Om rød og blå virkelighetsfornektelse

Rødts betraktning av virkeligheten observeres tydeligvis gjennom illrøde briller, skriver Jørn Ramberg (H).

Av: Jørn Ramberg, bystyremedlem for Moss Høyre

 

Som svar på mitt leserinnlegg om arbeidsliv mv. kommer Rødt med en del pussige uttalelser, og som regel fritatt for eksempler og fakta. Aller først anbefales en faktasjekk om sin motdebattant før man hiver seg utpå: Nei, jeg har ingen ledende stilling på min arbeidsplass, men jobber «på gølvet». Utrolig nok tilhører jeg altså «folk flest» - selv om jeg stemmer Høyre. Jeg er også blant dem som ifølge Rødt «jobber i bedriftene som med sin tid og arbeidskraft produserer samfunnets rikdom». Og det bør man være stolt av.

Så følger nok en pussighet fra Rødt: Det er urimelig at «de som tilfeldigvis har havnet i en slik posisjon at de eier bedriftene får ha så stor makt i samfunnet og være så rike.» Interessant. I Rødts verden så er altså enhver bedrift og arbeidsplass noe man tilfeldigvis er kommet i besittelse av – f.eks. gjennom arv? Bare fått, liksom? Det finnes altså ingen bedrifter som noen grundere for relativt få år siden har etablert selv, pantsatt «hus, kæll og unger» for at det skal gå bra og få en levedyktig bedrift på beina? Ja, nå kan vi snakke om virkelighetsfornektelse!

Når det gjelder Oslomodellen så er en av Høyres grunner til å gå mot den at kravene den stiller vil utelukke små, lokale mikrobedrifter å kunne gi tilbud på en del leveranser og tjenester. At Høyre med det er i mot et seriøst arbeidsliv er å dra det langt – for å si det veldig pent.

Sekstimersdag høres fint ut. Dersom Tine Heimdal har klart å øke produksjonen med 34 prosent etter at sekstimersdagen ble innført i 2007 så er det virkelig strålende. Finnes det muligens en ørliten mulighet for at økningen skyldes modernisering, øket bruk av teknologi, bedre arbeidsmetoder osv?

Dersom fremgangen utelukkende skyldes at de ansatte jobber to timer mindre per dag så er det definitivt et mirakel at bedriften levde helt frem til 2007. At produksjonsøkningen kun skyldes «mer fornøyde og opplagte medarbeidere» må nok skyldes at virkeligheten betraktes gjennom illrøde briller. Om man i noen bedrifter lokalt ønsker en slik modell som likevel får bedriften til å drive lønnsomt så applauderer Høyre det! Det er nettopp friheten til lokale og individuelle avtaler som gjør at noen foretrekker på jobbe ett sted, mens andre arbeidstagere liker bedre det en annen arbeidsgiver tilbyr.

I ekstrem motsetning til Rødt ønsker Høyre at den enkelte skal kunne avtale og velge fritt blant det som tilbys og finne avtaler som passer for den enkelte. Ikke at et kommunalt eller statlig direktiv skal umyndiggjøre alt og alle.