Nyheter

Iscenesetteren

Gjennom hardt arbeid, ståpåvilje og bred erfaring har Per-Olav Sørensen blitt et internasjonalt navn i filmbransjen.

Regissør Per-Olav Sørensen har nesten førti års fartstid innenfor teater og film. Gjennom karrieren har mossingen innsett at arbeid med drama på mange måter er et kontinuerlig påbygg.

– Russerevyen var viktig. Det var ikke noen store greier før det. Jeg hadde en del venner som gjorde teater i Moss på den tida, men det var ingen – unntatt Brede Bøe, kanskje – som tenkte på det som en yrkesvei.

Sørensen er født og oppvokst i den tidligere industribyen på østsiden av Oslofjorden. Han hadde i utgangspunktet ingen ambisjon om å drive med teater, film eller serier. Teaterinteressen ble pirret på dramalinja på Kirkeparken videregående skole. Da han begynte å engasjere seg i flere av dramagruppene som sprang fram i Moss på åttitallet, var det starten på en lang karriere.

57-åringen har en slags aura av sindighet rundt seg. Noe man får etter flere tiår i en bransje. Og et utall filmpriser på soveromshylla. Han suger til seg spørsmålene, tygger på dem et par sekunder, og besvarer med en kunstnerisk etos. Innpakket i en dels utvannet mossedialekt og et imøtekommende smil.

Etter noen år med tekstforfatting og regi på Parkteatret i Moss, blomstret tanken om å satse på drama.

– Før vi hadde tenkt oss særlig om, hadde vi produsert veldig mye. 12 til 15 revyer og kabareter, både i Moss og Oslo. Forskjellige talenter ble dyrket. Vet ikke riktig hvorfor jeg endte opp med regi. Vi gjorde alt: Komponerte, bygde scene, skrev tekstene, sang, spilte, alt. Jeg likte den totalpakka.

fff

I snart 20 år har Sørensen arbeidet som frilansregissør. Foto: Mina B. Ræge

Vi sitter på en provisorisk benk i solskinnet utenfor Norsk Film på Jar. Junidagenes sommerhete har blitt byttet ut med en mer standard norsk sommer: 18 grader og friske vindkast. Sola varmer i ny og ne.

Koronakrisen har også hatt sin innvirkning på filmbransjen. Antibacen har allerede på et rituelt vis blitt sendt rundt bordet.

– For ikke lenge siden sendte en gammel venn et brev jeg hadde skrevet mens vi jobba med revygruppa Strait Fløsj i Moss. Det var ikke småtterier. Omtrent likt som jeg tenker nå, veldig ambisiøst. Et ekstremt produksjonsfokus.

– Hva var den viktigste lærdommen fra denne tida?

– Å forstå at verdien i et selskap ligger i medarbeidernes kompetanse. Og å ta vare på denne kompetansen. Det er de som skriver, spiller og regisserer som skaper denne verdien.

Les også: Regissør Per-Olav Sørensen lager internasjonal dramaserie

Neste steg var studier på Blindern og journalistikk. Det var tabloidens gullalder i Tigerstaden, og berlinerformatet var blitt kastet på historiens skrothaug.

– I hvilken grad formet den journalistiske tida deg?

– Det var ekstremt viktig. Dagbladet var ganske rock-and-roll på slutten av åttitallet. Avisa ble tabloid, og det var en stor opplagsøkning. Det å produsere mye tekst, det å ha deadlines å forholde seg til, det å vite at du må levere før ti – når klokka er halv ti – er voldsomt god trening.

På samme tid ble Sørensen regiassistent for teaterregissøren Stein Winge.

– Det var hyggelig og flaks, liksom. Winge er en regissør som gir folk plass; skuespillere, assistenter, tekstforfattere og scenografer. Han er ute etter folks ideer.

– Det finnes mange ulike måter å regissere på. Den ene er å komme med planen og si at sånn skal det gjøres. Du har de regissørene som kommer med arket og sier «sånn skal det være», og «slik øver du på det i åtte uker». Men Winge er ikke sånn, og det samme tankesettet smittet nok over på meg. Han viste meg at det går an å jobbe åpent og leke lenge før du bestemmer deg. Nemlig det å ha «idétilfanget» hele veien.

