Et merkelig forslag fra om kutt på 68.000 kroner til unge uføre

Av: Per Christian Michelsen (Sp)

Jeg hører med fortvilelse på nyhetene fra NRK at nåværende regjeringen med «kjølighet» vil gi svake samfunnsgrupper sterk reduksjon i de økonomiske bidragene for at denne grupper av mennesker skal få redusert levestandard. Etter min mening er det å prøve å gjennomføre dette en dårlig motivasjonsfaktor for forbedringer i samfunnet. Dette kommer altså fra politiske partier som klager over «dårlige» prosenter for resultatene ved årets valg.

Jeg mener å huske at Høyre fikk cirka 20 prosent, Arbeiderpartiet fikk cirka 24 prosent. Selv om dette er en viss nedgang relativt fra tidligere stortingsvalg og kommunevalg er det et ganske godt valgresultat. Når man tenker på at disse partier etter min mening fortjener en oppslutning på anslagsvis 8 til 10 prosent for kvalitetene på deres politikk, som ikke har bidratt til utjevning mellom rike og fattige samfunnsgrupper. Selv vil jeg ønske at Senterpartiet kunne «fosse» fram videre til omkring 25 prosent og at SV etter hvert kunne få cirka 15 prosent og et Rødt på 10 til 15 prosent ved stortingsvalget i 2021. Med en sum av prosenter for disse partier til 2021-valget burde det være tilstrekkelig til å gi Solberg-regjeringen oppsigelse på «grått papir».

I hvert fall fra Harlem Brundtlands regjeringstid og framover til nåtiden har forskjellene mellom de som har mye og de som lite økt ganske sterkt, og dette har dagens regjering med et forholdsvis sterkt Fremskrittsparti i bidratt til. Etter min mening ville man kunne øke oppslutningen i 2021-valget ved å anvende følgende samfunnskattemodell, i den hensikt og formål å forbedre levestandarden for de sosiale grupper som trenger et «løft». Jeg vil beskrive her ganske kortfattet følgende «benkeforslag» som en mulighet.

Inntekter etter at eventuelle fradrag er trukket i fra opptil cirka 400.000 kroner gjøres skattefrie. Disse samfunnsgrupper betaler så mye i indirekte skatter ved merverdiavgifter på varer og tjenester som faktisk gjelder alle samfunnsgrupper. Det er klart at for å finansiere i denne relativt radikale samfunnskattemodellen innfører man på inntekter på én million kroner etter eventuelle fradragsposter, trukket i fra en direkte beregning og kutt ved å ta grunnlagsbeløpet og multiplisere med en prosentsats nærmest mulig 100 prosent, en realistisk rettferdighetsmodell basert på et klassisk sosialdemokratisk mønster for fordelingspolitikk i prosentintervallet mellom 90 til 100 prosent for skatteprosenten.

Jeg nevnte dette for kommunalpolitikeren Eirik Tveiten (Rødt) som kunne tenke seg en prosentsats på 60 prosent. Etter min mening blir denne politikerens endringsønske for spedt. For å få til samfunnsendringer må man ta i bruk sterkere «lut» i håp om å få en betydelig forbedring av gapet mellom de rike og de grupper som har lave og midler inntekter i form av arbeidsinntekter eller trygder/pensjoner. Jeg vil påstå at ingen i dette landet har behov for inntekter i mange millioner- eller milliardklassen. Hvis de hevder noe annet enn jeg gjør med denne modellen i praktisk anvendelse, vil jeg håpe at myndighetene kunne stille arbeidsfolk tilgjengelig som kan fortelle individer i disse sosiale grupper at de burde kutte ned på sitt altfor høye forbruk og bruke færre kroner til luksus i løpet av en vanlig måned i året.