Nyheter

Else om: litt av det meste

Vi sitter i en rundkjøring, og Norges humordronning har begynt å sitere Sigrid Undset. I disse tider er det nesten normalt.

Jeg skal ringe på hos Else. E.K. Furuseth står det på dørklokka i den blåmalte bygården fra 1800-tallet. Før sto fornavnet der også, men det ble visst mye fylleringing nede på gateplan, det er for kort vei fra Bogstadveien en sen lørdag kveld. «Hva er kodeordet»? skal Else spørre med den lett gjenkjennelige stemmen, det er den talefeilen hun aldri fikk retta på. «Pikk», skal jeg hviske inn i dørtelefonen, jeg har selvsagt hørt på podkasten «The Kåss Furuseths» på søndager. Else skal rope med smørblid stemme: Pikk ja, det er pikk! Bare kom inn! Det er første til venstre. Gå helt opp til tredje etasje.

###

Foto: Hilde Unosen 

Sånn ble det ikke. I stedet sitter jeg på trappa til en stengt frisørsalong på andre siden av gata og venter. Ingenting er som normalt, alle vet hvorfor. En mann med solbriller og munnbind passerer. Det er 1. april, men ingen aprilsnarr. Den 100 kvadratmeter store rosa leiligheten til Else, som vanligvis er like åpen som dama selv, betraktes fra utsida. Neonlysbokstavene med navnet hennes i vinduet er slukket. Else har sendt SMS om at hun er sen. Hun er i det virtuelle rommet, det betyr at hun har et videomøte, men at hun prøver å avslutte. Og der kommer hun. Gullringer i ørene, hvite joggesko, svart dunkåpe, røde skinnhansker og en gul sløyfe på toppen av kransekaka. Rød leppestift. Sier hun har dratt på litt ekstra for min skyld.

Så beklager hun.

Det tar altfor lang tid med alle disse digitale møtene, folk prater i munnen på hverandre, og det er alltid noen med tekniske problemer. Else er en av dem.

– Jeg så på Instagram at du ikke klarte å avslutte et møte, sånn rent teknisk. Det var tull, eller?

– Nei, nei. Jeg må stadig vekk ringe søsteren for å få hjelp, men hun svarer bare annenhver gang. Da må jeg prøve Sigrid (Bonde Tusvik, journ.anm.), men hun kan ikke hjelpe meg, for hun driver hjemmeskole og lærer datteren å lese. Og ja, jeg skjønner jo at det er viktigere enn at jeg skal lære meg Zoom, Teams, Google Hangouts og alt det der. Dette er ikke akkurat kronikkmateriale, men jeg tror ikke det er i det virtuelle rommet jeg skal være mest når denne tida er over. Det er jo null klemming der.

Les også: Alexandra Gjerpen, dramaqueen

Jorda rundt og inn i stua

Vanligvis er Else overalt. Hun er i den allerede nevnte podkasten «The Kåss Furuseth» med søsteren sin på søndagene, for ingen skal være alene på søndager. Hun gikk til psykolog i mange år, det har hun skrevet bok om. Hun har også gitt ut bok med venninnene sine, deriblant den tidligere nevnte Sigrid Bonde Tusvik. De ble omtalt som Norges kuleste venninnegjeng. (Helt feil, og veldig flaut, ifølge Else selv. Alle vet jo at det er Pia Tjelta, Vanessa Rudjord og Synnøve Skarbø). Hun var i Reiseradioen i sommer og i vinter fulgte vi henne og søsteren jorda rundt på seks steg. Fra teaterscenen har hun fortalt oss om morens og brorens selvmord. Senere har vi fulgte henne i «Else om: selvmord», og nå nylig i «Else om: Barn». Hun har vært med i «Datoen» på NRK, og fått psyken sin grundig analysert i «Sånn er du». Det er mer, men vi stopper der. Nå har hun inntatt lørdagskvelden vår som en ny Dan Børge Akerø.

Forrige lørdag kjørte hun og TV-makker Markus Neby en lift opp til balkongene og vinduene i et borettslag på Carl Berner. Planen var i grunnen bare å spre litt glede i «karantenetida».

– Ble folk glade, da?

– Ja. Men jeg hørte også at noen ropte inne fra stua si: «Å herregud, nå kommer hun dama fra tv-en på lift utenfor vinduet vårt, også. Er det ikke fred å få noen steder»?

