En byutvidelse i Moss i 1925

Vi tok imot ham i formannskapssalen, en industrimann fra Oslo, Aug. P. Horn. Han ville flytte sin bedrift til Moss. Vi forhandlet, tomteprisen var det første som kom på tale. «Det betaler jeg ikke», sa han. Ordene og måten det ble sagt på viste mig i et glimt, at her var det utsikt til forbindelse med en industrimann som ville sette noe i gang, industri av varig værd. Det ble interessante, til dels spennende forhandlinger med en initiativrik og handlekraftig personlighet. Jeg fikk respekt for industrimannen. Jeg følte mig sympatisk berørt av hans menneskelige egenskaper.

Spørsmålet om vann til bedriften ble berørt; vi kan ikke drive uten vann. Der sto vi! Vårliområdet, hvor fabrikken skulle oppføres, tilhørte Jeløy kommune. Moss brukseierforening, som disponerte vannrettighetene hadde ikke anledning til å levere vann utenfor bygrensen. Her måtte finnes en utvei, men hvilken? Plutselig fikk jeg løsningen. Ordføreren i Jeløy den gang var nå avdøde fylkeskasserer Torleif Hanssen, vel en av de største Moss-patrioter i byens historie. Vi kom sammen til konferanse. Han var forståelsesfull og interessert og ville forelegge saken for Jeløy formannskap og herredsstyre. Vil, vil ikke! Mens man går slik og venter lever man mellom håp og frykt. Håp om et godt resultat, frykt for et negativt.

Det gikk bra. Jeløy formannskap og herredsstyre gikk inn for å la Vårliområdet bli innlemmet i Moss. I optimistisk stemning fortalte jeg Aug. P. Horn om resultatet, som gledet ham. «Men jeg måtte ha en avgjørelse i år om byutvidelsen. Blir det en utsettelse til neste år har saken ingen interesse», sa han. Nå var gode råd dyre. Jeg gikk til fylkesmannen og spurte ham, om jeg kunne får anledning til å reise til Oslo med byutvidelsesdokumentene istedenfor at fylket skulle sende dem i posten. Jeg hadde en plan med det. Departementene måtte handle raskt, hvis vi skulle få saken inn for Stortinget innen den i arbeidsordningen fastsatte frist. Fylkesmannen var lutter velvilje og jeg reiste til Oslo med dokumentene. Det er flere departementer og dessuten også andre institusjoner som skal avgi betenkning i en slik sak, før den er moden til å forelegges regjeringen. I motsetning til flere andre land har vi i Norge ingen egen byutvideleslov, der må lages en lov for hver enkelt byutvidelse.

Med dokumentpakken under armen sto jeg i det første departement som skulle besøkes. Jeg forklarte vedkommende byråsjef saken; «Jeg kommer igjen om åtte dager og henter dokumentene», sa jeg. Byråsjefen så høyst forbauset ut, og jeg takket for meg. Åtte dager senere sto jeg igjen i byråsjefens kontor, hans departement hadde avgitt sin betenkning, jeg fikk dokumentene og gikk til neste departement. Det gikk efter planen. Men i et departement så det ut til å stoppe opp. Det kunne bli skjebnesvangert av hensyn til fristen for oversendelse av regjeringsproposisjonen til Stortinget. Og hva hadde han ikke sagt disponent Aug. P. Horn; «Saken må avgjøres i år, ellers har den ingen interesse». Byråsjefen virket litt nervøs. Han gikk ut av sitt kontor, kom inn igjen, gikk så atter ut, der ble konferert i siderommet. Han kom tilbake. «Dokumentene er ikke i departementet» sa han. Jeg gikk, og i porten sto en kollega og ventet. «Mens du var inne i departementet, kom en departementsbetjent med en pakke under armen, han gikk bortover Grubbegaten». Altså til handelsdepartementet! Riktignok, vi har nettopp fått noen dokumenter vedrørende Moss, sa de i Handelsdepartementet. Endelig var dokumentene i sin rundgang kommet så langt, at jeg kunne be den statsråd, som skulle foredra saken i statsråd for Kongen, om han velvilligst ville påskynde saken. Ikke lenger efter kom proposisjonen om Vårliområdets innlemmelse i Moss til Stortinget, ble raskt behandlet i komité, odelsting og lagting. Lovvedtaket ble sendt Kongen til sanksjon: «Thi har Vi antatt, likesom Vi herved antar og bekrefter samme som lov. Under Vår hånd og Rikets segl. Håkon».

Jeg underrettet disponent Aug. P. Horn; nå konfererte vi igjen. Denne gang i Stortingets Eidsvollsgalleri, hvor veggene er smykket med malerier av Eidsvoldsmenn og andre kjente politikere, blant dem en av Aug. P. Horns slekt, Haugianeren Eidsvollsmannen Jon Sørbrøden fra Østfold. Arbeidet med oppførelse av fabrikkbygningen vil straks bli satt i gang, og jeg regner med at vi trenger 200 arbeidere, mange kvinner blant dem, sa disponent Horn. En ny provins til byen lagt! Et ledd i arbeidet for et større, et rikere. Disponent Horn ville gjerne ha en anbefaling fra mig av de arbeidere, som skulle få ansettelse i hans bedrift. «Jeg er jo fremmed i byen, og kjenner praktisk talt ingen», sa han. Det ble faktisk åpnet arbeidskontor hjemme hos mig. Og arbeidsledige strømmet til, de sto i kø på ganger, i trapper og ute på gårdsplassen. Slik var forholdene den gang. Hvor det tidligere var bar mark, liten bebyggelse og få mennesker, ble det oppført en fabrikkbygning. Terrenget løfter seg amfiteatralsk oppover mot Grimsrødjordet. Og nede ved sjøen skal Strandpromenaden legges fra Sjøbadet til Reiertangen. Det var dette storting og regjering fikk se og ble orientert om, da de under besøkt i Moss dvelte lenge i Vårliområdet, der de også ble vist rundt i Aug. P. Horns fabrikkbygning. Våre gjester, særlig statsminister Nygaardsvold var meget inntatt i Vårliområdet. Han kom flere ganger tilbake til Vårli, da han talte om Moss-besøket.

Arne Magnussen var en samfunnsbygger som gikk rett på sak, og benyttet de kanaler som fantes for å få til løsninger. Hvordan han gikk fram for å få Aug. P. Horn til Moss illustrerer dette godt. Dette er Magnussens egen beretning slik har skrev den ned i sine memoarer på 1950-tallet. Magnussen var ordfører i Moss fra 1923 til 1925, samtidig som han satt på Stortinget.

Dette er en revidert versjon av en artikkel som tidligere sto på trykk i Strandsitteren, bearbeidet av Paul Norberg.