hun ikke kunne fortsette å være gift med en mann. Ikke lenge etter bestemte de seg for å skille seg. Moren tok det tungt. De dro til psykolog Torgeir Kasa.

«Hvorfor kommer de til meg da, Friele?»

«For et tåpelig spørsmål. Det er ikke meg som har bedt om å komme hit, det er min mor.»

«Å ja? Men hvorfor?»

«Fordi jeg er homoseksuell.»

«Og det sier De høyt?»

«Ja, hva vil De jeg skal gjøre da? Hviske det?»

«Har De problemer?»

«Nei.»

«Spiser De piller?»

«Nei.»

«Drikker De alkohol?»

«Nei, det har jeg ikke råd til.»

«Hvorfor er De her da?»

«Nei, De kan så spørre. Det er fordi familien min har problemer.»

«Jeg kan da ikke dra helt til Bergen for å snakke med familien Deres?»

«Det trenger De ikke. Mor sitter på venteværelset»

«OK. Gå ut og lev livet Friele. Og så sender De Deres mor til meg.»

– Da mor kom ut satt hatten på snei og hun var helt rød i trynet. Hun hadde fått sitt pass påskrevet. Da var det bare å si lykke til og takk for praten. Selv fulgte jeg rådet om å leve livet.

###

Elegant femtitalls-babe. Foto: Privat

Faren tok det tyngre da hun sto fram. Kvinners seksualitet eksisterte ikke, og homofili blant kvinner var ikke engang nevnt i straffeloven.

– Så han var forvirret stakkar. Homofile kvinner var ukjent og synonymt med gamle jomfruer ingen ville gifte seg med, som bodde sammen på kvisten og hadde puddel. Det var når det gjaldt homofile menn folk ble rasende. Det er vel fordi de forestilte seg noe kvinneaktig, at den ene var et skikkelig mannfolk og den andre var til bruk, for å si det rett ut. Far var helt forvirret oppi knollen av dette. Jeg husker han begynte å spekulere.

– Om hvem som var kjerringa i forholdet, liksom?

– Ja nettopp. Så jeg spurte: «Lurer du på hvem av oss som ligger med papiljotter i håret om natten og er mørkredd? Bare spør skal du få svar». Men stakkar, han spekulerte samtidig som han var redd for å invadere på privaten. Til slutt fikk vi en dialog.

Hjemme hadde hun lenge gått under kjælenavnet kommunisten. «Når kommer kommunisten hjem neste gang?» sa folk.

– Jeg har hørt at han din ble mer provosert da du fortalte at du stemte Arbeiderpartiet enn da du fortalte at du var homofil?

– Ja, det er helt sant. Det var da jeg stemte for aller første gang. Jeg fortalte han at jeg hadde tatt på meg det peneste tøyet mitt og gått og stemt Arbeiderpartiet. Da ble han helt slått ut.

I boka til Grodal hadde hun lest om at folk som ønsket kontakt kunne skrive til Det Norske Forbundet av 1948. Hun skrev, fikk aldri svar. Til slutt var hun så oppgitt at hun satt seg til på en benk utenfor Nationaltheatret stasjon i håp om å se eller bli sett.

– Det var en ensom, vond tid. Hver lørdag i regn og blåst og sol, satt jeg på den benken og stirret etter noen som var som meg. Det var jo umulig å se, det er jo ikke noe som syns utenpå folk. Det hendte man så ett og annet mannsmenneske som tedde seg som ei skrulle, men det var alt.

Les også: Generasjon livredd

Det var først etter at Magne Severinsen som drev en pornosjappe i Skippergata tipset henne om et utested i København at det løsnet. Hun tok turen med danskebåten, tok inn på Misjonshotellet, og etter at hun hadde hylt nedpå en angstfordriver i form av en akevitt vandret hun full av håp nedover gaten københavnerne kalte Pisseranden, fra Strøget og ned til Nyhavn. Der lå Admiralkroen. Lokalet var stappfullt av folk som danset og Kim Friele tok seg i å fniste litt av menn som danset med menn.

– Jeg hadde aldri sett det før, så jeg ga meg til å knise. Da fikk jeg en stille forespørsel om jeg hadde kommet på rette sted, humrer hun. Det endte med at hun ble sjekket opp av en litt eldre dame.