###

«Åpent hus på verdensdagen for selvmordsforebygging i 2018, hjemme hos meg. Pappas samboer, pappa, Lille-Bolla og meg». Foto: privat

Vi har slått oss ned, praktisk talt, midt i rundkjøringa på Bislett. Det var Elses forslag, hun ville absolutt dra oss i retning Stensparken. Hvorfor skal jeg få vite litt senere. Her er det glissent mellom både folk og bord, hun prøver å leve som fatter'n ønsker. Han er lege av yrke og «ekstra nazi» når det kommer til at vi nå må begrense kontakten, forteller hun, og det ville vært synd om alle disse ukene med innetid ble fullstendig bortkasta. Else spanderer kaffe, hun vil også ha bolle. Og blodappelsinjus, hun tar en slurk og konstaterer at det var et lekent valg. Og focaccia, ja, det er mye på det lille runde bordet nå, men alle vet at Else Kåss Furuseth ikke lager mat hjemme. Hun brenner halvfrosne rundstykker. Her forleden spiste hun et glass med chutney til middag.

Les også: Helene bare spør

Disse tider

– Så, hvordan går det med deg i disse tider?

– I disse tider, det må vi slutte å si, altså.

– Ja. Men ser du noen folk, har du en koronavenn eller to?

– Det der hører jeg folk snakke om. Hva betyr koronavenn? Er det en utvalgt venn man ligger med?

– Nei, altså, jeg har to koronavenner som jeg går tur i skogen med ...

– Ja, da har jeg også en koronavenn. I går gikk vi tur på kirkegården. Jeg har også foreslått at vi kan ha en påskeeggjakt i påsken. Det har jeg fått medium respons på.

Ellers ringer hun søsteren sin hver dag, og bestemor på 96. Siden bestemor har knappetelefon og ikke kan facetime, har Else foreslått at hun kan komme utenfor balkongen hennes og rope opp. Sånn som folk driver med, og legger ut på sosiale medier. Tenkte det kunne være litt koselig. Det syntes bestemor var et totalt meningsløst forslag. Det var for øvrig den samme bestemoren som tok grep etter at hun hadde hørt lille Else fremføre «Glade jul» på fiolin. Dere må la Elisabeth få slippe, sa bestemor til Elses foreldre. Ja, hun heter egentlig Elisabeth, men det var så mange Elisabeth-er i klassen på Jessheim på 90-tallet. Uansett, fiolinen ble byttet ut med saksofon, det gikk ikke noe særlig bedre, og Else mimet seg gjennom en åtte år lang korpskarriere i Jessheim skolekorps. Selv sier hun at hun er tonedøv, det skal vi snart få oppklart en gang for alle.

###

«Viste tidlig godsida til kamera. Her på hytta i Røros». Foto: privat

Else har litt hangover i dag. Ikke for at hun har vært på fylla, men hun hadde innspillingsdag dagen i forveien og fikk overtenning. Såpass mye at hun gråt etter sending.

– Siden det ikke er publikum i salen lenger, så må man bare gi alt. Jeg aner jo ikke om ting er gøy, det er null respons underveis.

Sannsynligvis var det veldig gøy. «Kåss til kvelds» har fått gode anmeldelser. «Else Kåss redder lørdagsunderholdningen», skrev VG og trillet femmer på terningen. Dagbladet var hakket mer lunken, men omtalte Else som en nasjonalskatt. Hun har også blitt kalt hele Norges storesøster.

Egentlig er hun bare storesøsteren til Cecilie, bedre kjent som Ramona fra P3, eller Lille-Bolla, som Else liker å kalle henne. Tidligere har hun sagt at Cecilie nesten føles som en del av henne selv. Else var også den tre år yngre lillesøsteren til Lars Kristian. Historien er like vond som den er kjent.

Moren til Else tok livet av seg da Else var 11 år gammel. Storebroren Lars Kristian valgte samme vei ut av livet da han var 31.

Gutten i danseklassen

– Fortell meg noe vi ikke vet om deg selv.

– Jeg og to venninner gravde ned en bursdagsgave til en kompis i Torshovparken, som en slags skattejakt. Han hadde fått helt oppheng i metalldetektoren sin, så vi bestemte oss for å tulle litt med han … Det blir litt smalt, kanskje?

– Ja …

– Du kan jo skrive at jeg i et helt år latet som jeg var gutt da jeg gikk på jazzballett, men det er ikke akkurat en hemmelighet.

– Hæ?

– Jeg klippet meg hos «Tom og Tina» på Jessheim, og ble introdusert for bob og barbert nakke. Da danselæreren min gikk ut ifra at jeg var gutt, torde jeg ikke å si fra.

– Du er redd for å lage dårlig stemning?

– Ja, jeg er veldig opptatt av at ingen skal bli lei seg. Det tenker jeg er unødvendig. Da er det bedre at jeg later som jeg er gutt. Alt jeg ville var uansett å være sammen.

