Nyheter

Fascinerende og nyskapende «Kristin Lavransdatter»

Kjersti Horns langstrakte oppsetning av «Kristin Lavransdatter» revitaliserer Sigrid Undsets klassiske tekst på intrikat og begjærlig vis.

5

TEATER

«Kristin Lavransdatter»

Av Sigrid Undset

Regi: Kjersti Horn

Med: Ingrid Unnur Giæver, Kingsford Siayor, Trond-Ove Skrødal, Jane Kokkin, Kai Remlov, Hildegunn Eggen, m.fl.

Trøndelag Teater

TRONDHEIM (Dagsavisen): «Kristin Lavransdatter» i Kjersti Horns regi på Trøndelag Teater stiller Sigrid Undsets tekst i sentrum og Kristins råderett over egen vilje som premiss for oppsetningen. Men Horn viker heller ikke unna Undsets ambivalente tegning av et dominerende mannsgalleri i romansyklusen som ga henne Nobelprisen i litteratur. Kanskje nettopp derfor skapes en Lavransdatter som føles relevant for vår tid, når Horns og Kristian Lykkeslet Strømskags dramatisering utfordrer og gir rom for kompleksiteten i teksten, forholdet mellom Kristin og Erlend, og Kristin og faren Lavrans Bjørgulfssøn i tillegg til de mange lagene og personsamtalene som former Kristin som tenkende menneske. Slik forsvares også stykkets massive lengde.

Les også: «Trilogien»: Unik, mørk og vakker Jon Fosse-dramatisering

Artikkelen fortsetter under bildet.

"Kristin Lavransdatter" av Sigrid Undset
Premiere på Hovedscenen, Trøndelag Teater 21. september 2019

Regi: Kjersti Horn
Dramatisering: Kjersti Horn og Kristian Lykkeslet Strømskag
Scenografi og kostymer: Sven Haraldsson
Lysdesign: Eivind Myren
Musikk: Alf Lund Godbolt

Medvirkende: Ingrid Unnur Giæver, Kingsford Siayor, Trond-Ove Skrødal, Janne Kokkin, Isak Holmen Sørensen, Kai Remlov, Hildegunn Eggen, Mira Dyrnes Askelund, Vetle Bergan, Range Grande og Andreas Tønnesland

Ingrid Unnur Giæver som Kristin. Foto: Erika Hebbert

Knapt noen har laget så mye, og nytenkende, teater i Norge som Kjersti Horn de siste par årene, heller ikke om man teller antall minutter på landets hovedscener. Bare siden høsten 2018 har hun satt opp «Arv og miljø» (Den Nationale Scene), «2 X Medea» (Nationaltheatret/Torshovteatret), «Scener fra et ekteskap» (Rogaland Teater) og nå denne høsten «Raskolnikov» på Det Norske Teatret og «Kristin Lavransdatter» på Trøndelag Teater. Begge de sistnevnte klokker inn på drøye fire og en halv time hver. Det er også tilsynelatende det eneste de har felles, i det minste på overflaten. Men, «Raskolnikov» er en visuell svir av et forfølgelsesmareritt basert på Dostojevskijs «Forbrytelse og straff», projisert nesten utelukkende som videooverført teater på et lerret på scenen. «Kristin Lavransdatter» blir skapt med en annen, men like tydelig ytre begrensing, et fortettet og visuelt nedstrippet ensembleteater i en lukket boks av finérplater hvor Sigrid Undsets middelalderdrama utspiller seg med så få fakter som mulig. Begge har dessuten tvilen, det skambelagte og forbrytelsen, enten fysisk eller følelsesmessig, som omdreiningspunkt. Og begge legger inn bud på hvordan tidløse temaer som samvittighet, familieære og begjær i klassiske litterære verk kan oversettes til nåtid.

Les også: Et helt usedvanlig «LIV»

Artikkelen fortsetter under bildet.

"Kristin Lavransdatter" av Sigrid Undset
Premiere på Hovedscenen, Trøndelag Teater 21. september 2019

Regi: Kjersti Horn
Dramatisering: Kjersti Horn og Kristian Lykkeslet Strømskag
Scenografi og kostymer: Sven Haraldsson
Lysdesign: Eivind Myren
Musikk: Alf Lund Godbolt

Medvirkende: Ingrid Unnur Giæver, Kingsford Siayor, Trond-Ove Skrødal, Janne Kokkin, Isak Holmen Sørensen, Kai Remlov, Hildegunn Eggen, Mira Dyrnes Askelund, Vetle Bergan, Range Grande og Andreas Tønnesland

Foto: Erika Hebbert

«Kristin Lavransdatter» lener seg mot språket. Handlingen fortelles og siteres gjennom store deler av stykket, avbrutt av abrupt dramatikk, action og den typen kontrasterende utbrudd som kjennetegner Horns regi. Likevel kan ikke regissøren annet enn å stole blindt på at skuespillerne alene har evnen til å mane fram bildene av grønne og trykkende dalsider, store gårder og frender ifølge til hest mot Jørundgard, av domkirken i Hamar og av det geistlige Oslo i middelalderen. Og av historiens mange dramatiske, voldelige, vonde og vakre hendelser. Når Horn samtidig nyanserer Kristin Lavransdatter-skikkelsen og de øvrige kvinnene ved å peke på begrensningene like mye som frigjøringen, blir stykket rikere enn den i utgangspunktet «arkaiske» teksten skulle tilsi.

