Foreldreundersøkelsen i barnehagen – til beste for hvem?

Jeg har ikke angret et sekund på at vi har informert foreldrene, og så vidt jeg vet har vi ikke mistet en eneste kunde på åpenheten vår. Vi har snarere oppnådd mer tillit og fått flere søkere, ved å sette ord på hvordan barnehagedagen er. Dessuten har vi plassert ansvaret der det hører hjemme, hos beslutningstakerne!

Fra 1. til 30. november vil foreldre i hele landet få mulighet til å svare på den nasjonale foreldreundersøkelsen for barnehager, gjennom Utdanningsdirektoratet. Det vil si foreldre i de barnehagene som velger å delta på undersøkelsen. Siden vi opplever at foreldreundersøkelsen blir brukt som bevis på at alt er på stell i landets barnehager, og dermed også fungerer som et hinder for å få på plass bedre rammevilkår, som for eksempel bedre bemanningstetthet og en endret finansieringsmodell, ønsker jeg å bidra med et innspill for å vise hvor enkelt det er å påvirke resultatet i undersøkelsen. Spørsmålet alle må stille seg, er om de ønsker å være ærlige overfor foreldrene, og dermed risikere å få dårligere score på undersøkelsen, eller om de ønsker å late som om de har god bemanning hele dagen?

Oppvåkningen

17 år tok det før jeg innså at foreldrene faktisk måtte få informasjon om hvordan bemanningssituasjonen i barnehagene egentlig er. Da hadde jeg jobbet først fem år som pedagogisk leder i to barnehager, med de samme rammene som den nye bemanningsnormen (6 barn per ansatt), og deretter i tolv år som daglig leder.   

I 2014 fikk jeg nemlig besøk på kontoret av en far, som tilsynelatende egentlig ikke hadde brydd seg så mye om hva vi holdt på med i barnehagen, så lenge han hadde plass til barnet sitt. Han undret seg over hvorfor det kun var en barnehageansatt sammen med ti-tolv 1-2-åringer når han hentet barnet sitt litt over kl. 16.00? Selv han mente at det virket litt heftig. Han hadde tross alt opplevd et par barnebursdagsselskap hjemme hos seg selv. Jeg så ingen annen utvei enn å forklare ham at åpningstiden vår ikke hang sammen med arbeidstida til de ansatte, at barna ofte har lengre dager i barnehagen enn de ansatte jobber, og at vi ikke hadde penger nok til å sette inn ekstra med folk selv om jeg skulle ønske det. Jeg måtte fortelle at mellom-vakten hadde gått hjem kl. 16.00, og at seinvaktene på alle de fire avdelingene våre var alene etter dette tidspunktet. Dette hadde han aldri tenkt på. Og det gav meg en oppvekker. Hadde vi virkelig dekket over virkeligheten så godt at vi stod i fare for å møte oss selv skikkelig i døra hvis noe alvorlig skulle skje?

Jeg skal være den første til å innrømme at vi hadde kjørt hardt på med å vise hvor gode vi var utad. Vi befant oss da i en konkurransesituasjon. God bemanning (under seks barn per ansatt hadde vi på den tida), de beste folka (noe vi fremdeles har), høy pedagogtetthet (50 %), en organisasjon i stadig utvikling og en barnehage som fikk til mye. Men alt dette positive fokuset for å «generere» fornøyde foreldre, gode resultater på den årlige brukerundersøkelsen og for å tiltrekke oss nye kunder, overskygget fullstendig at rammevilkårene våre ikke var gode nok. At vi ikke strakk til som vi egentlig både ønsket og burde klare i hverdagen. Selv med en voksentetthet under den nye bemanningsnormen.

Jeg valgte derfor, med eierstyrets godkjennelse, å skrive en detaljert beskrivelse av hvordan ting faktisk henger sammen; åpningstid, oppholdstid, arbeidstid, at de ansatte går i et vaktsystem og hvilke økonomiske rammer vi har til rådighet. Utfra det skrev jeg også en kronikk som ble publisert i både Moss Avis og på Barnehageforum. Dette ble en oppvekker for mange foreldre hos oss, samtidig som vi opplevde å få bedre samarbeid og mer tillit og forståelse mellom barnehage og hjem. Det var altså ikke noe farlig å blottstille seg, være åpne om utilstrekkeligheten vår.

Når opplysning fører til at scoren stuper

Siden vi de siste 4 årene har hatt fryktelig dårlige tilskudd i kommunen, og dermed har måttet ta inn flere barn i gruppene enn vi ønsker (vi hadde inntil august i år 6,5 barn per ansatt), valgte jeg å skrive et nytt brev til foreldrene fjor i høst, også denne gangen med eierstyrets velsignelse.

Informasjonsskrivet medførte at foreldrene, som mange var nye siden forrige skriv i 2014, fikk helt annen kunnskap om hvordan bemanningssituasjonen hos oss faktisk er, noe som førte til at vi stupte i score, fra 4,4 i 2016 til 3,0 i 2017, på foreldreundersøkelsen, på følgende spørsmål:

Jeg opplever at personaltettheten - antallet barn per voksen - i barnehagen er tilfredsstillende.

På landsbasis var snittet i 2017 på 4,1.

Foreldreundersøkelsen - til beste for hvem?

Jeg er ikke i tvil om at scoren vi har fått samsvarer mye mer med virkeligheten enn gjennomsnittsscoren på landsbasis. Rett og slett fordi vi har vært åpne om hvordan realitetene er. Etter alle #uforsvarlig – historiene som er sendt inn fra ansatte over hele landet i våres, der utilstrekkeligheten tydelig kommer fram, blir det ved årets undersøkelse ytterst interessant å se om gjennomsnittsscoren på landsbasis vil gå ned, på punktet om personaltetthet – antall barn per ansatt. Det blir også interessant å se om flere barnehager i år velger å informere foreldrene hvordan bemanningssituasjonen faktisk er. Eller er det sånn at eiere, kommuner, organisasjoner og politikere vil fortsette å dekke over at dette er et problem i sektoren, da det er viktigere å tiltrekke seg kunder og framstå "perfekte" utad, enn å tenke hva som er best for barn og ansatte? Noe vi selv også gjorde i alt for mange år.

Bemanningsnormen er ikke god nok

Forrige uke sendte vi nok en gang ut et oppdatert brev til foreldrene, der jeg på vegne av eierstyret informerte om hvordan barnehagedagen oppleves og hva som er grunnen til at det blir slik. Selv om vi fra 1. august har bedre bemanningstetthet enn på flere år (6 barn per ansatt), så er det på langt nær godt nok til at de ansatte kan si at de er tilstrekkelig bemannet gjennom hele dagen. Det blir spennende å se om det også denne gangen kommer til syne i undersøkelsen.

Jeg har ikke angret et sekund på at vi har informert foreldrene, og så vidt jeg vet har vi ikke mistet en eneste kunde på åpenheten vår. Vi har snarere oppnådd mer tillit og fått flere søkere, ved å sette ord på hvordan barnehagedagen er. Dessuten har vi plassert ansvaret der det hører hjemme, hos beslutningstakerne!

Helt til slutt vil jeg presisere at det ikke er noe motsetningsforhold i å innrømme utilstrekkelighet, samtidig som det går an å vise fram alt det gode som blir gjort i barnehagene. Saken er bare den, at hverdagsheltene som jobber i barnehagene kunne fått til så mye mer, hvis rammevilkårene hadde vært bedre. Og det fortjener både barn og ansatte.