Nyheter

Følte på et stort ansvar under innspillingen av «22. juli»-serien

For Helga Guren har rollen i «22. juli» bare blitt viktigere og viktigere. Hun mener vi må tørre å huske hvor brutal dagen var for at det aldri skal skje igjen.

– Alle har et forhold til den dagen, og det skal få ledd til før man kjenner noen som kjenner noen som ble berørt. Hele Norge ble jo berørt, sier Helga Guren.

– Jeg tror vi, hele teamet, følte på et enormt ansvar om at dette må bli så autentisk og troverdig som mulig. Samtidig må du hele tida tenke på dem som ble direkte berørt, og ha en omsorg og respekt for dem. Jeg opplevde at respekten og omsorgen var der hele veien, sier skuespilleren.

Guren sitter i leiligheten sin i Stavanger og snakker om hvordan det var å spille læreren Helga i den kritikerroste og mye sette NRK-serien «22. juli». I første episode møter vi Helga som ønsker god sommer til elevene sine. Senere blir vi vitne til at hun fortvilt løper rundt og leter etter sønnen Ruben, etter at bomben har gått av i regjeringskvartalet. Guren har selv to barn, men hun forteller at hun sjeldent bruker egne barn eller opplevelser når hun skal inn i en rolle. Da prøver hun heller å lete etter det sanne i situasjonen hun er i og leve seg inn i den. Bruker hun egne erfaringer kan det bli for nært, og det kan være med på å forstyrre det hun skal fortelle heller enn å styrke det.

Men det betyr ikke at hun ikke lever seg inn i det. Tvert imot. Det var øyeblikk under innspillingen av «22. juli» hvor hun måtte holde igjen. Som for eksempel i sekvensene der skolen hun jobber på arrangerer minnestund etter sommerferien.

– At jeg holder igjen handler om karakteren min og hvordan hun skal reagere. Selv om jeg har lyst å knekke sammen skal ikke karakteren min gjøre det. Og for at publikum skal få reagere og få utløp for sine emosjoner, så kan det virke mot sin hensikt hvis skuespilleren viser for mye følelser. Når den som formidler historien holder igjen eller kjemper, så får seeren lov til å reagere, sier Guren. 

Under minnestunden var det rundt 100 statister på plass. Guren jobber daglig med å få tilgang på følelser, men statistene har jo ikke det som jobb. Men likevel gråt alle. Hele crewet gråt. Kamerateamet gråt. Statistene gråt. Det var da det ble veldig tydelig for skuespilleren at 22. juli er et ubehandlet traume for mange.

– Det er så nært oss, og jeg tror vi har veldig godt av å snakke videre om det. Men det er viktig at vi snakker om 22. juli på en måte som bringer oss videre – og gjerne bredere enn vi har gjort tidligere, for å sikre at noe sånt aldri skjer igjen. For det skjedde jo faktisk igjen i fjor sommer, der en hvit, norsk mann delte noe av den samme ideologien som terroristen 22. juli. Det finnes i vårt samfunn, og derfor må vi tørre å se det og tørre å ta tak i det, sier Guren.

###

Hun har vært en del av NRKs 22. juli-prosjekt lenge. Hun fikk vite om serien allerede i 2015, og året etter sa regissør Sara Johnsen at hun hadde skrevet en rolle med henne i tankene. For Helga Guren har det vært givende å være med så tidlig i prosessen, lese manus underveis og snakke om sin egen karakter i årevis.

Guren mener «22. juli» belyser hva det er i samfunnet vårt som fungerer bra, og hvor viktig det er å ta vare på det og styrke det. Hun mener også at serien belyser problemstillinger det kanskje ikke har blitt rettet så mye oppmerksomhet mot, nemlig alle ringvirkningene 22. juli fikk, i så mange ledd og for så mange institusjoner. Hun tror TV-serien er med på å vise viktigheten av å være bevisst på hvor velfungerende mange av institusjonene våre er, og hva vi kanskje trenger å forbedre.

– Det er klart man skal trå varsomt i et sånt type prosjekt. Men samtidig må man tørre å si noe, og denne serien gjør det på en veldig anstendig måte. Hvis man skal lage en serie om 22. juli må det være for å bidra, og da må man tørre å gå i det og vise hvor brutalt det var, sier Guren. 