Han lener seg tilbake og grubler litt.

– Men kanskje det aller viktigste med Winge var at han ga meg tillit. I tillegg arbeidet han tett med scenografen Pavel Dobrusky, som har vært en viktig samarbeidspartner for meg. Selv om jeg begynte å gjøre serier og film etter hvert, jobba jeg ofte med Pavel. Det var han som åpnet døra for meg til USA. De åra mellom 1990 og 1996 jeg jobba i USA, kunne ikke jeg ha gjort uten Pavels hjelp.

– Seks år i USA må ha vært en ildprøve?

– Alt gikk fra null til hundre på kort tid. Det første stykket vi gjorde, vant masse priser. Og de andre stykkene ble satt opp på store scener. Med enorme ressurser. Jeg hadde sikkert forblitt i USA om ikke kjæresten min ble gravid. Men da måtte vi hjem, og det var for så vidt greit, det.

Les også: Regissør i turbogir

Fra internasjonale suksessoppsetninger som «Fables», «Stories» og «Beethoven ‘N’ Pierrot» i Los Angeles, ventet arbeid i Oslo med nok en kjent norsk teaterregissør.

– Jeg var også heldig siden jeg fikk jobb på Oslo Nye under en annen stor regissør, Kjetil Bang-Hansen. Så jeg fikk sjansen hos to store regissører i flere år. Det er ikke nødvendigvis sånn at jeg lærte meg alle deres triks, de er veldig forskjellige. Men de ga meg, som sagt, tillit hele veien. Det var helt avgjørende. I tillegg hadde vi de kunstneriske samtaler. Og jeg fikk noen som støtta meg i arbeidet med egne ideer.

Det var mye som var annerledes i Norge. Den institusjonelle rigiditeten på Oslo Nye var et lite sjokk:

– USA er jo ekstremt regissørstyrt. Selv om jeg var ung da jeg var i USA, fikk jeg alle rettigheter, som det heter. Jeg fikk carte blanche til å gjøre hva jeg ville; kunne velge de skuespillerne jeg ønsket meg og fikk enorme ressurser til å iscenesette. På et institusjonsteater i Norge måtte jeg derimot velge fra teaterets eget ensemble og var nødt til å tilpasse manuset til de som var der. Jeg fikk heller ikke de samme ressursene, og kunne ikke bygge om scenen.

Jeg spør Sørensen på en subtil måte om det la en demper på hans dramaturgiske stil.

Svaret lar vente på seg noen sekunder, men litt refleksjon gir avkastning:

– Det å forholde seg til institusjonens begrensninger var kanskje lærerikt på et vis, men det var ikke noe jeg likte. Jeg prøvde å utfordre den modellen. Noe som sikkert var slitsomt for Oslo Nye. Jeg liker ikke så godt at ideene blir tilpasset et rammeverk. Den amerikanske modellen, hvor du har ideen, og så tilpasses rammene deretter, har jeg mer sans for. Det er sikkert derfor jeg gjør serie og film nå.

– Så det er mer fleksibilitet i teater- og filmbransjen på andre siden av dammen?

– Nå er jo USA stort, da. Men akkurat på den tida jeg jobba der var det sånn. Finansieringen var god innenfor teater. Og du hadde en ganske stor frihet til å gjøre det du ville. Det er verre nå, faktisk. Mye strengere og mange færre teatre.

Les også: – Å gjøre mye er en del av mitt DNA

Sola begynner å forsvinne bak husene på Jar. Til tross for den svale vinden, sitter han komfortabelt med shorts og skjorte. Ermene er brettet opp.

– Var Oslo Nye på den tida, under Kjetil Bang-Hansen, i en slags eksperimentell brytningstid?

– Ja, det var jo det. Da jeg kom inn i 1998 var gjennomsnittsalderen på publikum veldig høy. Og det å snu skuta for å få et yngre publikum, er vanskelig. Men vi prøvde, og det ble gjort en del innovative grep, som for eksempel å sette opp Thomas Giertsens første standupshow på Centralteatret, biscenen til Oslo Nye.

Engasjementet øker nå.

