Fra himmel til helvete på Værven

Så tidlig som i 1965 ble Moss Verft ledende på verdensbasis for sin produksjon av gass- og kjemikalietankere. I 1973 ble suksessen befestet da de to første LNG-skipene fra Moss Rosenberg Verft ble sjøsatt. «Venator» i Moss og «Norman Lady» i Stavanger.

Det ble nå produsert gasstankere på løpende bånd, og mens andre skipsverft opplevde nedgangstider og negative omstillinger, holdt Moss Rosenberg Verft hjulene i gang. Dette kom også arbeiderne til gode. Lønnsutviklingen var brukbar, og det ble etter hvert forhandlet fram en overgang fra akkordbetaling til fastlønn med en bonusandel. Det formidable arbeidet som ble utført av verkstedklubben ved Moss Verft var en fordel for samtlige 2.600 medlemmer av Moss Jern og Metallarbeiderforening, fordelt på 22 bedrifter. Moss Verft var lønnsledende, og de øvrige bedriftsklubbene i metallbransjen brukte lønnsutviklingen til Moss Verft som brekkstang for selv å få høyere lønnsnivå. Samarbeidet innad i Moss Jern og Metall var svært godt, og de sentrale tillitsvalgte i fagforeningen bisto ofte de enkelte klubbene i forhandlinger om både lønn og velferdsgoder.

Det var i 1975 at verkstedklubben ved Værven kjempet fram sin fastlønnsavtale med bonusandel. Dette ble kalt for en produktivitetsavtale, og det kan kanskje ses på som en symbolsk handling at en slik avtale ble signert på 1. mai; arbeidernes internasjonale kampdag.

Den aller første bonusutbetalingen ble utdelt etter at arbeidet med gasstankeren «Hebe» var levert til rederiet Helge R. Myhre i 1975. Hver ansatt fikk 250 kroner ekstra på lønnskontoen. I 1974 hadde klubbmedlemmene en samlet lønnsøkning på kr 4,05 pr. time. Året etter ble det kr 2,78 før bonusen ble regnet inn. Og både i 1976 og 1977 lå lønnsøkningen rundt tre kroner i timen. For lesere som synes dette er småpenger, er det verdt å merke seg at tre kroner i 1975 tilsvarer kr 17,50 i 2020. Jeg tror ikke det er mange industriarbeidere som får generell lønnsheving på 17,50 i dag.

For å bygge en sterk verkstedklubb, er det nødvendig med dyktige ledere, som også tør å ta en kamp med ledelsen. Moss Verft har i alle år vært godt forspent på klubbformannsplassen. Fra 1963 til 1987 hadde verkstedklubben seks klubbformenn: Ingar Iversen, Peer H. Bruun, Fredrik A. Johansen, Jan Eilert Bjørnstad, Fred W. Iversen og Kjell Halvorsen.

Jan Eilert Bjørnstad hadde formannsklubba helt fra 1972 til 1984. Ingen annen har innehatt dette vervet lenger enn han. Denne perioden er også den beste i verkstedklubbens historie. Mye av årsaken er den vellykkede satsingen på gassbåter. Men det var ingen selvfølge at de ansatte skulle få de store andelene av velstandsutviklingen. Klubbens arbeid i disse oppgangstider var svært viktig for å oppnå resultater. Dette gjaldt ikke bare lønn. Det ble lagt ned mye arbeid i få til gode velferdsordninger.

Arbeidsmiljømessig oppnådde klubben gjennomslag for en varmestue for dem som var utearbeidende. På vinteren var det temmelig kaldt å henge på skutesida med sveiseklype og skjærebrenner. Og på sommerstid var det til tider så varmt at det var fare for heteslag. Da var det godt å ty til varmestua, som hadde et moderne klimaanlegg. Der var det bra temperatur både sommer og vinter.

Verkstedklubben oppnådde også å få byttet ut samtlige garderobeskap. Og det ble utarbeidet grundige instrukser for behandling av rustfrie og syrefaste materialer. Men den helt store investeringen var et nytt velferdsbygg, som sto ferdig 1. mai 1980. Det var Mikal H. Grønner som var sjef på Værven i Bjørnstads tid som klubbleder. De hadde mange nappetak om fordelingen av kjempeprofittene fra gasstankerproduksjonen. I det store og hele kom de fram til avtaler som gagnet begge parter. I et intervju med Moss Dagblad i 1989, fortalte Mikael H. Grønner at han hadde stor respekt for alle klubblederne ved Værven gjennom den tid han hadde ledet bedriften.

Det var Fred W. Iversen som overtok som klubbformann i 1984. Han hadde vært nestformann i flere år, og var nærmest flasket opp på Moss Verft. Bestefaren jobbet verkstedet på 1920- og -30-tallet. Faren hans, Ingar Iversen, hadde vært klubbformann i flere år.

Fred W. Iversen fikk den utakknemlige oppgaven å være tillitsvalgt da nedgangen begynte. Da gass- og kjemikalietankeren «Igloo Moss» (bygg nr. 202) ble levert til rederiet NEMO, uttalte Fred W. Iversen på årsmøtet i verkstedklubben: «Det vil bli stille i enkelte avdelinger etter levering av bygg nr. 202, men alle vil bli sysselsatt. Permitteringer har ennå ikke vært diskutert.»

Fra dette tidspunkt begynte all virksomhet å kretse rundt sysselsetting, permitteringer og oppsigelser. Bedriftsledelsen forhandlet om bygging av to skip til Mexico. En jordskjelvkatastrofe i Mexico førte til at forhandlingene strandet. Nå ble det også innledet fusjonsforhandlinger mellom Moss Rosenberg Verft og Nye Fredrikstad Verft. Målet var å drive offshorerettet virksomhet i Fredrikstad, mens Moss skulle fortsatt satse på skipsbygging. Etter omfattende diskusjoner på flere klubbmøter, ga verkstedklubben tilslutning til fusjonsforslaget på et møte 9. desember 1985. Men sammenslåingen av de to verftene ga ingen positiv effekt. I 1986 vedtok bedriftsforsamlingen i Moss Fredrikstad Verft at skipsbyggervirksomheten i Moss skulle avvikles.

De to siste skipene som ble bygd på Værven, var gass- og kjemikalietankeren «Igloo Espo» i 1985 og tog- og bilferja M/S Öresund, som ble levert til Statens Järnväger i Sverige i oktober 1986.

Kilde:

«Jubileumsberetning for verkstedklubben ved Moss Verft»