– Det var en terrorist som skjøt barn. Det var en terrorist som ville slette hele regjeringskvartalet. Vi må tørre å huske hvor brutalt det var for at det aldri skal skje igjen.

Selv var hun på en dansefestival i Wien 22. juli 2011. Under prøvene til en forestilling fikk hun en melding av søsteren om at det hadde gått av en bombe i Oslo. Hun kjente på savnet av andre nordmenn. Behovet for å være en del av fellesskapet. Hun følte seg litt alene i Wien, og hun vurderte en stund å reise hjem til Oslo for å være sammen med andre i traumet. Hun slo det fra seg og ble værende i Østerrike. Natten tilbrakte hun på Skype med en venninne fra Mexico som også satt alene. De snakket, så på nyhetene og gråt sammen. Begge var ensomme nordmenn i et annet land, Guren forteller at hun kjente et veldig behov for å være en del av et fellesskap. Hun skulle gjerne vært i Oslo, sammen med folket, og delt sorgen.

Hun vet derfor ikke hvordan det føltes å være i hovedstaden den dagen for snart ni år siden. Men hun har snakket mye med regissørene, som ifølge Guren har gjort «vanvittig mye» research. De kunne derfor videreformidle input, tanker og observasjoner fra dem som var til stede den dagen. Det hun har blitt fortalt er at mange har beskrevet en slags stillhet etter at bomben gikk av den dagen. At det var kaotisk, men at ingen helt skjønte hva som hadde skjedd.

– I en sånn situasjon kjenner du veldig på en … ærefrykt. Eller, nei. Et ansvar. Et ansvar om å gjøre det så autentisk som mulig. Og respekt for dem som opplevde å få noen revet bort fra seg den dagen, sier Guren.

– Men samtidig som vi har vært tro mot fakta skal serien også få leve som en dramaserie. Men det var veldig spesielt. Det var … skjellsettende. Og det er noe som kommer til å være med meg resten av livet.

Guren mener vi må huske fellesskapet i kjølvannet av 22. juli; kjærligheten, samholdet og rosetogene. Men at vi også må huske at det var mye fremmedfrykt, rasisme og antakelser før man visste at terroristen var en hvit, norsk mann fra Oslo vest.

– Rosetogene og kjærligheten er oss. Men fremmedfrykten er også en del av oss. Vi må vite at det finnes. Og det er noe vi må passe på hvis vi skal jobbe for et samfunn hvor alle skal være like mye verdt. Det er en jobb alle må ta, hver og en av oss, hver eneste dag. Og på den måten mener jeg serien er veldig viktig. 

Hun sitter igjen med en følelse av at det har vært fint å spille inn serien. Men det har også vært vondt.

– Det har vært brutalt og hjerteskjærende, selvfølgelig har det. Men samtidig har jeg bare måttet konsentrere meg om den jobben jeg skal gjøre som skuespiller i den gitte situasjonen. Skuespillerfaglig har dette vært utrolig utfordrende og lærerikt. Med tanke på tematikken har jeg opplevd at det bare har blitt viktigere og viktigere for meg å gjøre denne serien, sier Guren.

Om du ikke har sett Guren på TV-skjermen før er det ikke så rart. Hun har gjort både film og TV tidligere, men det er på teaterscenen hun har jobbet mest. Siden 2011 har Guren vært ansatt ved Rogaland Teater, og deltatt i nærmere 30 ulike oppsettinger siden hun gikk ut av Teaterhøgskolen i 2008. Sist som Protagonisten i «Dritt/La Merda» i 2019, hvor hun satt helt naken og alene på scenen. Det skulle vise seg å være en utfordrende og lærerik rolle, og som i tillegg sikret henne den gjeve Hedda-prisen for beste kvinnelige skuespiller i fjor.

Men at hun endte opp som skuespiller var noe tilfeldig. Guren er oppvokst på en gård på Rygge i Østfold, og det var langt fra gården til teaterscenene i Oslo.