Else er en tur innom Romerike Folkehøgskole, før tida på Jessheim for godt byttes ut med ungt voksenliv i Oslo. En stund hadde hun dreads, siden ble det en kort sveis med sånne ortodokse krøller ved ørene. Da hun startet på reklameskolen Westerdals hadde hun en såpass interessant frisyre at venner i etterkant har sagt at det tok seks til åtte måneder lengre tid å bli kjent med henne, de måtte dekode frisyren først.

###

«Søndag med Sigrid. Presser meg inn i familien deres, som en slapp aupair». Foto: privat

På Westerdals gikk hun i klasse med halve Humor-Norge, og vennegjengen derfra startet «Torsdag kveld fra Nydalen». Siden har det bare gått oppover. Ikke med håret, da. En venn sa faktisk til henne nylig at hun burde vurdere parykk, så tynt som det håret hennes er blitt. Det gidder hun ikke å bli fornærma av.

– Damemåne, tonedøv og talefeil, det store hodet og det manglende talentet på sjekkemarkedet. Hvorfor snakker du så mye ned deg selv?

– Det er bedre å krenke seg selv enn andre, har jeg tenkt. Og så er det et litt billig triks. Ta alle lytene om deg selv, det er første kapittel i humorboka. Men om det ikke er morsomt, så er det meningsløst.

– Men er det en forsvarsmekanisme?

– Det var kanskje det i starten, nå er det nok mer en gammel venn.

– Jeg klarte heller ikke si r-lyden da jeg var liten. Men det fikk jeg retta på hos logoped. Hvorfor fikk ikke du det?

– Det var ikke et tema. Jeg husker vi øvde på kj- og skj-lyden hjemme, men aldri r. Så det var først da en lærer på videregående sa til meg at jeg ikke skulle være så selvbevisst på den r-en, at jeg ble klar over feilen.

– Skjønner. Men er du virkelig tonedøv?

Nå finner Else ut at hun skal ringe ei venninne, Ingeborg, som er musiker, for å få oppklart dette for Dagsavisens lesere. Samtalen går som følger:

Else: Hei, jeg sitter her med Dagsavisen, og nå lurer vi på om jeg er tonedøv?

Ingeborg: Nei. Du har en tydelig musikalitet og rytme. Så du har det i deg. Men du har kanskje ikke tatt potensialet helt ut.

Else: Men den talefeilen da, er det også et påfunn?

Ingeborg: Nei, Else. Den har du.

###

Else i bakgården hjemme hos seg selv.  Foto: Hilde Unosen 

– Du, vi må snakke litt om bilder.

Else lyser opp.

– Ja, jeg tenkte vi kunne dra opp til Stensparken.

– Nettopp. Men der tok jeg bilder av søsteren din da jeg portretterte henne i fjor …

Les portrettet med Cecilie Ramona Kåss Furuseth her: – Det er helt jævlig. Jeg prøver å ikke velte meg i sorg 

Else mener at det ikke gjør noe, og nå har de malt den steinen oppe på toppen der også, rød med prikker på. Den tenker hun at hun kanskje kan stå på, i hvert fall om hun har med en krakk. Jeg er ikke er overbevist, så Else tar opp mobilen. På dekselet har hun et kjempestygt bilde av seg selv, det var en julegave fra lille-Bolla.

– Høyden er langstrakt og består av knollekalk ... den nordlige, Blåsen, er en fjellknaus med utsikt over byen.

Hun fortsetter med høy stemme, kommenterer at det ikke er optimale lydforhold her i rundkjøringa.

– Hør etter nå. Sigrid Undset har beskrevet Blåsen som «et fornøyelig lite fjell hvor barn i modnere alder unnflyr voksnes kontroll».

– Hva er det du snakker om? Driver du og leser høyt fra Wikipedia?

– Ja. Tenker du nå at dette er timer av livet ditt du ikke får tilbake?

Stemoren i Thereses gate

Vi tusler opp mot Stensparken. I Thereses gate stopper vi utenfor en liten bokhandel. Else plukker opp Romeo og Julie «det er en fin gavebok», og forsvinner inn i butikken. Og blir borte. Etter det som føles som en evighet i den kalde aprillufta kommer hun ivrig ut igjen med en hvit plastpose full av bøker.

– Vet du hva jeg betalte for dette? 1100 kroner for 8 bøker! Det var billig, og man kan skylde på at det er dugnad.

