Hvorfor skal det være så vanskelig? Som fellesskap svikter vi på det groveste!

Hvorfor klarer vi ikke å ta vel vare på barn og syke eldre som trenger storsamfunnets hjelp, skriver Ellen Braaten Wickstrand (H).

Av: Ellen Braaten Wickstrand, listekandidat Moss Høyre

 

I alle faser av livet bestemmer vi selv hvem vi omgås, hvem som blir våre venner, hvem vi slipper tett innpå oss og hvem vi holder på en armlengs avstand. Det eneste vi selv ikke bestemmer er hvilken familie vi fødes inn i og dermed hvordan vi vokser opp.

Fellesskapet skal stille opp når vi trenger det. Alle kan komme i en sårbar situasjon en eller annen gang i livet. Da har vi sikkerhetsnettet: Et fellesskap med myndigheter som skal være der for oss. For meg. Det er blant annet derfor vi betaler skatt. Fellesskapets penger som skal brukes til fellesskapet og enkeltpersoners beste.

I dagens samfunn har vi iallfall to «grupper» mennesker som fremstår som spesielt sårbare: Barn. Gamle og syke som må bo på sykehjem fordi de ikke lenger klarer å ta tilstrekkelig vare på seg selv.

Hvorfor klarer vi da ikke å ta vel vare på barn og syke eldre som trenger storsamfunnets hjelp? For meg er det absolutt helt umulig å forstå.

Barn som får med barnevernet å gjøre har i utgangspunktet blitt sviktet på groveste av sine nærmeste. Det er jo derfor storsamfunnet (les: barnevernet) kommer inn for å avhjelpe en vanskelig situasjon. Og så skjer altså det at våre yngste sviktes igjen. Også denne gangen på det groveste. Hva et slikt svik forårsaker av traumer og problemer for dem dette gjelder kan jeg knapt ane. Hva det koster den enkelte og for samfunnet må være gigantiske summer. Og hvilket ressurssløseri i tillegg!

Alle har evner og anlegg. Det er opp til oss å bidra til å forløse dem på beste måte. Alle kan bidra med noe. Uansett. Alltid. Og så «spiller» vi kortene våre slik at dem som trenger oss mest hverken blir sett eller hørt ut i fra sitt ståsted, sine behov. Det er en skam for byen vår, men først og fremst et sterkt ubehag ved at barn og unge som trenger oss mest ikke tas alvorlig. Hadde vi tatt barn og unge alvorlig hadde vi ikke hatt problemene revisjonen har avdekket i barnevernet. Hvorfor skal dette være så vanskelig? Jeg forstår det ikke!

Det samme gjelder de syke eldre som ikke kan ta vare på seg selv. Altså er dem det gjelder helt avhengige av andre. De «andre» er alle som er ansatt i kommunen og som jobber ved institusjonene hvor de gamle bor. Ett sikkerhetstiltak som er tilgjengelig er krav om politiattest. Dette gir trygghet for den som mottar hjelp, det gir trygghet for pårørende, det gir trygghet for arbeidsgiver. Klarer kommunen å dokumentere politiattest fra alle ansatte? Nei! Hvorfor? Vet ikke! Også dette er for meg umulig å forstå!

Er det noen som trenger fellesskapet, er det sårbare barn og syke gamle.

Dersom jeg velges til kommunestyret for Høyre i nye Moss ved høstens valg (bruk stemmeseddel fra Moss Høyre og sett kryss ved mitt navn) vil jeg ta til ordet for en tverrpolitisk dugnad: At vi helt konkret og målbart stiller opp på skikkelig vis for dem som trenger oss mest; barna og de syke gamle. Det skylder vi både unge og gamle! Her er det på tide å brette opp ermene, trå til og så dokumentere at de som trenger og har krav på hjelp faktisk får det!