Nøkkelen til Horns tolkning av Kristin Lavransdatter synes åpenbar. Bokstavelig talt. To ord, eller ett navn skrevet på rolleinnehaver Ingrid Unnur Giævers T-skjorte i stykkets siste deler: Rebekka West. Ikke nødvendigvis kvinnen i England som ble dømt som heks, selv om det er hett som i helvete rundt 16-årige Kristin når hun velger den eldre og sosialt belastede Erlend Nikolaussønn på bekostning av den praktiske tryggheten som ligger i Simon Darre, nabogutten med «et åsyn så rundt og blankt som månen», som hun av faren er lovet bort til. Snarere former Horn Kristin som en ekvivalent til den litterære Rebekka West-skikkelsen fra Henrik Ibsens «Rosmersholm». Hun skaper en dialog mellom «Kristin Lavransdatter» og «Rosmersholm» som betoner energien, skammen, lengselen, begjæret og den flammende tanken om egenverd, det som i sin stahet og rotløshet bryter med de patriarkalske forestillingene i så vel middelalderen som i Ibsens og Undsets tid. Den splittede og splittende Kristin Lavransdatter i Horns regi finner et klart ekko i Ibsens «Rosmersholm». At de religiøse overbygningene i Undsets opprinnelige romantrilogi tones noe ned, gir luft til stykket som er basert på syklusens første bok, «Kransen».

Les også: «Måken»: De giftige trivialitetene

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Skuespillerne mottar applausen i "boksen". Foto: Mode Steinkjer

Sigrid Undsets «Kristin Lavransdatter» er også som drama satt til 1306. Grunnen til at vi blir mint på dette skyldes at stykket starter med at årstallet blir skrevet på veggen, mens de ti skuespillerne går rundt i moderne fritids- og treningstøy, og antall rekvisitter kan telles på en hånd. Det er absolutt ingenting i det ytre som peker mot middelalder annet enn årstallet, og selvsagt teksten, som bevarer Undsets originale riksmål og uttrykk og ord man skal ha levd en stund for å forstå. Ordlisten over for lengst utgåtte uttrykk fra Gudbrandsdalen og Trøndelag er for øvrig vedlagt programmet, som for å understreke at språket trolig skaper utfordringer ikke bare for publikum, men også for skuespillerne, som skal få setninger som «Nu vil jeg si deg ett, før vi skilles, og det er at du tykkes meg være like meget hans overmann i fagerhet og miner som han blir regnet fremfor deg i byrd og rikdom av de folk som mest ser på slike ting», til å flyte ubesværet lett i munnen. Men Ingrid Unnur Giæver (som uttaler forannevnte) og ensemblet for øvrig imponerer fra begynnelse til slutt. Selv om den er altfor lang. Slutten altså, før den ender som en spent bue i det klargjørende oppgjøret mellom de eldre ektefellene Lavrans (Trond-Ove Skrødal) og Ragnfrid (Janne Kokkin), alene med ryggen mot de nakne veggene, lik Marianne og Johan mot hytteveggen i «Scener fra et ekteskap» på Rogaland Teater. Kjersti Horn låner tablåer fra seg selv, i en evig utvikling av virkemidler og format som føles naturlig og kunstnerisk konsistent.

Les også: «Evig søndag»: Et evig aktuelt skrik fra mørket

Artikkelen fortsetter under bildet.

"Kristin Lavransdatter" av Sigrid Undset
Premiere på Hovedscenen, Trøndelag Teater 21. september 2019

Regi: Kjersti Horn
Dramatisering: Kjersti Horn og Kristian Lykkeslet Strømskag
Scenografi og kostymer: Sven Haraldsson
Lysdesign: Eivind Myren
Musikk: Alf Lund Godbolt

Medvirkende: Ingrid Unnur Giæver, Kingsford Siayor, Trond-Ove Skrødal, Janne Kokkin, Isak Holmen Sørensen, Kai Remlov, Hildegunn Eggen, Mira Dyrnes Askelund, Vetle Bergan, Range Grande og Andreas Tønnesland

Kingsford Siayor og Ingrid Unnur Giæver. Foto: Erika Hebbert

Over fire og en halv times teater av «Kransen», nærmest sitert, skildret og fortalt i sin helhet, er mye uansett hvor dramatisk historien måtte være. Når den likevel vokser i seg selv er det på grunn av skuespillernes nyanserte og dels eksplosive innlevelse i materien. På hvert sitt vis presser Giæver, Siayor, Isak Holmen Sørensen (som Simon) og Ragne Grande (som blant andre Eline Ormsdatter) språket mot ytterkantene i den generasjonen de representerer. Det er også Giæver og Siayor som Kristin og Erlend som på tilsvarende vis bryter den siste usynlige veggen i scenograf Sven Haraldssons lukkede boks av lyst treverk når de velger hverandre. Tilbake står Trond-Ove Skrødal som Lavrans og Janne Kokkin som Ragnfrid støtt og forsegler en verden som er i ferd med å svinne hen. Og fra det ståstedet, mellom en gammel og en ny tidsregning, sprenger Kjersti Horn «Kristin Lavransdatter» inn i vår tid.

Mer fra Dagsavisen