Oppe på den nå så mye omtalte Blåsen er det vindstille, men folksomt. Litt for folksomt for en fotoseanse. Ikke kommer hun seg opp på den prikkete steinen uten hjelp, heller. Ingen krakk i sikte. Else ser på utsikten. Vi ser hele byen, det er fint. Hun forteller at stemoren hennes, som faren møtte etter at moren døde, bodde i en leilighet rett der nede i Thereses gate. Hun bodde alene, hadde ingen barn. Else husker at hun syntes synd på henne. Nå lever hun et liv som er ganske likt. Og hun skjønner at det ikke egentlig var synd på stemoren. Hun snur seg mot meg.

– Hva er ditt favorittsted i Oslo?

– Det er nok Torshov. Kanskje Torshovparken.

– Ikke Blåsen, altså? Men hvilket terningkast gir du Blåsen? Fire? Fem? Eller er du helt nede på en treer? Nei, det er kanskje ikke så fint her, selv om jeg elsker den. Hvis St. Hanshaugen er som en byTimo-kjole, er Stensparken litt mer kaftan. Kneppet mer relaxed.

###

«B-mor er min beste koronavenn. Men kun på mobil, dessverre». Foto: privat

Vi går ned igjen. Finner oss en benk i den lave sola. En hund kommer og snuser på oss.

– Du vil ikke skaffe deg hund, da? Bestemoren din sa jo at du heller burde vurdere valp enn barn.

– Hund? Jeg bor alene og jobber hele tiden. Det hadde blitt et veldig trist liv for en hund, tror jeg.

Det blir sannsynligvis ikke barn heller. I desember publiserte Else en kronikk i VG med tittelen «Det blir ikke barn på meg. Men det betyr ikke at jeg er alene». Etter å ha utforsket mange ulike måter å få barn på i tv-serien «Else om: barn», konkluderer hun til slutt med at valget hennes blir å ikke velge. Hun fyller førti til sommeren, og er singel. En reise til Danmark synes hun kan virke som en ensom prosess. For egentlig var det ikke så mye barn hun ønsket seg heller, fant hun ut, men mer en familie. Et sted å høre til.

###

Foto: Hilde Unosen 

Mens jeg jakter på siste rest av ettermiddagslyset, bedriver Else høytlesning fra en av Tove Ditlevsens romaner. Hun kjøpte tre av dem i bokhandelen. Den ene vil hun gi til meg, jeg kan få velge selv.

Hør nå, sier Else, du følger ikke med.

– Lise Mundus og hennes mann redaktør Vilhelm Mogensen har gjennom tjue år vært bundet til hverandre i et spenningsmønster av tiltrekning og frastøting … Dette er spennende, Hilde. Jeg lurer veldig på hvilken bok du velger.

Small talk med Else 

Jeg overtaler Else til å ta meg med inn i bakgården der hun bor. Else mener at det er nitrist der. Hun har rett. Men vi tar de siste bildene. Else sitter på benken. Kikker opp mot balkongen sin i tredje etasje. Forteller at hun skulle kvittet seg med et grønt belegg på balkonggulvet sitt. Jeg spør om det er sånn kunstig gress. Nei, det er visst mer alger. Eller noe sopp som vokser på treverket siden det aldri kommer sollys dit. Hun lurer på hva hun skal gjøre med det. Må hun skrubbe? Jeg svarer at hun må google. Så spør hun om hvor ofte det er vanlig å vaske vinduene. Hun har ikke gjort det siden hun flytta inn. Det er en stund siden. Med ett blir hun litt bekymra. Blir dette i overkant mye small talk for Dagsavisens lesere?

– Hvilken avis går egentlig for å være den smarteste?

Jeg foreslår Morgenbladet. Hun er ikke uenig.

Den gule fløyelssløyfa til Else har falt litt sammen. Hun har leppestift på tennene. Det er visst ikke så farlig. Nå skal hun på Rema og handle det mest nødvendige. Håndsåpe, kaffe og sjampo. Vi har vært utendørs i fire timer. Else konkluderer med at det har vært hyggelig.

– Men du merka det du, også? Piffen gikk liksom litt ut av oss. Det er kanskje fordi vi ikke klemmer.

---

Else Kåss Furuseth

  • Døpt Elisabeth Kåss Furuseth, født 18. juli 1980.
  • Vokste opp på Jessheim med mor, far, lillesøster Cecilie og storebror Lars Kristian.
  • Gikk på Romerike Folkehøgskole etter videregående på Lillestrøm. Senere på Westerdals Reklameskole.
  • Kjent som standupkomiker, skuespiller, reporter og programleder.
  • Fra 2011–2016 spilte hun inn sin egen forestilling «Kondolerer», hvor hun fortalte om moren og brorens selvmord.
  • Høsten 2018 var hun programleder for dokumentarserien Else om: selvmord. Vant Gullruten for beste programleder.
  • Årets navn i VG i 2019.

---

Mer fra Dagsavisen