– Dessuten ble Atle Antonsens første show satt opp, og på samme tid debuterte Linn Skåber der. Nicolai Cleve Broch og Jon Øigarden kom rett fra teaterskolen og til Oslo Nye, så det var en tid hvor Kjetil prøvde hente de største talentene. Men talent er gjerne det mest flyktige. Så da Kjetil gikk, forsvant også mange.

Teatersuksessen «Tater!» ble satt opp på Oslo Nye i 2000. Stykket omhandler den hjerteskjærende behandlingen romanifolket gjennomgikk i etterkrigstidas Norge. Dette innebar tvangssterilisering, assimilering, og at mange taterbarn ble plassert i fosterhjem og institusjoner, imot foreldrenes vilje.

Sørensen understreker at prosjektet, sett fra et kunstnerisk perspektiv, er blant det aller fineste han har satt opp på en teaterscene i Norge.

– Egentlig er «Tater!» det stykket jeg gjorde på Oslo Nye som lå nærmest det jeg holdt på med i USA. Jeg husker at jeg måtte jobbe inn tillit for å få den kunstneriske friheten. Og jeg turte å utfordre institusjonen. Alt fra hvordan castingen ble gjennomført, til at man kunne blande abstrakt dans med stilisering og film.

Tida på Oslo Nye banet vei for tanken om å starte på egen hånd. Siden 2001 har Sørensen, gjennom sitt eget selskap, POS Theatre Company, arbeidet som frilansregissør.

– Jeg skjønte fort at det ikke er noe automatikk i å få jobb. Derfor opprettet jeg mitt eget selskap. Det var egentlig et resultat av at jeg forlot Oslo Nye, og fordi jeg ville fokusere på mine egne prosjekter og ideer. «Tater!» ville for eksempel ikke alle ha. De norske teatrene hadde andre ambisjoner og andre typer syn på hvordan drama skulle settes opp. Så da jeg skulle gjøre «TanGhost», innså jeg at jeg måtte gjøre ting selv. Dette var egentlig inngangsporten min til serier, ved siden av teater. Jeg prøvde å lage en karriere som var en blanding av både teater, serier og egne produksjoner.

– Var dette skiftet litt tilfeldig, eller?

– Jeg har alltid vært veldig filmpunch. På åttitallet jobbet jeg som journalist for bransjebladet «Film og kino» og hadde et par stipender som bidro til at jeg kunne følge filmproduksjoner tett. Og det var jo i utgangspunktet det jeg ønsket. Men det var jo nærmest ingen filmproduksjon i Norge på åttitallet, bare to-tre i året. Nå er det kanskje 35–40 filmer årlig.

Les også: Stjerneregissør lager norsk juleromantikk for Netflix

Dagens lærdom: Dristige valg og bred erfaring åpner nye dører.

– Så det var på en måte min lange vei inn i filmbransjen. Og jeg er ekstremt glad for at det skjedde på den måten, faktisk. Det har vært utelukkende positivt at jeg gikk den lange veien. Fordi det er en enorm kunnskap i det å jobbe med teater. Igjen, få med seg hele pakka. Lære seg å kommunisere med skuespillere, jobbe hardt med manus og arrangere scener.

– Så det har vært en kontinuerlig læring: Fra revyårene i Moss, journalistikken i Oslo, tida i USA, Oslo Nye-årene og til slutt film?

– Du jobber hele tida, ikke sant. Du bare gjør stykke etter stykke. Null pause. Så det har vært viktig. Ingen tvil om det.

Det er i rollen som frilansregissør at Sørensen har blitt profilert på landsbasis. Det ringer kanskje en bjelle når disse produksjonene blir nevnt: «Halvbroren», «Kampen om tungtvannet», «Nobel», «Quicksand» og «Hjem til jul».

Han avbryter meg der.

– Det er enkelt å glemme at vi gjorde mye før de store produksjonene. Vi gjorde på mange måter den såkalte grovjobben først. «Seks som oss», «Ali Reza and the Rezas» og «Honningfellen» er ikke de seriene som er mest berømte i Norge. Men samlet sett er «Seks som oss» og «Ali Reza and the Rezas» til sammen førti episoder. Masse erfaring. Det å gjøre tre sesonger med en serie er en effektiv skole i hvordan man lager serie. Og vi hadde jo ikke-eksisterende budsjetter.

