Industrikonkurser og kvinnesak

Av: Kjell Henriksen, lokalhistoriker

Flere av byens handlende og bedrifter måtte også vandre den tunge vei til skifteretten. Dette gjaldt blant annet A/S Jelø nye Glasverk. Aktieselskabet Jelø Glasværk startet april 1899 med produksjon av «et slags Husholdningsglas», men innledet akkordforhandlinger allerede i mars 1900. På ruinene av dette ble et nytt firma opprettet nevnte A/S Jelø nye Glasverk. Men i februar 1904 var det slutt.

Moss Jernstøberi og Mek. Verksted måtte også gi opp. Et nytt firma, A/S Moss mek. Verksted, ble resultatet av denne konkursen. Mange år senere fikk selskapet føre opp den neste kanalbro (vår nåværende), som åpnet i 1957 under stor festivitas. Forgjengeren, altså Moss Jernstøberi og mek. Verksted, bygget broen fra 1888.

Handlende Anna Morthensen måtte, som mange andre i 1904, innstille driften. Morthensen holdt til i Torvgården, men fikk raskt problemer med økonomien. Idag huskes hun som en av de første postkortutgiverne i Moss.

Moss Sanitetsforenings styre ønsket hjelp og rettet en henstilling til sine drøyt 100 medlemmer. Kunne ikke damene tenke seg å gi to timer av sin tid hver annen uke for å bidra til at Sanitetsforeningen klarte å avslutte arbeidene med søm av forsvarsmateriell fra forrige år? I august 1902 holdt frøken Thora Halvorsen et foredrag i Middelskolens gymnastikklokale om «Norske Kvinders Sanitetsforenings Virksomhet» (NKS). Organisasjonen så dagens lys 26. februar 1896 etter initiativ av Fredrikke Marie Qvam, som ble valgt til foreningens første formann. De andre styremedlemmene var Margrethe Vullum, Randi Blehr, Pylle Horst og Cecilie Thoresen Krog (Norges første kvinnelige student). Bakgrunnen for opprettelsen av NKS var den spente situasjonen mellom Sverige og Norge på 1890-tallet. Kronprins Gustav, den senere Gustav V, uttalte at et eventuelt «innfall av svenske tropper i Norge ikke ville møte noen motstand ...» Også fra Stortingets talerstol ble det fra landets statsminister uttalt at situasjonen var alvorlig og kunne bli kritisk.

Norske Kvinders Sanitetsforenings formålsparagraf uttalte da også at hensikten var «å skaffe Sanitetsmateriel til Brug saa vel i Krig som under Ulykkestilfælde i Fred, og at Arbeide for at Kvinderne omkring i Landet gjøres fortrolig med den første Hjælp i Ulykkestilfælde». Moss Sanitetsforening ble stiftet 23. august 1902. Det første styre besto av Charlotte Dahl (formann), Kirsten Holst (viseformann), Bertha Andersen, Anna Smith og Agnes Birch.

I 1903 tok Moss Sanitetsforening opp muligheten for å utdanne en sykepleierske ved Norske Kvinners Sanitetsforenings elevkurs i hovedstaden. Både Moss Sparebank og Brændevinssamlaget fikk søknader om å bidra med 500 kroner hver. Begge avslo. Men i 1904 fikk Sanitetsforeningen det etterspurte beløp fra Sparebanken. Dermed kunne Sanitetsforeningen «tilbyde en ung Pige, som dertil føler Kald, et Aars Uddannelse i Sygepleie med etterfølgende Ansættelse som Sygepleierske i Moss. Vedkommende maa innen 1ste Oktober Have fylt 20 Aar og ikke være over 35 Aar, have god Helbred samt fremvise Attest for god moralsk Vandel».

I regi av Moss Kvinderaad fikk byen i november besøk av frøken Gina Krog, som holdt foredrag om kvinnebevegelsens historie for en fullsatt teatersal i Moss Hotel. Jørgine eller Gina Krogh var en av de større kvinnelige personlighetene i vår historie. Hun ble medlem av det første styre i Norsk Kvinnesaksforening i 1884 og dannet året etter Norsk Kvinnestemmeretts Forening. Norske Kvinners Nasjonalråd ble, etter initiativ av Gina Krog, stiftet 8. januar 1904 og hadde ved stiftelsen 26 tilmeldte foreninger, deriblant «Moss lokale Kvinderaad». Fem foreninger sto som stiftere av Rådet som begynte sin virksomhet 1. januar 1904. Det var Moss Sanitetsforening, Foreningen for Omstreifere, Lærerindeforeningen, Barselforeningen og Det hvite Baand. Kirsten Holst fra Sanitetsforeningen tok på seg ledervervet og beholdt det til sin død i 1925. Gina Krogs foredrag trakk mange tilhørere, flest kvinner, men også en del menn. Lærerinnen Annette Vogt, datter av værftseier Jørgen Herman Vogt, åpnet møtet med en selvskreven prolog. Deretter holdt frk. Krog sitt foredrag, og hun talte «uden Manuscript, i en slags Caussørstil, der ikke undlot at gjøre et behageligt Indtryk paa Auditoriet». Og når man var vant til å forbinde kateteret med en tilknappet mannsperson i den uunngåelige sorte dress, ble hennes kåseri en kjærkommen avveksling.

Politiet hadde sitt å stri med. Blant annet hadde Frisenfeldts forretning i Dronningensgate besøk av nattlige tyver. Men de hadde oppført seg noenlunde hensynsfullt, idet de ikke hadde stjålet annet enn frimerker til 15 kroner samt et lite pengebeløp. Pengekassen, med utbytte av to dagers handel, var ikke rørt. Kort tid senere var det kjøpmann Mart. Nilsen i Kongens gate som hadde ubudne gjester. Tyvene kom inn gjennom vinduet, men heller ikke Nilsen mistet særlig meget av sitt rørlige gods.

Var telefonbetjeningen i byen slett? Det kunne nok kanskje diskuteres, men det var iallfall ikke uvanlig at en abonnent måtte ringe både to og tre og fire; ja helt opp til fem ganger før damene på sentralen svarte. Og fikk man først forbindelse, kom raskt spørsmålet fra de samme damene: «Er De ferdig», og vips var samtalen brutt. Centralstasjonen hadde på det tidspunktet fem faste telefonistinner, to vikarer, og fra 1904 også en inspektrise.

I et historisk perspektiv er det viktig å huske på at Norges første manuelle sentral i Christiania ble etablert i 1880. I 1894 hadde Norge 14.000 telefonapparater, som var ett apparat pr. 140 innbyggere. Dette var langt flere telefoner pr. innbygger enn land som England og Frankrike.