Nyheter

Førstedama

Å bli sportsjournalist var Karen-Marie Ellefsens (70) sjanse til å leve i idrettens verden. Snart takker hun for seg etter over 40 år i NRK.

– Jeg har hatt et A4-liv på mange måter. Rent bortsett fra jobben, som kanskje ikke har vært så A4.

– Det er vel de færreste som tenker på jobben din som A4 ...

– Nei da, det er den selvfølgelig ikke.

Over 40 år etter at hun ble fast ansatt i NRK-sporten vet nok nordmenn flest hvem Karen-Marie Ellefsen er. Hun har dekket hvert eneste sommer-OL siden Moskva-lekene i 1980, vært på plass på tre vinter-OL og alt av EM og VM i friidrett siden 1986. Det har ikke bare gått i idrett heller; flere ganger ledet hun det norske folk gjennom 17. mai-sendingene på NRK.

Snart går den profilerte sportskommentatoren, programlederen og reporteren av med pensjon. For få uker siden fikk hun Kongens fortjenestemedalje for innsatsen, kort tid før hun fylte 70 år.

– Det er klart det blir veldig rart å slutte her. Det er uvirkelig, og jeg har ikke tatt det helt inn over meg ennå. Men sånn er reglene, og det forholder jeg meg til.

Både OL i Tokyo og friidretts-EM i Frankrike sto på programmet for årets sommer. Koronapandemien satte en stopper for begge.

– Det er klart at det er litt kjipt, men jeg prøver å ikke tenke så mye på det. Det er mange som har hatt det mye verre under koronaen enn det jeg har hatt til nå. Vi har fått beholde jobben, og bank i bordet, jeg har ikke blitt syk.

Hun har sin siste dag i oktober. Hva som skjer etter det, lurer hun på selv også.

– Når jeg slutter her blir heller ikke livet mitt sånn som det kunne vært, for jeg blir jo værende inne.

Har hun helsa i behold kan det være kjøkkenet skal males.

– Eller så blir jeg sittende og strikke. Jeg strikker mye.

Så lenge koronaviruset fortsatt sprer seg, er det uaktuelt å dra på et treningssenter. Mange mennesker ute gjør det også slitsomt å gå tur.

– Jeg kunne tatt bilen og kjørt et sted med færre folk, men jeg synes ikke det er så hyggelig å gå tur i ville skogen alene. Så jeg må vel gå mellom kjøkkenvinduet og stuevinduet, som jeg gjorde i begynnelsen av koronaen.

Les også portrett med Selda Ekiz: Irriterende flink-ish (+)

Vi sitter i kantina i NRK, sent en ettermiddag. Det er tomt rundt oss. Her har hun trasket i korridorene siden 1970-tallet.

– Beviset på at NRK har vært en bra arbeidsplass er at det er nesten ingen som slutter her, som ikke må.

For Ellefsens del startet veien mot det som har blitt en lang og innholdsrik karriere i kringkasteren tidlig. Allerede som niåring visste hun at det var sportsjournalist hun ville bli. Interessen for idrett har alltid vært der.

Ellefsen vokste opp i Begnadalen i Valdres, og både faren og moren var interessert i sport. Fram til de fikk TV i 1969 fulgte de med på radio.

– Det største på den tida var skøyter. Den første idrettsbegivenheten jeg husker var EM på skøyter på Bislett i 1960.

De abonnerte på osloavisa Morgenposten, som på mandagene leverte resultater og referater fra helgens løp.

– Jeg leste og slukte alt.

Karen-Marie og lillesøster Arna Oddveig hadde egne utklippsbøker der de limte inn bilder av skøyteløpere som de hadde klippet ut av avisene. Knut «Kupper'n» Johannesen var en tidlig favoritt, før ungdomsidolet Per Ivar Moe.

###

Foto: Mimsy Møller

Det var en trygg og god oppvekst. Hun forteller om et tett forhold til både foreldrene og søstera.

– Vi elsket å være sammen med foreldrene våre. Hjemme i Begnadalen gikk vi ikke på fest i helgene, vi ville mye heller være hjemme hos mamma og pappa. Vi gikk på byen da vi var i Oslo, men når vi var hjemme, var vi hjemme, sier Ellefsen.

Faren døde i 1996, 78 år gammel, etter å ha fått kreft. Mora ble nesten 99 år. Fra året hun fylte 90 var hun aldri alene. Enten var en av de to døtrene sammen med henne hjemme i Begnadalen, eller så bodde moren hos Ellefsen i Oslo.

– Jeg tror det må ha vært de lykkeligste årene i mitt liv.

– Jeg slapp å være alene, og jeg hadde noen å komme hjem til. Mamma og pappa var fantastiske mennesker.