Hun var derfor ikke mye på teater i barndommen, men de få gangene det skjedde ble hun fascinert. Det var noe mystisk og uangripelig ved teater, og da hun var 16 år prøvde hun seg på scenen for første gang. Det tok ikke lang tid før hun spilte Maria i «West Side Story» med ungdomsteatret, og det var kjærlighet ved første blikk. Teater traff henne på en helt spesiell måte. Dette var en uttrykksform hun aldri hadde vært borti før.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Da hun begynte i ungdomsteatret visste hun ikke at Teaterhøgskolen eksisterte. Etter hvert oppfordret instruktøren henne til å søke. Midt i søknadsprosessen til Teaterhøgskolen var Guren i Sør-Afrika som en del av et norsk-afrikansk kulturutvekslingsprosjekt, hvor elevene laget forestillinger.

En dag skulle de ha forestilling i et teater i Johannesburg. Det var et veldig fint teater, husker hun. Med rød plysj, en rundt scene og sort/hvitt-fotografier på veggene. Hun var litt tidlig ute, og hadde en time for seg selv før de andre kom. Hun la seg ned på scenegulvet, hørte på musikk og tenkte. Og plutselig kom en sterk intuisjon, en magefølelse som bekreftet tanken om at «Ja … Det er dette jeg har lyst til».

Kort tid etter kom hun inn på Teaterhøgskolen i Oslo, og det er mange tilfeldigheter som har gjort at hun er der hun er i dag. At hun ble tipset om Teaterhøgskolen er én av dem. En annen er da hun så en lapp hengende på en vegg hvor det sto «Søker skuespiller til kortfilm». Hun ringte regissørens telefonnummer, og tilfeldighetene skulle ha det til at hun, via denne regissøren, ble oppsøkt av Sara Johnsen, som igjen førte til spillefilmen «Rosemari» og deretter rollen i «22. juli»-serien.

– Tenk om jeg ikke hadde tatt den lappen og ringt angående den rollen … Det er fint med sånne tilfeldigheter som lager lange linjer, sier Guren.

###

Etter noen år i Oslo, opphold i New York og Stockholm, søkte hun seg til Stavanger og Rogaland Teater. Hun hadde hørt mye bra om teateret; blant annet at det setter opp spennende stykker, at det har gode teatersjefer og en tradisjon for å lytte til ensemblet. Og det stemte. Teatersjefen lyttet til ensemblet. Blant annet da Guren foreslo å sette opp stykket «Dritt/La Merda». Stykket hadde hun hørt om via en venninne og kollega i København, og følte at dette var en tekst hun ønsket å formidle.

– Stykket er en samfunnskritisk tekst som tar for seg kommersialismen, og hvordan vi ødelegger oss selv via de idealene vi hele tida higer etter. Teksten sparker i alle retninger og er et desperat forsøk på å dra oss opp av gjørma. Selv om det ble skrevet før #metoo kan man likevel få assosiasjoner til det. I denne teksten blir blant annet kjønnspress kritisert, og noe av det virkelig geniale med dette stykket er at det kritiserer det den selv iscenesetter. Dette gjør det hele til en håpløs kamp for Protagonisten, som igjen skaper stort rom for assosiasjon og gjenkjennelse hos publikum.

Les også: NRKs «22. juli» vekker vonde minner

Guren er veldig opptatt av hvordan nakenhet blir brukt i film og på scene. Ofte synes hun dette misbrukes og kommer i veien for det som skal fortelles, men i «Dritt/La Merda» mener hun grepet er helt nødvendig. Rettighetshaverne stiller dessuten strenge krav til bruk av kostyme, scenografi, lys og lyd til oppsettingene.

– Og nettopp derfor kunne jeg gjøre det. Og også fordi jeg hadde valgt det selv, ikke fordi noen andre hadde bedt meg om å gjøre det, sier hun. 

Det som overrasket da hun spilte stykket var hvor fjernt og skummelt en naken kropp har blitt for oss. Hvordan vi har fjernet oss fra det som er noe av det mest naturlige som finnes.

– Det er andre stykker eller situasjoner hvor jeg har opplevd meg selv mer objektifisert med klær på, enn da jeg satt der med den kroppen jeg har. For det er faktisk bare en kropp. Da folk kom inn i salen ble de litt sånn «oi, en naken kropp», men etter to minutter var det glemt. For det var noe annet som tok over. Nakenheten forstyrret ikke budskapet, tvert imot forsterket det budskapet, sier Guren.