Nå virker Sørensen litt sentimental.

– Men du er nødt til å produsere, til tross for små budsjetter. Og det er mye lærdom i nettopp det – et konstant produksjonsfokus.

Les også: Sjefen for nye Kompani Linge

Det poengteres at mye har endret seg innenfor serier og film på ti år:

– Det var heller ingen som ønsket å lage serier på den tida. Ingen profilerte regissører ønsket det. Enten var det teater eller film. Da jeg var ferdig med «Honningfellen», kom «Halvbroren» på banen. Og jeg hadde aldri fått «Halvbroren» uten de andre seriene på CV-en. Men det var fremdeles var ikke kult å gjøre serier i Norge. Det var liksom ikke noe creds i det å lage serier.

Men under «Halvbroren» forandret verden seg. Netflix spredte seg som ild i tørt gress verden over.

– Transformasjonen begynte da flere danske serier ble solgt til utlandet. Og «Halvbroren» ble plutselig solgt til over tretti land. Den neste serien, «Kampen om tungtvannet», er den siste store, lineære TV-serien på en kanal i Norge. Med nesten to millioner ukentlige seere.

Etter det har det vært en enorm omveltning. Nå er det binge-watching på strømmetjenester som gjelder.

Da hadde Sørensen allerede gjort fem serier. Strømmetjenestene så etter regissører med erfaring fra serieproduksjon. Og hvis man ønsker å lage serie, hvem ringer man da? Svaret er åpenbart. Nøkkelord: Erfaring.

– De produksjonene som ikke var creds noen få år før, var da utrolig smart å ha gjort. Etter det har jeg egentlig kunnet velge og vrake. Nå skal jo alle regissører gjøre serier, fordi det lages mye mindre film. Og serier er det nye dramakonseptet.

– Den siste produksjonen din, «Hjem til jul», ble en braksuksess. Hva trigget deg til å starte på det prosjektet?

– Vi prøver på en måte å jobbe rundt de eksistensielle problemene til en moderne norsk kvinne. For ja, det er faktisk eksistensielle problemer: Skal jeg ha kjæreste? Skal jeg etablere meg? Skal jeg få barn nå? Før jeg begynte på «Hjem til jul», spurte jeg 30 kvinner på rundt 30 år om dette er et problem for dem. Alle svarte ja.

I serien møter man Johanne, en singel sykepleier, som deler leilighet med venninnen Jørgunn. Alle vennene og søsknene hennes har etablert seg med kjærester og barn, mens Johanne fremdeles er singel. Johanne forteller moren i et svakt øyeblikk, for å unngå mas, at hun har fått seg en kjæreste. Da inviterer moren den fiktive kjæresten til å feire julaften med familien. Dermed har Johanne har 24 dager på å finne en kjæreste.

– Det å gjøre romantiske serier er veldig vanskelig, mye vanskeligere enn for eksempel «Nobel». Krig er enklere enn rom-com. Det er flere nyanser som er trøblete å få fram. Vi forsøker å være litt private, så arenaer som vi menn ikke har tilgang til – fellesskapet mellom venninner, og samtalene i garderoben og i leiligheten – skal være en del av «Hjem til jul».

Les også: - Finest å se publikum

Det mest fascinerende med første sesong er alle de kleine situasjonene Johanne klarer å rote seg inn i. Det går som regel fra vondt til verre. Skikkelig kleint, men morsomt. Er det mulig, liksom.

Sørensen humrer.

– Nå går det lengre enn sist sesong. Det blir litt mørkere. Vi gjør noen pussige ting i sesong to også, men det er i hovedsak Johanne som roter seg inn i rare situasjoner. Hun er raus og varm, men likeså en løs kanon.

– Hvilken serie er du mest fornøyd med?

– Min store ambisjon har vært å flytte kinoen inn i stua. Og jeg mener at vi klarte det med «Halvbroren» og «Kampen om tungtvannet». Hvis man ser på det produksjonstekniske, er «Tungtvannet» den største suksessen. Det er på mange måter skikkelig kino.