Ellefsen flyttet hjemmefra tidlig. Allerede som 14-åring flyttet hun til onkelen og tanta i Hønefoss for å fortsette på skolen. Hun trente friidrett i den lokale klubben, men skjønte raskt at hun ikke ville bli en god idrettsutøver.

– Jeg fant ut at min sjanse til å leve i idrettens verden var å bli sportsjournalist.

Mens hun bodde på Hønefoss klarte de å få billetter til skøyteløp på Bislett.

– Etter hvert ble min store helt Ard Schenk, han nederlenderen, for han var så kjekk. Jeg husker at søsteren min og jeg var på Bislett, og hun kalte meg landsforræder, for alle sto der og heia på nordmenn, mens jeg heia på Schenk, sier Ellefsen.

Oslo 19720220. VM på skøyter på Bislett. 
Her en glad verdensmester Ard Schenk med laurbærkrans som vinker til publikum.
Foto: NTB / Scanpix

Ard Schenk under VM på bislett i 1972. Foto: NTB scanpix

Veien gikk så videre mot NRK, via folkehøgskole, fransk mellomfag og Journalisthøgskolen i Oslo. Ellefsen hadde diverse sommerjobber og vakter som frilanser i flere avdelinger i NRK underveis i studiene, før hun i 1977 leverte sin første reportasje til sporten. Det første halvåret fikk hun mest i oppdrag å dekke barneidrett. Det var lærerikt, men hun tror sjefene var litt redde for å slippe henne til på Sportsrevyen.

– Det var nok fordi de var redd for publikums reaksjoner.

Også internt var det som om noen bare ikke trodde at en kvinne kunne være så interessert i sport, sier hun.

Men Ellefsen fikk tidlig respekt for det hun kunne. Unntaket var fotballen. Der var det en gang en kollega som sa at det var greit at hun ble ansatt, men fotballen skulle hun holde seg unna.

– Jeg hadde uansett ikke voldsomt lyst til å jobbe med fotball.

Hun tror mennene mente at det måtte være noe denne kvinnen ikke kunne.

– Hvis ikke gikk det helt gærent med det mannlige egoet deres.

Les også: – Man skal jo ikke la de folka få stjæle fotballen heller

Hun ble fast ansatt 1. oktober 1979. Da var hun den første kvinnelige sportskommentatoren i NRK. Heller ikke i andre mediehus var det mange kvinner i sportsredaksjonene.

Ellefsen forteller at hun er litt lei av å fortsatt fortelle om reaksjonene da hun begynte å dekke idrett.

– Det var ingen voldsomme reaksjoner, men litt var det jo, sier hun.

Blant dem var et leserinnlegg i Dagbladet få dager etter at hun i 1978 hadde vært programleder i Sportsrevyen for første gang. Innsenderen skrev blant annet at «det at en kvinne snakket om sport var det endelige beviset på at det norske samfunnet var i oppløsning». Ellefsen ble ikke lei seg av den grunn.

– Det faller på sin egen urimelighet. Men det er ikke så himla lenge siden.

Dette var på en tid da flere norske kvinnelige utøvere, som Grete Waitz og Berit Aunli, markerte seg og vant.

– Jeg skjønte ikke at noen syntes det var så rart at damer snakket om sport.

Et annet spørsmål hun er lei av å svare på, går på at hun er singel.

– Jeg har alltid sagt at jeg skulle ønske jeg hadde hatt en familie og mann og barn, men det ble bare ikke sånn, sier hun, og fortsetter.

– Det er kanskje noe jeg har tenkt mer på etter at det ble for sent. Så lenge foreldrene mine levde var vi en familie.

Som kvinnelig sportsjournalist har hun også fått spørsmålet om hun kunne hatt samme jobb hvis hun hadde hatt mann og barn. Det er ikke lenge siden sist en journalist spurte om akkurat det.

– Da sa jeg at det spørsmålet hadde du aldri stilt en mann. Og jeg svarte at jeg er innstilt på at jeg kunne hatt denne jobben også da. Jeg tror jeg hadde hatt vett nok til å ikke få barn med en mann som ikke ville vært med og ta ansvaret.

Men det klaffet bare ikke, og samtidig har jobben tatt mye tid.

###

Foto: Mimsy Møller

Det er liten tvil om at Ellefsen har satt spor innen sportsjournalistikken. Det er bare noen uker siden innsatsen ble belønnet med Kongens fortjenestemedalje.

– Gud, da fikk jeg sjokk. Jeg ble helt satt ut. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle oppføre meg, og tenkte at her er det best å bare holde helt kjeft.

Nyheten fikk hun underveis i et opptak til et OL-program. Ikke bare kom kringkastingssjef Thor-Gjermund Eriksen inn i studio, han hadde følge av statsminister Erna Solberg.

– Jeg tenkte at «herregud, folk kan ikke mene at jeg fortjener dette», sier Ellefsen.

