Det er skambelagt å være fattig

LEDER: Fattigdomsbekjempelse bør strengt tatt ikke være en oppgave som skal dekkes opp av frivillig innsats. Det er de politiske myndigheter som må trå til for å tette hullene i de offentlige velferdsordningene.

I lørdagens avis forteller en kvinne om hvordan det er å være fattig i «verdens rikeste land»; altså Norge. Hun er glad for at det ikke blir noen 17. feiring i år, fordi hun vil skåne barna sine for fattigdommen familien opplever. Det er vanskelig å leve opp til dagens standard med klespress, og ta valget mellom å kjøpe viktige medisiner eller la barna få mulighet til gå i et bursdagselskap.

Kvinnen i 40-årene er helsefagarbeider, men er blitt uføretrygdet etter en ulykke. Dermed er hun havnet i et økonomisk uføre, som ikke fanges godt nok opp av myndighetene. Det er nedverdigende å be om pengelån fra familie og bekjente. Og det er psykisk belastende å være nødt til å vri og vende på hver eneste krone.

Politikere, både lokalt og sentralt, er klar over fattigdomsproblemene. Mossepolitikerne har tatt opp spørsmålet om fattigdom ved en rekke anledninger. Likevel ser det ikke ut til at det blir færre lavinntektsfamilier. I 2017 bodde det 1.215 barn i hjem med vedvarende lavinntekt i Moss og Rygge. Det er lite som tyder på at tallet er lavere i dag.

En generell definisjon av fattigdom er å mangle det man trenger for å kunne leve et fullverdig liv. Det er denne type fattigdom frivillige i organisasjoner som Home-Start, Kirkens Bymisjon og Hjelp oss å hjelpe ofte møter. Siden det er mange hull i de offentlige velferdsordningene, er denne type organisasjoner gull verd. De kommer nært innpå familier som sliter økonomisk, og de utgjør en forskjell for mange barn og voksne.

Men dette bør strengt tatt ikke være oppgaver som skal dekkes opp av frivillig innsats. Når vi hører rystende historier om hvordan mange familier sliter, er det klart at det er de politiske myndigheter som må trå til for å tette hullene.