Illegalt lasarett i Gimlekjelleren

Karen Asting var født i 1888, og døde i 1959. Hun har satt sterke spor etter seg i samfunnslivet, og hun var en humanist. Siden Moss og Rygge nå blir slått sammen til én kommune fra 1. januar 2020, kan det være verdt å nevne at Karen Asting var aktiv motstander av å slå sammen Jeløy Herred og Moss på 1940-tallet. Politisk var hun en sammensatt person. Det er ingen tvil om hennes solide tilhørighet i partiet Høyre. Men det var ikke alltid hun var enig med sine partifeller, og hun beundret Arbeiderparti-kvinnene arbeid med prevensjon. Hun har også uttalt at «Jeg vil heller slåss for en fattig arbeiderkone enn for en rik enke».

I boka «Mossekvinner» skriver Arnulf Johannessen og Ragnar Onsaker at Karen Asting i en periode hadde sympatier for Fedrelandslaget. Og hun hadde Anders Lange som gjest i sitt hjem på Jeløy. Fedrelandslaget var en organisasjon som ønsket en enhetsfront mot den sosialistiske arbeiderbevegelsen. Fridtjof Nansen var blant stifterne, og Anders Lange var organisasjonens sekretær i åtte år. I 1973 stiftet han «Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep»; forløperen tilFremskrittspartiet.

Det er det humanitære engasjement Karen Asting er mest anerkjent for. Fru Asting gjorde en formidabel innsats i Jeløy Sanitetsforening. Hun meldte seg inn i 1914. Årsakene var at hun ville arbeide for spedbarnskontroll, seksualopplysning og fødselsbegrensning. Hun ga sin varme støtte til Johan Castbergs lovutredninger om at barn født utenfor ekteskap skulle ha samme rettigheter som såkalt «ektefødte» barn. Som formann i sanitetsforeningene, først i Jeløy, senere i Moss og Østfold, var hun også med på den store oppgaven å utrydde tuberkulosen, som hadde tatt så mange liv. En av hennes nærmeste medarbeidere innen sanitetsforeningen var sykesøsteren Agnes Geelmeyden. De to reiste ofte rundt og delte ut mat og klær til familier som hadde det vanskelig økonomisk. I magasinet til Moss Historielag, Strandsitteren, forteller svigerdatteren Astrid Asting at det ble mange kalde turer med hest og slede på vinterstid. «En julaften formiddag hadde hun påtatt seg å reise over til Bevøen med gaver til et ektepar som var blinde. Da ble hun satt over i åpen båt fra Son», skriver Astrid Asting.

Under Vinterkrigen i Finland i 1939 strikket sanitetskvinnene votter, strømper og hetter til soldatene. Og de pakket førstehjelpspakker med gasbind, som ble sterilisert på sykehuset. Da tyskerne okkuperte Norge i 1940, fortsatte hjelpearbeidet illegalt. Da ble hjelpen kanalisert til norske motstandsmenn. Sammen med Esther Oppegaard opprettet Karen Asting et hemmelig lasarett i Gimlekjelleren. Lasarettet hadde ti senger, og var i beredskap hvis noen i lokalsamfunnet hadde behov for akutt pleie etter tyske angrep. En kvinne med nazistiske sympatiske skrev i Moss Avis at sanitetskvinnenes førstehjelpsutstyr burde sendes til front kjemperne på Østfronten. Da ble de tyske offiserene oppmerksomme på arbeidet til sanitetskvinnene, og forlangte alt utstyret utlevert. Karen Asting nektet, men etter hardt press kom hun til at det var nødvendig å levere fra seg en del av utstyret. I boka «Mossekvinner» står det: «Tyskerne visste jo ikke hvor mye materiell sanitetskvinnene hadde ... Mesteparten av sanitetslageret effekter ble stukket vekk, resten ble levert til tyskerne. Det illegale lasarettet i Gimlekjelleren fikk nazistene aldri kjennskap til».

På 1950-tallet var Karen Asting drivkraften bak opprettelsen av Norges første hjem for cerebral parese-pasienter. CP-hjemmet ble åpnet i 1956, og sjefen for Rikstrygdeverket, Karl Evang, omtalte CP-hjemmet som et viktig pionerarbeid. Han sørget for at institusjonen fikk en solid økonomisk støtte. Karen Asting fikk da tildelt Kongens fortjenestemedalje i gull.

Karen Asting var medlem av Jeløy herredsstyre 1938–1940 og etter kommunesammenslutningen i 1946, av Moss bystyre til 1959. Hun hadde også en lysrisk åre, og er i den anledning kanskje mest kjent for Jeløysangen, som synges på melodien: «Jeg vil synge som en helt»

Jeg vil synge om min ø,

rammet inn av dypblå sjø,

smilende i sommerbris,

Oslofjordens paradis.

Her som barn vi fôr omkring, lekte palla, slo på ring,

plukket blomster, sanket bær,

under kjempe eketrær.

Da litt mer forstand vi fikk,

for naturens sans og blikk,

gikk vi turer, streifet om,

helt begeistret hvor vi kom.

Her er gjøkegal ved vår,

fuglekvidder hvor vi går.

Store gårder, aker, eng,

lindallé og blomsterseng.

Lytt til nåleskogens sus,

strandens sakte bølgebrus.

Se mot syd og se mot nord

hvite seil på dypblå fjord.

Se mot øst til byen Moss,

kirkespir, fabrikk og foss.

Se mot vest når sol går ned, gylder fjell i kveldblå fred.

Mange ut i verden f ô r,

langt fra hjem, fra far og mor.

Store byer, fjerne land

tente nok begeistringsbrann.

Men tross all den prakt vi så, dypt i hjertet dog der lå

lengslen å få komme hjem

og se øen vår igjen.

Om jeg lever mange år,

om jeg snart til hvile går,

ett jeg ønsker, å få dø

på min barndoms skjønne ø.