I begrunnelsen heter det blant annet at hun får prisen fordi hun har vært et forbilde, og at hun har banet vei for flere av sine yngre kolleger. «Det gror en underskog av gode kvinnelige journalister i dine fotefar,» heter det videre.

– Jeg har skjønt at jeg må føle meg beæret og sånn, men jeg ble helt målløs.

Hun sier at hun som kvinne nok ikke har følt på et spesielt ansvar underveis i karrieren. Men det er viktig med rollemodeller som kan gå i front.

– Jeg tenkte ikke så mye på det. Jeg er veldig opptatt av likestilling og kvinners like muligheter, rettferdighet og delt ansvar hjemme og på jobb, men det var ikke noen kvinnekampsak at jeg skulle bli sportsjournalist. Jeg var lidenskapelig interessert i idrett.

Likevel har hun tatt flere kamper for å sørge for at også kvinnelig toppidrett har fått den oppmerksomheten det fortjener.

– Det var en gang jeg var så rasende på en kollega, jeg skal ikke nevne navn, når det gjaldt dekning av kvinneidrett versus herreidrett at jeg mistet stemmen.

Rådet til jentene og kvinnene som drømmer om å lykkes i sportsjournalistikken er klart: De må være flinkere til å selge seg inn selv.

– Jeg merker at gutta som kommer inn her er mye flinkere til det enn jentene, sier Ellefsen, og legger til at det fortsatt er mangel på kvinnelige kommentatorer.

Selv var hun ikke flink til å selge seg inn, mener hun, og sier at det var snakk om å være på rett sted til rett tid.

DOHA, QATAR 20191002. 
NRK-journalist og kommentator Karen-Marie Ellefsen i NRK under VM i friidrett 2019 i Doha i Qatar i Khalifa International Stadium.
Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Karen-Marie Ellefsen på plass under VM i friidrett i Qatar i 2019. Foto: Lise Åserud/NTB scanpix

Noe riktig må hun ha gjort. Ellefsen har vært på plass på mange av de største norske idrettsøyeblikkene de siste tiåra. Størst var OL på Lillehammer i 1994.

Ellefsen var en av fem programledere som hadde tre timers direktesendinger fra Kulturhuset Banken hver eneste kveld.

– Jeg får tårer i øynene når jeg tenker på det nå. Det var 16 fantastiske dager, og vi visste det var «once in a lifetime». Alt var så fantastisk, til og med været. Det var en norsk suksess, og nordmennene vant og vant.

– Og det folkehavet. Det bugnende havet av begeistring i rødt, hvitt og blått. Når jeg hører «OL på Lillehammer» tenker jeg på det.

Tre fridager hjemme ventet da mesterskapet var slutt.

– Da gikk jeg rundt i leiligheten i morgenkåpa og bare surra. Det var en voldsom tomhetsfølelse, og vi visste at dette kom vi aldri til å oppleve igjen.

Selv om hun beskriver OL på Lillehammer som den største enkeltbegivenheten hun har vært med på, er det noe spesielt med sommer-OL.

– Det mest fantastiske var nok OL i Barcelona i 1992. Ellers er det morsomt å kommentere norske gull.

Ellefsen har blant annet kommentert Andreas Thorkildsens to OL-gull i spyd i 2004 og 2008. Trine Hattestads gull i samme gren i 2000. Hun var også der da Vebjørn Rodal tok gull på 800 meter i 1996.

– Det har vært noen fantastiske opplevelser. OL-gull i friidrett er stort.

Vi nordmenn er glad i idrettsstjernene våre. Ellefsen synes det er vanskelig å trekke fram noen favoritter, men omtaler hopperne som «kjempesøte» alle sammen.

– De byr på seg selv og er veldig tilgjengelige. Ellers må jeg jo si at jeg hadde veldig sansen for Marit Bjørgen. Hun er hel ved.

– Den rekken hennes av prestasjoner, at hun klarte å snu en nedtur og komme så sterkt tilbake, det står det respekt av. Jeg har heia på Marit Bjørgen, for å si det på den måten.

Oberstdorf  20161230.
 Daniel Andre Tande hoppet seg opp til en fjerdeplass åpningsrennet i hoppuka i Oberstdorf fredag kveld intervjues av NRKs Karen-Marie Ellefsen.
Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

Karen-Marie Ellefsen sammen med Daniel-André Tande under hoppuka i 2016. Foto: Terje Bendiksby/NTB scanpix

Selv om hun er en rutinert programleder kan Ellefsen fortsatt bli nervøs. Særlig under tidspress, eller om hun ikke får forberedt seg så mye som hun kunne ønske. Hun glemmer aldri den gangen hun var mest nervøs – det var før cupfinalen i fotball i 1988. Hun hadde fått beskjed om å følge Rosenborg-trener Nils Arne Eggen hele dagen og lage en feature på ham til Sportsrevyen den kvelden. Eggen sa først nei, men NRKs Kjell Kristian Rike, for mange kjent som langrenn- og skiskytingskommentator, ga seg ikke, og fikk til slutt overtalt ham.