– Hun spurte om jeg ville være med henne hjem. Så jeg tenkte ok, nå skjer det. Det store gjennombruddet. Og så satt kvinnemennesket seg på sengekanten og spilte trompet. Ikke bare en melodi, men mange, ler hun.

– Det var en forferdelig skuffelse. Jeg skulle hjem med båten dagen etterpå og var så trøtt og sliten av å ligge å høre på dette levenet. Så jeg gledet meg til å komme om bord i danskebåten og få meg en øl og akevitt. Men hun var en alle tiders dame, sier Friele og forteller at de møttes igjen mange år senere.

– Det ble aldri noe mellom oss, hun var betydelig eldre enn meg. Nå har jeg hatt den svakheten at jeg løp etter eldre damer, sier hun og ler i det hun kommer på noe pussig:

– Før vi flyttet til fjells ble jeg hjelpeverge for en nabo i Asker. Og da hun endte på sykehjem beklaget jeg meg til betjeningen at jeg var så trøtt. Nå har jeg en syk kjæreste hjemme og så er jeg hjelpeverge for en syk dame her, sa jeg. Og, da utbrøt en av pleierne: «Ja der har du igjen for at du alltid har flydd etter gamle kvinnfolk». Og hun hadde jo rett!

– Men hjertet vil ha det hjertet vil ha?

– Ja, det er sant.

For en stund siden fikk hun dispensasjon til å bli med i noe som heter nitti-klubben på Geilo.

– En kveld vi var ute og gikk med rullatorene våre sa en av dem: «Ja, jeg har hørt på Sparsenteret på Geilo at du er blitt betatt av den og den.» Og da sier den andre: «Ikke noe å være redd for, hun løper bare etter folk som er mye eldre.»

– Har du lett for å bli forelsket?

– Vanskelig å si. Det er gjerne kort vei for å bli besnæret. Betatt. Det kan jeg bli den dag i dag. Det tar aldri slutt. Jeg elsker sport på fjernsynet og må jeg innrømme jeg titter litt ekstra på disse fotballdamene. Å gå du hjem! Jeg håper det er sant som de sier i kirken, at det finnes et liv etter dette!

Mens homofili fortsatt var forbudt i Norge kom hun i kontakt med Astrid Nøklebye Heiberg. Vennskapet skulle føre til at sykdomsdiagnosen homofil ble delvis fjernet.

– Når jeg sier første del, så er det fordi psykiaterforeningen bestemte at hvis homofile pasienter hevdet at det å være homofile var problematisk, så skulle de bruke diagnosen. Istedenfor å sette diagnosen på samfunnets holdning så satt de den på de homofile. Jeg ble rasende og gikk løs på de så godt jeg kunne, men det gikk helt fram til år 2000 at psykiaterforeningen, takket være to homofile psykiatere fikk diagnosen fjernet. Så kom Sosialdepartementet etter.

Les også: Amal Aden: Stolt og sta

Hvor mange homofile som ble lobotomert er hun usikker på. Men en lang stund ble de behandlet med såkalt aversjonsterapi.

– Du kom til terapeuten eller psykologen din, og der ble du forelagt grove pornobilder av situasjoner med eget kjønn, samtidig fikk du en injeksjon som fremkalte kvalme. Så mens du så på disse bildene ble du injisert med kvalmefremkallende middel slik at jo mer du måtte spy, det mer skulle du liksom ta avstand fra å ha noe med ditt eget kjønn å gjøre. Slik skulle du avvennes, sier Friele og legger til at det var to tyske professorer som sto bak behandlingskuren.

– Han ene laget et stort nummer ut av at han hadde kurert homoseksuelle katter. Han sa at «hvis jeg kan kurere homoseksuelle katter, så kan jeg kurere homoseksuelle mennesker.»

I mange år var hun den eneste offentlig kjente person som var åpent homoseksuell. Det kostet, selv etter at det sluttet å være kriminelt.

– Desto flere som sto åpent fram, desto mer ble jeg den store skurken. Den som lurte folk og smittet folk, sier hun. Hun ble truet, slått ned og sjikanert på det groveste. En gang brakk hun armen, andre gangen brakk hun nesebeinet. Så ille var det at hun sterkt frarådet andre som ville stå fram om å gjøre det samme. En av dem som kom til henne for råd var Alf Prøysen. Hun frarådet han fra å stå fram som bifil, men lovte å fortelle om hans virkelige jeg om det ble aktuelt.

