Av Royne Berget, daglig leder i Smedhusåsen barnehage SA
Etter 21 og ett halvt år som leder i Smedhusåsen barnehage SA trer jeg ved nyttår ut av stillingen min som styrer. I den forbindelse har jeg lyst til å si noe om erfaringene og tankene jeg har gjort meg underveis. Det er nemlig ikke blitt spart på de store ordene for visjoner og målsettinger når kommunen min har markedsført hvordan det skal satses på barna.
Først vil jeg presisere at jeg forstår at en kommune kun har en gitt sum med penger til disposisjon som skal forvaltes, og at det handler om prioriteringer. Vanskelige sådan. Allikevel har det vært nitrist og provoserende å oppleve at barnehagebarna aldri er blitt prioritert særlig høyt på disse 21 og ett halvt årene. Og at det ikke har hjulpet å si ifra. Utad har nemlig ting skullet se bra ut, og da har det vært særdeles lite populært at noen har beskrevet hvordan det faktisk står til. Det er ikke få ganger jeg personlig har fått passet mitt påskrevet i møter, og at det jeg har sagt eller skrevet er forsøkt bortforklart fra øverste hold i administrasjonen. De siste årene var Rygge en kommune der det rådet en fryktkultur for å ytre seg, med tanke på hvilke konsekvenser systemkritikk kunne få. Og der lojaliteten bestandig skulle gå oppover, selv om det betød å dekke over uforsvarlige forhold med kritisk lav bemanning og et nesten fraværende vikarbudsjett.
«Rygge kommune skal ha det beste oppvekstmiljøet i Oslofjordregionen», lød visjonen til kommunen. Sjelden har en visjon samsvart dårligere med virkeligheten. I januar 2018 lå Rygge på lista over de 8 verste kommunene i landet når det gjaldt bemanningstetthet i barnehagene, som følge av beinhard effektivisering over flere år. Noe som vi i Smedhusåsen og andre barnehageledere i kommunen hadde advart mot, gang på gang, over flere år. For oss som har kjent dette på kroppen, så hadde følgende visjon passet langt bedre; «Rygge skal være den beste effektiviseringskommunen i Oslofjordregionen.» Effektivisering har nærmest vært et mantra, der barna bestandig har tapt kampen om midlene.
Og nå er det altså den nye storkommunen Moss som skal effektivisere på områder der det er minst lurt å bruke sparekniven. Visjonen i Moss kommune er; «Mangfoldige Moss - skapende, varmere, grønnere.» Jeg må i den forbindelse dessverre helle kaldt vann i blodet på dem som tror at effektivisering i barnehagesektoren vil skape en varmere kommune som fremmer folkehelse og reduserer sosiale forskjeller, i en kommune med høy andel barnefattigdom. Det er det stikk motsatte som vil skje, da all forskning viser at det beste man kan gjøre i et samfunnsperspektiv er å bruke midler på de yngste barna. I form av et godt barnehagetilbud, der det er god bemanningstetthet og en stor andel utdannet personale. I Stortingsmelding 19, står følgende: «Det er faglig enighet blant forskere om at personalets kompetanse og voksentettheten i barnehagen er de viktigste faktorene for barns trivsel og utvikling.»
Bare så det er helt klart, hvis noen lurer. Effektivisering i barnehagesektoren = Færre ansatte, dårligere vikarbudsjett, økt stress, færre midler og mindre tid til utviklingsarbeid, barn som ikke blir fulgt opp og høyere sykefravær. Altså dårligere kvalitet med påfølgende alvorlige konsekvenser. Det er derfor viktig å vite følgende: «Det legemeldte sykefraværet i barnehager er på totalt 8,0 prosent. Dette er 63 prosent høyere enn gjennomsnittet for alle sysselsatte.» Hentet fra Bransjeprogrammer under IA-avtalen 2019–2022. Dette er resultatet av en sektor under stort press, der stadig nye oppgaver og krav er blitt tredd nedover hodet på de ansatte uten at det har fulgt med midler til ressurser. Og der antall barn per ansatt ikke er nevneverdig endret siden 70 – tallet, til tross for en «ny» barnehagelærer – og bemanningsnorm som var på plass i august 2018.
I alle år har det vært en evig kamp om å få tilstrekkelig med midler til å ivareta barn med særskilte behov, sånn at vi kan ansette en person som følger opp barnet gjennom dagen. Dette er barn som har rett til plass etter barnehageloven og som oftest trenger støtte, hjelp og veiledning i hele oppholdstiden sin. For å spare penger forventes fra kommunen sin side at de ansatte på magisk vis skal klare å følge opp også disse barna innenfor de samme rammene som ikke en gang strekker til for normalt fungerende barn. Ivaretakelsen av de «såkalt sårbare barna», som mange politikere i ord er bekymret for, skal helst bli gjort innenfor det «allmennpedagogiske tilbudet», som tydeligvis er den nye frasen som brukes i Moss kommune. Akkurat som ikke det medfører at både barna med særskilte behov og de andre barna da får et dårligere tilbud, fordi ingen av dem får det tilbudet de har rett til. Hvilke barn skal i tilfelle prioriteres på bekostning av andre? Og skal vi virkelig ha det slik at foreldre i en sårbar situasjon i siste instans kanskje må se seg nødt til å bruke advokat for å få gjennomslag til en rettighet barnet deres egentlig har? Hvis de orker eller har råd til å ta sjansen på det.
Når jeg nå gir meg som styrer på en arbeidsplass og i en jobb som jeg har elsket, levd og åndet for, så håper jeg inderlig at politikerne i Moss i årene som kommer tar klokere valg for barnehagesektoren enn det jeg og kollegaene mine har erfart og kjent på kroppen i alle år. Det vil aldri komme noe bra ut av å spare seg til fant på barns og ansattes bekostning, da ringvirkningene vil bite tilbake i form av mye større og dyrere problemer på sikt. I Stortingsmelding 19 står også følgende: «Forskningen viser også at offentlige investeringer i barnehage kan gi en fremtidig gevinst som er om lag ti ganger større enn kostnadene.» Og den viktigste investeringen som kan gjøres er å sørge for god bemanning i alle barnehager hele dagen. Å satse på at barn får gode oppvekstmuligheter i form av god oppfølging, omsorg og veiledning i trygge omgivelser, som gjør at de blir rustet til å takle livet som venter, burde være av tverrpolitisk interesse. Fordi vi vet at det lønner seg i det lange løp, og fordi barn og ansatte både trenger og fortjener det.