– Da sov jeg nesten ikke på tre netter, jeg var så nervøs. Jeg dro opp til hotellet de bodde på med et filmteam, og jeg var altså så redd. Vi kom opp, og Nils Arne var blid som en sol. Det var ikke måte på.

Hun ble også satt ut da hun fikk høre at alle som mottar Kongens fortjenestemedalje blir invitert på slottet for å takke. Det hjalp å vite at flere «samles opp» samtidig.

– Jeg har drukket kaffe med kongen før. I dette rommet faktisk.

NRK-kantina og kringkastingssjefen var vertskap for middagen i forbindelse med Norske idrettsleder-veteraners årsmøte i 2013. Noen av veteranene i sporten ble invitert, blant dem Ellefsen. Hun forteller at hun lot en kollega sitte ved siden av kongen.

– Jeg er ikke noe flink på «small talk». Jeg har veldig respekt for kongen, han virker som en veldig hyggelig kar, men jeg er rett og slett redd for å dumme meg ut og ikke gjøre ting riktig.

Det å ikke gjøre feil er viktig for henne. Det samme er gode forberedelser.

– Om det skyldes presset om å lykkes som kvinnelig sportsjournalist, eller om det skyldes min natur, det vet jeg ikke helt. Det kan kanskje være en kombo.

Ellefsen sier hun alltid har vært en ganske ordentlig dame, også med skolearbeidet.

– Jeg har alltid vært skikkelig og pliktoppfyllende. Jeg er vel kjent for å ikke slurve.

Hun har likevel ikke latt sjansen for negative reaksjoner påvirke måten hun jobber på. Etter sending holder hun seg unna sosiale medier, og sier at hun har blitt mer hardhuda. Negative tilbakemeldinger kan likevel gjøre henne lei seg. Men dem har det ikke vært mange av.

Hårfrisyrene hennes har på sin side fått en god del oppmerksomhet.

– Det var veldig mye styr med de frisyrene. Jeg skifta mye, og det ble både avisene og bladene opptatt av. Jeg ville følge moten.

###

Karen-Marie Ellefsen har fått mange tilbakemeldinger på håret. Fra venstre: I 1978, 1987 og 1989. Foto: Bjørn Sigurdsøn/Knut Falch/Morten Holm/NTB scanpix

I august fylte hun 70 år. Når hun skal oppsummere årene sier hun at hun har vært heldig på mange måter.

– Jeg var heldig som fikk beholde mamma så lenge, heldig som har hatt den jobben jeg har hatt, og heldig som har fått være frisk, sier hun, og banker nok en gang i bordet.

– Når alt kommer til alt, er det viktigste å beholde helsa. Jeg føler meg overhodet ikke gammel, ikke når jeg ser meg i speilet heller. Mange vil ikke feire at de blir eldre. Men det bør de absolutt gjøre. Det er viktig å tenke på at alternativet til å bli eldre er veldig kjedelig.

Les også: Den nye operasjefen: – Jeg må tørre å stå i stormen uten å velte (+)

Fem favoritter:

Musikk: Jeg synes fortsatt at en av de nydeligste låtene jeg har hørt er «Lift Me» med Ane Brun og Madrugada.

Film: Det er vanskelig å velge én, men jeg kan nesten alle replikkene i «Pretty Woman» utenat.

Bok: Millenium-trilogien til Stieg Larsson. Da var jeg så hekta at jeg nesten ikke klarte å gå på jobben.

Mat: Jeg er veldig glad i fisk. Det er få ting som er bedre enn god lutefisk.

Sted: «If you can make it here, you can make it anywhere». New York er i hvert fall favorittbyen min. Ellers liker jeg meg godt i Oslo og Begnadalen.

Fakta om Karen-Marie Ellefsen:

* Født 25. august 1950.
* Vokste opp i Begnadalen, sør i Valdres. 
* Ble fast ansatt som journalist i sportsavdelingen i NRK 1. oktober 1979. 
* Ble kanalens første kvinnelige sportskommentator, og har blant annet kommentert friidrett og turn. 
* OL i Moskva i 1980 var det første hun dekket. Siden 1986 har hun vært til stede på alle EM og VM i friidrett. Fra 1988 har hun kommentert friidrett i alle sommer OL. Til og med 2012 på TV, i 2016 på radio. 
* Fikk hedersprisen under Gullruten i 2011.
* Ble i august tildelt Kongens fortjenestemedalje.

(Kilder: NRK, Aftenposten, NIVS, Hjemmet)

Mer fra Dagsavisen