– Og det løftet holdt jeg, sier Friele, som opplevde å få halve kjendisnorge mot seg da hun fortalte om løftet til Prøysen under lanseringen av en Prøysen-biografi for noen år siden. Fordommene henger i, også blant yngre. For noen år siden hevdet en ung, religiøs ekstremist at homofile burde steines. Friele inviterte han til å steine henne på Youngstorget. Selvsagt ble det ikke til noe. Men trusler og sjikane mot homofile fortsetter den dag i dag.

Les også: Det stygge ansiktet

– Hvordan har du klart å bevare humoren i alle år?

– Jeg har arvet den etter min far, en slags fandenivoldskhet. Mor sa alltid at det var så forferdelig at jeg gikk rundt med knyttede never 24 timer i døgnet. Så da Wenche kom inn i familien var hun himmelhenrykt.

###

Wenche Lowzow og Kim Friele, lite lå i kortene at de skulle bli et par. Foto: Frøydis Falch Urbye.

Kim Friele hadde flere ganger sagt at hun kun skulle ha løse forbindelser. Men skjebnen ville det annerledes. Møtet med Wenche Lowzow var også møtet med den store kjærligheten. Ved første blikk.

– Åh, sier hun. Lukker øynene. Blir stille. De to møttes da hun skulle grille «den reaksjonære heterodama fra Høyre» foran stortingsvalget i 1977. Hun ble fullstendig blåst av banen av Lowzows sjarm. «Faen at hun er gift og har barn» tenkte Kim Friele.

– Jeg svimte nesten av. Da jeg kom tilbake til kontoret syntes Randi, sekretæren min jeg så såpass medtatt ut at hun spurte hva det var. Ta meg med ut på middag og skjenk meg sørpe full, så skal jeg fortelle det, sa jeg. Så vi gikk på Kosakk i Kirkegaten, spiste middag og jeg drakk meg helt kanon. Hun kjørte meg hjem, til Skøyenåsen og fikk meg i seng etterpå. Dagen etter ringte telefonen mens jeg spiste lunsj. Randi kom ut, blunket til meg og sa: Kim det er telefon til deg. Da skjønte jeg det med en gang.

Det skulle vise seg at også Lowzow bar på en hemmelighet. Direktørdatteren fra Frogner var ikke det Friele forventet.

– Vi møttes, jeg ga jeg henne en rose. Og fikk jeg klem. Da kom hun ut av skapet til meg.

– Hadde hun ikke vært åpen for det?

– Overhodet ikke.

Wenche Lowzow ble kjent som den første norske stortingsrepresentanten som sto fram som homofil. I 1993 inngikk de to partnerskap. Kim Friele sier bestemt at det kostet kona mye av karrieren.

– Hun ble straffet. Og det kan vi diskutere til krampa tar en. Jeg skrev selv mye om det i boka «Troll kan temmes.» Wenche la sin karriere i boksen som pant for saken. Hun ga meg 40 skjønne år og jeg ga henne 40 gode år, sier hun.

###

Wenche Lowzow og Kim Friele vangte bodette seg på Geilo. Foto: Frøydis Falch-Urbye.

I 2016 døde Wenche Lowzow 90 år gammel.

I stua på Geilo strømmer sollyset inn, og kryper etter hvert også videre inn over flisene over kjøkkenbenken der bilder av Kim og Wenche henger klistret opp på rekke og rad.

– Jeg snakker med henne her hver morgen, sier Friele, bøyer seg forsiktig fram og retter litt på ett av bildene.

– Hvordan takler du savnet?

– For meg kan det gå litt opp og ned. Jeg har dager der jeg er veldig molefunken, og så har jeg mange lyse dager. Savnet er jo det samme. Man savner når man gjenopplever. Men det er kanskje godt at ikke vi tenker så langt fram i tid når vi binder oss til noen, for det kan skape angst. Men mest av alt skal man være glad fordi man har fått elske.

– Men det er vemodig?

– Ja, alle mine er borte. Jeg har ingen igjen. Min familie i dag er de unge i Wenches familie, men det har aldri voldt meg noen ekstra sorg. Jeg har vært lei meg selvfølgelig. Når du kommer opp i min alder er du ved et «point of no return», og reflekterer mer seriøst over kjærligheten og samhørigheten. Det er trist, men ingen tragedie. Ingen av oss skal leve evig.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Mer fra Dagsavisen