– Jeg ble overrasket over at en naken kvinnekropp på en scene er lik sexobjekt. Og det er jo akkurat det teksten kritiserer. At vi har et forskrudd bilde av kropp som er veldig ødeleggende, og som begge kjønn er med på å skape, sier hun.
 
Derfor er Guren en av dem som kjemper for å gå toppløs på stranda, for eksempel. Rett og slett for å ufarliggjøre det, og for å av-objektivere pupper som sexobjekt. For det er jo bare pupper – tross alt.

– Å sitte der uten klær var ekstremt sårbart, og mange skuespillere har jo mareritt om å komme ut på scenen uten klær. Men da jeg ble trygg og klarte å frigjøre meg ga det en enorm styrke, som var helt rå!

Men teater er ikke bare teater, ifølge skuespilleren. Teateret er et viktig rom i et samfunn hvor mennesker fjerner seg lenger og lenger hverandre. Teateret er av få rom som er igjen hvor vi er til stede her og nå – sammen. Dette er ikke en skjerm hvor du kan trykke pause eller skru av lyden. Dersom noen reiser seg midt i en forestilling eller bryter ut i latter påvirker det hva som skjer på scenen.

– Vi lever sammen der i noen timer. Så er det over. Det var den kvelden. Da er det borte. Men opplevelsen finnes i det som var og i de som delte den tida. Og det synes jeg er veldig viktig for oss som mennesker.

Guren har spilt alt fra Nora i «Et dukkehjem», Hedda i «Hedda Gabler» og nå senest Helga i «22. juli». Men hva som er drømmerollen, har hun ikke noe godt svar på. Først og fremst er det menneskene i et prosjekt og prosjektets vilje, innhold og budskap som er viktig.

– Man kan drømme om en rolle i et prosjekt, som blir kjempekjedelig. Og en rolle man kanskje ikke ville ha, kan bli drømmerollen fordi prosjektet var så fint. Ting blir aldri helt som planlagt, sier hun.

Og hun vet hva hun snakker om. Planen var opprinnelig å være i Stavanger et par år og så flytte tilbake til Oslo. Men hun trives i Stavanger, på teatret, i byen og med flokken, og nå bor hun her sammen med familien. Hun er nært knyttet til hjemplassen Rygge, og reiser østover hjem til gården så fort sjansen byr seg. I Stavanger bor hun midt i byen. Hun er avhengig av ro og natur. Heldigvis er det kort vei til naturen.

– Jeg har lært meg å elske været her – på godt og vondt. Landskapet her er dramatisk, noe som er eksotisk for meg som østlending. Med den jobben jeg har er det godt å ha kort avstand til ting. Da sparer jeg tid, og vi får mer tid sammen som familie. Og så lenge jeg har mulighet til å dra ut til sjøen og puste – og gjerne ta et bad – så har jeg det veldig fint.

Helga Guren

Født: 22.02.1986
Er utdannet ved Teaterhøgskolen/Khio, Esper Studio New York og Teaterhögskolan/StDH. Operaundervisning ved Det Kongelige Danske Musikkonservatorium i København og Complete Vocal Institute/Kbh.
Gjestet teatre som Det Norske Teatret, Riksteatret og Hålogaland Teater. Gjort prosjekter og forestillinger ved Dramaten& og Moderna Dansteatern i Stockholm, Kasino am Schwartzenbergplatz i Wien.
1-årig arbeidsstipend fra Statens Kunstnerstipend (2018).
Leder av musikkollektivet Guren Salong, som ga ut sin første EP «Animale» i 2018.
Vant Heddaprisen for Beste kvinnelige skuespiller 2019 for rollen i «Dritt/La Merda.»
Kilde: Rogaland Teater

5 favoritter

Musikk: Ettersom vær og vind varierer, og humør og hørsel deretter.

Film: Jeg har aldri eid en VHS- eller DVD-spiller så jeg har store hull i min filmviten. Men jeg synes ofte de mest interessante filmskaperne henger sammen med at de også har skrevet originalmanus. Og: Film er best på kino!

Bok: Har som oftest ikke tid til bøker – dessverre – da jeg må prioritere manus.

Mat: Mammas spaghetti med kjøttsaus eller ravioli i smørsaus på Casa Gio.

Sted: Kureskjæret

Mer fra Dagsavisen