Av: Finn Jensen, kommunestyrerepresentant for KrF i Moss
Fra et relativt "fredelig" politikerliv i Rygge dreier debattene seg i nye Moss mye om byutvikling, industri og samferdselsutfordringer. Veldig mye. I sist KS-møte var havnas strategiplan frem til 2028 tema. Planen fikk gode skussmål, men diskusjonen spant rundt et spørsmål om vi i det hele tatt trenger en havn. En evigvarende diskusjon jeg mener vi bør vente med til nye partiprogrammer og nye strategier skal smis. Ikke minst av hensyn til ansatte, familier og næringsliv.
Oppslag og innlegg om byutvikling - havn eller ikke havn - stasjonsplassering her eller der, korridorvalg, fortauer, rundkjøringer, gater og torg beslaglegger 80 prosent av sakene i byens aviser.
I lys av havnediskusjonen, eller for den saks skyld Rockwool-diskusjonen, så vil jeg tro det for Kråkemoss er betydningsfullt å ha med seg industrihistorien som ligger bak utviklingen av byen. Historien ble i særdeles godt markert med avdukingen av "Mosseelefanten", som et symbol på M.Petersons cellulosefabrikks virksomhet og viktighet, og lyssettingen av Mossefossen som starten på industrieventyret. Diskusjonen om bevaring av kamyrkokeren er i samme kategori. Så skal det jo sant sies et det er både vemodig og trist å avduke Mosseelefanten - det er mager trøst i monumenter over en rik industrihistorie, Mosselukta til tross.
Selv om ting blir bra en eller annen gang når jeg blir pensjonist, så er det ingen tvil om at byen står overfor store endringer de neste tiårene, med utbygging og samferdselsutfordringer. Vi er flinke til å diskutere det fysiske – bygg, baner, brygger, stupetårn osv., men lite det menneskelige. Hvem skal byen være til for og hvilke behov har vi i tida som kommer. Hva kan vi tilby den fremtidige mossegenerasjonen, annet enn en kul fjordby med en fin barcode?
Ser vi på levekårsutfordringene i Kråkemoss, så preges kommunen, sammenlignet med andre, av et signifikant lavt utdanningsnivå, høy ledighet og uføreandel, mye ensomhet og en økende barnefattigdom, bare for å nevne noen ganske få områder. Levealderen og pensjonistinntekten er betraktelig høyere i gamle Rygge enn i Kråkemoss, om vi ser på gamle kostratall og inntektsstatistikk fra SSB. På kirkeområdet så er dåps- og konfirmasjonstallene halvparten i "ateistiske" gamle Moss, enn hos de konservative og gudfryktige bøndene i Rygge.
I lys av utfordringene bør byutvikling handle mer om hvordan vi kan bedre levekår – både materielt og åndelig - for folk flest, enn at vi nødvendigvis blir den "kule" fjordbyen for "hipstere fra Oslo". Ikke noe galt med hipstere fra Oslo eller kule utekafeer, men byen både fortjener og vil profitere på å ha folk i kjeledress som kjører truck, og ungdom med fagbrev fra TIP. Dette vil gjøre Moss til en fin, og kul, men dog litt rufsete fjordby.
Dette handler ikke bare om å være en inkluderende og mangfoldig by. Det handler om å bevare flere hundre arbeidsplasser og inntekstgrunnlaget for familier. Det handler om å sørge for jobber til folk, og ikke minst bygge opp en stolthet rundt den industrien vi fremdeles har. Vi lever ikke av forgylte elefanter og opplyste fosser alene.
Industribyer som Moss har ikke for vane å takle raske transformasjoner når oppkjøp, miljøkrav, internasjonal konkurranse og politikere setter rammebetingelsene. Vi takler rett og slett ikke hundrevis av ledige i alderen 50+ (som meg) som skal ha nytt arbeid. Historien har vist oss at mange av disse har blitt en del av NAVs uførestatistikk, noe som ikke bare er uverdig, men også gjort at Kråkemoss i dag sliter med en smittsom og høy uføreandel. Vi takler heller ikke for mange ungdommer som dropper ut av en teoritung skole, og som ikke er motivert for de skoleløpene som er nødvendig for å hevde seg på arbeidsmarkedet. Jeg mener vi bør ha en by som ivaretar og har et tilbud til ungdom som ikke nødvendigvis har sekken full av mastergrader.
For bøndene og gartneriene i Rygge var det annerledes, selv om transformasjonen fra landbruk til handelsvirksomhet har vært brutal. Jeg minnes den avdøde samfunnsbyggeren og Krf-er Stein Røhnebekks sorg over at den beste jorda på Årvoll nå var inntatt av boligkomplekser og bilforhandlere.
I området fantes noen av Nordens aller beste gartnerier, bla. Lindbæks rosegartneri. Gartner Erland Amundsen, som nylig har gått bort, produserte Norges flotteste Fresiaer. Nå er det bare navnet på veien i Janitzhagen – Gartnerveien, som minner oss om en tid med slit, men også mye yrkesstolthet, og jobb for praktisk flinke ungdommer.
Så skal vi ikke se bort fra at ordføreren i Moss i 2040 avduker både en gullforgylt isolasjonspate fra Rockwool, eller en truck i blankpolert syrefast stål, som heiser opp en mini-container for "siste gang". Men dette skal ikke være resultatet av politikeres innsats. Det er ikke vår oppgave å tappe byen for sårt tiltrengte og verdifulle arbeidsplasser, uansett hvor kul man måtte ønske å være.