Vi kaller serien «Tungtvannet» nå. Sjargong.

Kort pause. Han tenker seg litt om, og legger til:

– Men når det gjelder det kunstneriske og dramatiske trykket, er «Nobel» og «Quicksand» nærmest min puls. Den dokumentariske stilen, det urolige kameraet, følelsen av å være til stede i øyeblikket. At kameraet er blant skuespillerne. Særlig i Nobel er det flere scener hvor man kjenner på en følelse av å være i Afghanistan. Det er for så vidt det målsettingen vår var. Å fremkalle et slags ubehag og spenningsmoment for seeren. Det at man blir trukket inn i situasjonen.

Seriemanien som skyller over verden, har ført til at internasjonale storheter som Netflix og HBO ser mot Skandinavia.

– Når jeg forteller folk i USA hva seriene koster, er svaret gjerne «for en episode, right?». I realiteten er det for hele produksjonen. Produsentene på andre siden av dammen har mellom ti til tjue ganger mer å rutte med enn det vi har. Derfor er det viktig for oss å få seriene til å se ut som at de har store budsjetter. Med «Nobel» og «Tungtvannet» føler jeg at vi klarte det.

– Med andre ord, store budsjetter er ikke alt?

– Det hadde jo vært komfortabelt med en milliard i budsjett. Men når amerikanske selskaper ser at skandinaviske serieskapere klarer å produsere like bra underholdning, med en tiendedel av deres budsjetter, er det opplagt at de ser mot oss. Og nå handler det om å produsere en så stor portefølje med serier som mulig, spesielt under koronakrisen.

Les også: Går fra TV til teater

Skumringen er i anmarsj på Jar nå. Tida begynner å renne ut.

– På hvilket sted trives du best?

– Godt spørsmål. Det er flere kandidater. Jeg må innrømme at Jeløya er et sted jeg ser på som hjem. Moss er jo hjembyen. Det er liksom en del av meg. Men jeg har bodd mange år i Oslo nå, og det er en praktisk og fin by. New York og Lower East Side er selvfølgelig der oppe, med den grenseløse farten og energien. Jeg har også vært mye på jobb i Praha. Det er en utrolig vakker by.

Sørensen stopper opp, før han skyter inn et siste sted:

– Jeg må legge til Marrakech på lista. De kontrastene man finner der er iøynefallende. Folk i nikab som står ved siden av turister i korte skjørt, og moskeer ved siden av kabaretklubber. Det er en hinsides by, det.

Fem favoritter

Musikk: Hvis jeg må velge, blir det nok åttitallet. Det tiåret var en smeltedigel av forskjellige sjangre.

Film: Store deler av hverdagen vies til film. Jeg sluker alt av kvalitet. Særlig «The Revenant» er førsteklasses.

Bok: Isabella Allende, Fjodor Dostojevskij og Lars Saabye Christensen, både profesjonelt og personlig.

Mat: Jeg er ingen snobb, men kvalitet setter jeg alltid pris på. Maaemo prøver jeg å besøke to ganger årlig.

Sted: Det er fem steder verdt å nevne: Jeløya, Oslo, New York, Praha og Marrakech.

Fakta om Per-Olav Sørensen:

  • Født og oppvokst i Moss.
  • Begynte sin karriere innenfor drama i revymiljøet rundt Parkteatret på starten åttitallet.
  • Studerte og jobbet deretter som journalist i Oslo.
  • Var regiassistent under Stein Winge på slutten av åttitallet.
  • Tilbrakte seks år i Los Angeles og jobbet tett med scenografen Pavel Dobrusky.
  • Arbeidet med Kjetil Bang-Hansen på Oslo Nye, og endret teaterets kurs ved årtusenskiftet.
  • Begynte som frilansregissør og jobber tett med Netflix. Har hatt stor suksess med serier som «Halvbroren», «Kampen om tungtvannet», «Nobel», «Quicksand» og «Hjel til jul».
  • Har blitt nominert og vunnet en rekke priser, eksempelvis Gullruten, Heddaprisen, Amanda og Komiprisen.

Mer fra Dagsavisen