Nyheter

Fra utedo til vannklosett i Moss

BYHISTORIE: I Nyquistbyen i Moss var det utedasser til langt ut på 1960-tallet. I Værlegata 25 ble det i 1968 installert fire vannklosetter i det gamle bryggerhuset. Det skulle dekke 13 husstander, fordelt på to bygninger. Men allerede i 1876 var målet at alle offentlige og private hus i Moss skulle ha vannklosetter.

Bilde 1 av 3

Av Ole Peder Kjeldstadli, lokalhistoriker

Dotømmingen skjedde på forskjellige måter, og i Værlegata ble gjødselen kjørt bort på en vogn, trukket av en hest. Værlegata var ikke det siste stedet i Moss med utedoer. I Svaebakken var det fortsatt husstander som langt innpå 1990-tallet ikke hadde fått installert vannklosett. Altså godt over 100 år etter at kommunens mål om vannklosett var fastsatt.

150 kilometer vannledning

Moss kommune hadde i 2019 ansvar for over 150 km med vannledninger og over 400 km med avløp- og overvannsledninger i bakken rundt om i byen vår. Kommunen forvalter, utvikler og drifter dette som eiere av ledningsnettet. Det er kommunens ansvar at kommunens innbyggere har en tilfredsstillende vannforsyning, og drifter og vedlikeholder transport- og rensesystem for avløpsvann og overvann.

Hygieniske utedoer

– Det var ingenting i veien med utedoer. De var ganske hygieniske. Slik var det i Moss også; utedoene var egentlig en god løsning. Det var da folk begynte å bo tettere, at det ble problematisk, forteller professor i medisin, Øyvind Larsen. Han har vært professor i medisinsk historie ved Universitetet i Oslo i en årrekke, og i Tromsø har han undervist i forebyggende medisin.

Nattmannen tømte doene

Hvor ble det så av doavfallet? I bymessig bebyggelse var dotømming en oppgave for offentlig renovasjon. Dette foregikk gjerne på natten eller tidlig på morgenen, slik at arbeidet ikke skulle forstyrre innbyggerne. Av den grunn ble den som utførte slikt arbeid kalt for nattmann. Selve arbeidet sto ikke høyt i kurs. Nattmannen hadde gjerne avtale med en gårdbruker om deponering av avfallet eller det ble gravd ned i bakken i store binger som sjelden ble tømt. Dette systemet ble forbudt.

Gjenvinning til gjødsel

Fra 1870 ble det laget såkalt «pudrett» av do avfallet. Ordet kommer fra fransk, poudrette og betyr lite pudder. Begrepet oppsto i Paris på slutten av 1700-tallet, og ideen var gjenvinning, et utslag av nyttefilosofi, utilitarisme. Målet var å omgjøre avfall til ressurser, samme som vår tids renovasjonsselskaper arbeider etter. Kristiania renholdsverk skaffet seg 42 spesialkonstruerte jernbanevogner, og gjødsel ble solgt til bøndene i Akershus og Østfold. Transporten gikk gjennom Moss og til blant annet Rygge. Ryggebøndene tjente godt på å levere poteter til de mange brenneriene i Moss på 1800-tallet. Men da jernbanen kom, ble bøndene mest kjent for å spre vondlukt.

Fine avlinger for Ryggebøndene

Amtmann Carl Sibbern var en foregangsmann for omlegging til et mer moderne jordbruk i Rygge. Og jernbanens åpning i 1879 bidro til bedre avsetning og lettere transport til nye markeder.
Noe av grunnlaget for økte avlinger, var pudretten fra hovedstaden. Ryggebøndene tok imot en masse fin, feit pudrett med den nye jernbanen. Oslo bys "overskudd" fra alle utedoene ble tømt på jernbanevogner og fraktet ut til fornøyde bønder, som spredte møkka på jordene og fikk fine avlinger av grønnsaker og poteter. Bare i første halvår i 1880 kom det 100 vogner à 60 tønner pudrett til stasjonen, forteller Magne Berggren i Rygges bygdebok III.

Sykdomsbekjempelse

Etter å ha rettet oppmerksomheten mot sykdomsbekjempelse var Sunnhetskommisjonen klar for å jobbe med nye lokale forskrifter og dette førte til at de tok på seg nye ansvarsområder i samfunnet, hvor kommisjonen måtte ta hensyn til de endringene som skjedde i byen.
Moss gjennomgikk store endringsprosesser mot slutten av 1870-årene. Konjunkturene pekte oppover for flere industribransjer. Skipsrederi og mølledrift ekspanderte og det samme var tilfellet med trelasteksport. Industrien ga byen et løft, men førte også til at den ble enda mer rotete og viltvoksende enn tidligere. I den forbindelse tok Sunnhetskommisjonen initiativ til å utføre tiltak som angikk nye områder.

Vannklosett i alle hus

I 1876 startet Sunnhetskommisjonen et omfattende prosjekt der alle byens toalett skulle forbedres. Målet var at offentlige og private hus skulle ha vannklosetter. Det ville imidlertid bli kostbart. Nye ledningssystemer var nødvendig da ledningsnettet ikke var dimensjonert for økt vannmengde fra WC. Anbefalinger og praksis fra England tilsa at vannklosett skulle installeres atskilt fra boarealet, og at ledningene skulle føres på utsiden av husene. Det kalde klimaet i Norge ville gjøre det umulig med ledninger utenpå husene. Toalettavfallet fra WC ville måtte føres ut gjennom ledninger til elver eller i havnebassenget med ytterligere forurensning som resultat. Sunnhetskommisjonen i Moss rettet oppmerksomheten mot dette temaet fordi dårlige og uhygieniske toalett ga økt fare for sykdom og smitte. Dermed kom det nye lovpålegg til både privatpersoner og offentlige institusjoner. De hadde selv lagt grunnlaget for å jobbe med dette i de lokale forskriftene der det ble lagt vekt på at private og offentlige toalett skulle tømmes, rengjøres og tilrettelegges på en hensiktsmessig måte. Tømming og rengjøring hadde lenge vært gjenstand for oppmerksomhet, men nå skulle toalettene moderniseres ytterligere.

Offentlige pissoarer

I juli 1876 vedtok Sunnhetskommisjonen at det skulle bygges offentlige pissoarer i byen. Stadsingeniør Carl Ludvig Stabell var pådriver både for det nye kloakksystemet som var under utbygging, og for vannklosettprosjektet. Hovedpoenget var å lede menneskelig avfall fra byens overflate og ned i kloakken. Slik skulle sykdom forebygges.

Dette er den første av to artikler om Sunnhetskommisjonens arbeid for bedre hygiene. neste artikkel blir publisert lørdag 19. september.

Kilder:
Masteroppgave av Marianne Årvik: Sunnhetskommisjonen i Moss 1860−1883, 1905−1906.
Rygges bygdebok III

Mer fra Dagsavisen