Tone Holm og Vanessa Riviere
Rødt Moss
Vi har alle hørt om redslene i den beryktede Moria-leiren på øya Lesvos. Vi har lest om krisene, volden og om de grusomme forholdene som råder der. Vi har sett at flere land åpner opp for å evakuere noen av de mindreårige flyktningene, mens Norge velger å stå på sidelinjen og argumenterer for «å hjelpe dem der de er».
Øya Lesvos har drøyt 90 000 innbyggere. De livnærer seg stort sett på turisme, naturbruk og fiske. Øyas økonomiske kapasitet er allerede dårlig, som så mye av den greske økonomien nå. Selv om ikke Lesvos skal finansiere leiren, blir den likevel dyr for øykommunen: Lesvos må sikre søppeltømming og sykehus for de som trenger det og, ikke minst, takle økt negativ presseomtale – som igjen påvirker hovednæringen. Tilbake sitter en lokalbefolkning som begynner å vise motstand. Det er hyppige demonstrasjoner og flere av de frivillige hjelperne i leiren blir utsatt for steinkasting og trusler. Selv de som skulle gitt livreddende førstehjelp, våger ikke alltid nærme seg, og enkeltmennesker har blitt etterlatt for å dø.
Så kom korona, og ting gikk fra ubeskrivelig til ufattelig. Med helsevesenet strukket til bristepunktet, hvordan skal lille Levsos hjelpe opptil 20 000 mennesker som allerede er skadet utover fatteevne? Øyas sykehus har ikke kapasitet. Øyas største næringsvirksomhet er stengt ned. Turistene uteblir helt. Hjelpearbeidere får ikke komme inn i landet. Situasjonen er prekær!
Argumenter om å hjelpe dem der de er funker ikke. Moria-leiren, et tidligere utendørs fengsel, har en kapasitet på maks 3000 flyktninger. I dag bor det sju ganger så mange der. Leiren vokser ikke i areal – bare i antall: Antall mennesker, antall redsler, antall døde og antall sønderrevne barn. Ingen penger i verden vil kunne gjøre leiren trygg, varm og sikker. Det eneste som hjelper er å evakuere de mindreårige flyktningene.
Vi må hjelpe nå, ikke der de er, men her. Norge kan gjøre en forskjell, ikke for bare flyktningene, men også for et helt lokalsamfunn. Vi skal gjøre det vi må, det vi er forpliktet til som en del av det internasjonale felleskapet.
Rødt Moss stiller seg meget kritiske til at Stortinget går imot grasrota, for den har talt. Til gangs. Bergen, Stavanger, Trondheim, Moss og flere andre kommuner har sagt ja til å ta imot flyktninger fra Moria. Vi står med åpne armer. Hvorfor hører ikke Stortinget på folket?
Dette handler om mennesker. Mennesker på flukt. Mennesker i den dypeste nød. Vi må ikke sove. Da korona rammet Norge, var toalettpapir og det å ikke få reise på hytta nok til at det omtrent ble innført unntakstilstand. Det setter ting i perspektiv, gjør det ikke?