En enkel gutt fra Hvaler

– Kunsten skal være nær og tilgjengelig, helt fri for jåleri, mener Vebjørn Sand, som nå forbereder seg på åpningen av Roseslottet i Holmenkollen. Men først blir det pop-up-utstilling i Moss.

Hvem: Vebjørn Sand (54)
Hva: Kunstmaler
Hvorfor: Aktuell med pop-up-utstilling i Moss

Les også: Vebjørn Sand vil markere frigjøringen med kunst i Holmenkollen

Hallo?
– Hallo!

Er du klar?
– Vent litt, jeg må bare… Flytte meg litt. Sånn. Nå er jeg superklar!

Står du midt i en jobb eller noe?
– Jeg holder på med noen store bilder til Roseslottet.

Ok, jeg hadde egentlig tenkt til å snakke om pop-up-utstillingen i Moss, jeg...
– Ja, men du vet inntektene fra pop-up-turneen går til Roseslottet.

Ok, da må du nesten fortelle meg litt mer om det først.
– Roseslottet er en kunstinstallasjon på toppen av Holmenkollen, et slags gullslott inne i skogen som skjuler det største av alt: friheten. Her skal kunst fortelle om Norge under okkupasjonen, og om rettstaten og demokratiet som ble satt ut av kraft. Det er 80 år siden Norge ble et diktatur, og 75 år siden vi fikk friheten vår tilbake. Derfor åpner Roseslottet 8. mai i år, på jubileet for frigjøringsdagen.

Det var heftig!
– Ja, dette er et stort nasjonalt løft, der vi på en helt ny måte forteller om disse store temaene. Vi er mange som har jobbet med det i flere år.

Vi, er det du og Aune?
– Aune, nei han driver med pop-up-turneen. På Roseslottet jobber jeg med Eimund. Han er også broren min. Og så er det altså mange andre involverte. Vi er en stiftelse med folk fra forskjellige miljøer. General Kjell Grandhagen, Norges tidligere etterretningssjef, var Roseslottets mentor fram til sin død i fjor.

Jeg noterer så raskt jeg kan her…
– Ja, du bør nesten sjekke nettstedet vårt så du får med deg alt. Roseslottet skal stå på det samme stedet som Isslottet sto for 23 år siden, og det vil bli stående i tolv måneder. Det er finansiert av kulturlivet, mange bedrifter og noe statlig midler. Roseslottet handler dypest sett om humansismen og menneskeverdet, ja det som totalitære krefter forsøkte å knuse under okkupasjonen mellom 1940 og -45. Roseslottet har et stort pedagogisk opplegg, og vi ønsker å få skoler og barnehager til å komme. Roseslottet er en sansearena, og derfor har vi noe for alle mennesker mellom 0 og 100 år.

Hvem vil vel ikke besøke et roseslott av gull?
– Nettopp! Vi håper det kommer mange, og det er jo virkelig styrken med et prosjekt som dette: her får du natur, kultur, ja, det er bare å komme seg ut på tur!

Det rimte!
– Ja, men det er Aune som er lyrikeren av oss. Under pop-up-turneen har han og jeg kunstkåserier der han leser sine dikt, og jeg forteller om temaene i kunsten min.

Ja, det var jo dette vi egentlig skulle snakke om; utstillingen i Moss. Hva kan folk forvente?
– Det er en stor bukett av mine bilder, noen fra Marianne (Aulie, red. anm.) og faren min (Øivind Sand, red. anm.). Det blir smakebiter fra min Antarktis-serie, fra kystserien og fra krigsserien. Det blir en sammensetning av motiver fra de siste 30-35 åra. Nei, vent! De siste 40 åra blir det vel.

Og så blir det opplegg for barn, har jeg skjønt.
– Ja, det har vi alltid. Enkelte steder vi har vært, har det vært så mange barn på malekurs at vi har måttet kjøre det i flere runder. Det er veldig koselig!

Nå har dere jo vært rundt med denne turneen en stund, blir dere tatt godt imot?
– Ja, det er det som har vært så fint med dette prosjektet. Det tar oss overalt. Så lenge vi finner et godt lokale, det er det Aune som styrer med, så kommer vi. Det trenger ikke være et galleri, snarere tvert imot. Det kan like gjerne kan være i en nedlagt butikk eller en gammel fabrikk. Vi har jo egentlig holdt på sånn helt siden vi stilte ut i sjøbuer på Hvaler på 80-tallet. Det er styrken med dette konseptet; det funker overalt. Vi kommer inn med fullt orkester til steder som ofte ikke blir besøkt av et bemanna kor. For å dra metaforen helt ut. Vi snakker om bygder som aldri har hatt så store utstillinger før, og da kommer gjerne alle. Det er helt svart av folk noen steder!

