Økonomisk vekst er problemet - ikke løsningen

DEBATT: Spørsmålet er om økonomisk vekst er problemet – ikke løsningen på mange av våre globale utfordringer, skriver varaordfører Tor Petter Ekroll.

Av Tor Petter Ekroll, varaordfører og Senterpartipolitiker i Moss 

Verden har opplevd mange kriser og kriger. En av de største krisene vi har møtt i nyere tid er en global miljø og klimakrise.  Verdens ledere og lokale politikere diskuterer hvordan vi best kan løse disse ekstensielle utfordringene for at våre etterkommere skal kunne nyte like godt av jordens ressurser som vi har gjort i vår tid. Det vi trenger er en bred debatt om hvordan dette best kan løses. Spørsmålet er om økonomisk vekst er problemet – ikke løsningen på mange av våre globale utfordringer. 

Ledende økonomer og politikere hevder at vi skal kunne vokse oss ut av alle verdens problemer. De siste 25 årene har spesielt den vestlige verden vært opptatt av å bekjempe fattigdom, sult og miljø med en stadig sterkere økonomisk vekst.  Gjennom økt aktivitet, økt handel og økt forbruk er tanken at vi alle har mulighet å kunne bli rikere. På den måte vil fattigdom og sult kunne fjernes, demokratiet vil kunne etableres og med demokratiet vil fred og frihet komme til alle land i verden. Tanken er å gjøre arbeidskraft og ressursene stadig lettere tilgjengelig gjennom helt åpne markeder med fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital.

Etter å ha levd etter denne strategien i over 25 år har vi likevel flere kriser og kriger enn på lenge. Og vi ser i dag miljø- og klima-krisen som en av de største utfordringer menneskeheten står overfor. Og den vokser og kommer nærmere din og min hverdag for hvert år.

Som følge av de senere års klimaendringer er det store landområder i verden som i løpet av de neste 100 årene ikke lengre vil egne seg for matproduksjon og landbruk, millioner av mennesker vil miste tilgang på vann og verdenshavene er rammet av temperaturøkning, overfiske, forsuring, forurensning og da spesielt plasten. Leverandørene produserer også stadig mer varer og tjenester til mer kravfulle etterspørrere – CO2-belastningen øker, søppelplassene fylles og jorda utarmes.

Problemet er imidlertid at mange av løsningene som blir foreslått baseres på de senere års etablerte sannheter om de økonomiske, politiske og nyliberalistiske ideene om at stadig vekst er løsningen på alle verdens problemer.  Utfordringen i dette ligger i det at vi prøver å løse et problem uten å ta inn over oss årsaken til hvorfor vi har fått disse miljø og klima utfordringene.

Vi må ta inn over oss den erkjennelsen at det er de økonomiske og politiske praksisene de siste årene som har ført verden ut i den klima- og miljøkrisen vi ser konsekvensene av i dag.  Den veletablerte samfunnsmodellen for samfunnsutvikling med kontinuerlig vekst for de rikeste så vel som de fattigste landene er i dagens verden unntatt for kritikk. Fortielsen blant de rikeste landene om årsaken til klima og miljøkrisen er blant de største utfordringer for nettopp miljø og klimakrisen.  Ubegrenset vekst har vist seg å være så attraktiv for økonomer, spekulanter og teknologieksperter at de fortier årsaken til våre miljø og klimautfordringer gjennom en eventyrfortelling om at de samme elementene skal være løsningen på våre klima og miljøutfordringer. 

Det egentlige målet med de tiltak som igangsettes av de industrialiserte landene er å sikre en nyliberal utvikling der multinasjonale selskaper og offentlige tjenestemenn vil kunne stå bak felles målsetninger for å kunne berike hverandre og fremme felles individuelle interesser.  Derfor er det ikke de mektige og velstående som er i stand til å løse problemene.  De har skapt dem og har vanskelig for å se hvordan de kan løses. Vi kommer faktisk ikke ut av uføret før vi erkjenner hvor uløselig båndet er mellom omsorg for naturen og rettferdighet for de fattige er.  Vi må kunne erkjenne at frislipp av markedet ikke er løsningen på alle verdens problemer. Frislipp av markedet har skapt en avgrunn mellom de som har mest og de som har minst og er et hån mot tanken om nestekjærlighet og solidaritet.  Derfor må en sann miljødebatt ha en sosial tilnærming der spørsmålet om rettferdighet mellom fattig og rik må innarbeides.

I våre utfordringer med miljø og klima må vi derfor omdefinere hva fremskritt er. Å referere til bærekraftig vekst er en måte å forsvare oss på nettopp for å videreføre det frie markedet. 

Menneskets fornuft og frihet må forvaltes ansvarsfullt. Handlingsrommet vårt ligger i vår økologiske og dyrebare jord.  Vår såkalte bærekraftige og nyliberalistiske verktøy for kontinuerlig vekst viser seg derfor i siste instans å være selvdestruktiv når ressursene blir belastet så hardt at de ikke kan fornyes.

Vi trenger derfor en ny politikk som distanserer oss fra de frie markedskreftene. Vi trenger en ny politikk hvor privatiseringen begrenses der private aktører tar ut større og større profitt og hvor forskjellene øker i takt med våre miljø og klimautfordringer. Vi trenger en politikk som tar utgangspunkt i at vårt samfunn ikke er bedre og sterkere enn vårt svakeste ledd.  Først da er vi i stand til å redde vår klode.