Men nå skal dere til Moss, og det er ingen liten bygd akkurat, men en by med kunstnerisk tyngde.
– Sant, men prinsippet er det samme. Det er mye jåleri i kunsten, og du kan oppleve gallerier som du nesten ikke våger å gå inn i. Dette er et folkelig prosjekt, for kunsten er til for at vi mennesker skal vokse og få næring av den. Når det er sagt, så er Moss et virkelig markant sted for å vise kunst.

Er mossingene klare over sin sterke status på kunstfronten? Aune sa nylig til Moss Avis at Moss langt overgår Fredrikstad, Sarpsborg og Halden som kunstby.
– Har han sagt det? Ja, men han har et poeng. Jeg jeg tror mossingene er klare over det; de jeg kjenner er stolte over byen sin.

Ja, men de syns vel ofte at vi i Fredrikstad kan være litt høye på oss selv og vår «attraktive» by?
– Det kan jeg ikke uttale meg om, jeg er bare en enkel Hvaler-gutt. Jeg er «utante» Hvaler.

Den snodde du deg greit unna.
– Ja, va’kke den suveren?

Absolutt! Hvilken bok har betydd mest for deg?
– Det er et stort spørsmål. Det må kanskje bli Viktor Frankls «Man’s search for meaning». En utrolig bok! «Minner, drømmer, tanker» av Carl Gustav Jung har også betydd mye for meg.

Hva gjør deg lykkelig?
– Arbeidet! Det må jeg bare si. Jeg har jobba og jobba, trent og trent, studert og studert for å komme meg opp på dette nivået, og det å mestre og få til det jeg driver med, det gir meg en god kraft. Om det egentlig er lykke… Lykke kan fort bli litt sånne amerikaniserte idealer vi har lært av Hollywood. Det er jo komplekst da. I min hverdag er det gleden ved å arbeide som gir meg størst tilfredsstillelse.

Hvem var din barndomshelt?
– Jeg har alltid vært opptatt av den store kunsten, så det tidlig var det Rembrandt og Leonardo. Og Halfdan Egedius! Han var en norsk maler fra Drammen, og etter min mening den største maleren vi har hatt. Han døde bare 21 år gammel, men han var vanvittig god. Det var nok den kombinasjonen av at han døde så ung og at han var fra Norge, som gjorde at jeg som ung var veldig fascinert av ham.

Men Egedius og Rembrandt, var du et litt pussig barn?
– Jeg vet ikke, jeg. Nei, jeg gikk også flere år på Steinerskolen, og der var sånt helt normalt. Jeg var flink på skolen og løp fort og alt sånt som betyr noe når du er barn, men kunsten har vært viktig for meg hele livet.

Hva misliker du mest ved deg selv?
– Det var et vanskelig spørsmål, kan vi gå videre?

Klart! Hva gjør du når du skeier ut?
– Jeg er som sagt en ganske enkel gutt fra Hvaler, og vi nordmenn er jo oppdratt med en protestantisk arbeidsmoral: jobbe først, nyde etterpå. Det er ikke mye party på meg om dagen, men jeg kan skeie ut med rugbrød, gammal ost og en tykk skive gul løk med Bremykt på toppen, en alkoholfri øl og en knert akevitt. Det gjør meg også lykkelig forresten!

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for?
– Menneskerettigheter. Det er det Roseslottet handler om. Vold og urettferdighet gjør meg opprørt. Vi er alle født frie med samme rettigheter, og vi skal leve sammen i brorskapens ånd, men det rykker og napper i de grunnprinsippene der hele tiden. Vi ser hvordan det blir utfordret igjen og igjen.

Er det noe du angrer på?
– Nei, jeg er ikke sånn satt sammen at jeg angrer på så mye.  

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?
– Et levende menneske?

Det kan du bestemme selv.
– Det er et sånt spørsmål man bør svare litt morsomt og spennende på, det der. Jeg «tar en» Baudelaire og sier at jeg ville stått fast i heisen sammen med en overraskende kvinne.