Debatt

Den brysomme eldrebølgen

Mens samfunnets «eldreomsorgsbyrde» vil fortsette å øke i overskuelig fremtid, klager ingen over «yngreomsorgsbyrden». Hvordan setter man verdi på et menneske?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Av: Petter Fergestad, spaltist i Dagsavisen Fremtiden

Jeg kan berolige alle seniorer som sliter med aldersskam: det er ikke dere. Det er de som kommer etter dere. Når dagens tjueåringer kommer til skjells år og alder, vil de ha halvparten så mange yrkesaktive bidragsytere til å «vedlikeholde» seg som dagens seniorer har.

Og slik vil det fortsette. Samfunnets «eldreomsorgsbyrde» (som det heter på fagspråket) vil fortsette å øke i overskuelig fremtid. Økningen i antall eldre er ingen bølge, det er en endring i samfunnets befolkningssammensetning som har kommet for å bli.

Som dere nok alt har skjønt, er jeg imot gruppeinndeling og klassifisering av folk. Hvis vi blir grupper i stedet for enkeltindivider, åpner det for at noen – i dette tilfellet vi seniorer – er mindre verdt og ligger de som er mer verdt – de yrkesaktive – til byrde. En slik tankegang forstår jeg ikke. Hvordan setter man verdi på et menneske? Skal det gå etter inntekt? BMI-indeks? IQ? Evne til å greie seg selv? Er vi ikke alle – uansett alder, på hver vår måte og i alle livets faser – både omsorgsgivere og omsorgsmottakere? Barn er omsorgsmottakere, men du verden som de samtidig gir tilbake! Jeg hører heller ingen klage over «yngreomsorgsbyrden». Er det annerledes med seniorer, gir vi mindre tilbake?

Kanskje. I så fall kan det være fordi vi er travle med å tilpasse oss sider ved tilværelsen som endrer seg med alderen. Økende tyngdekraft, f.eks. Den omfordeler kroppsmasse, gjør ting tyngre å løfte og bakker brattere. Jeg løper saktere enn før, men så haster det ikke like mye heller. Så det ligner seg ut. Men at jeg må tilpasse meg en endret virkelighet, betyr vel ikke nødvendigvis at jeg må se meg selv som en «omsorgsbyrde»? Eller akseptere at andre gjør det?

Det er opp til meg selv, antar jeg, å bevise det motsatte.

For en tid siden presenterte «Kompetanse Norge» en rapport om livslang læring. Jeg satt i panelet som eksempel på en som har skiftet yrke sent i livet (jeg debuterte som forfatter da jeg var 78 år). Vi fikk høre at arbeidsgivere betrakter ansatte som «eldre» når de er 56 år. Jeg antar merkelappen betyr at de ansatte fra da av begynner å bli en «byrde». Hvorfor det?, kan man lure på. Kanskje bygger vi seniorer opp under den myten, for samme rapport sier at vi betrakter oss selv som «eldre» fra vi er 59. Nesten like tidlig som arbeidsgiverne. Hva gjør den erkjennelsen med oss?

Mormora til kona mi hadde en hund. Da mormora døde, la hunden seg med snuten i tøflene hennes. Slik lå den, uten å spise, uten å drikke, til den døde.

Er det slik pensjonisttilværelsen arter seg? Ser vi ingen mening med livet lenger og forbereder oss på å forlate det? Det vil i så fall være synd. For denne fasen blir stadig lengre. I fremtidens samfunn blir den like lang som vår yrkesaktive fase. I slutten av dette århundret vil andelen 80-åringer være 3 ganger så stor som i dag, og det vil være 5 ganger så mange over 90. Før hundreåret er ute, vil kanskje noen til og med leve evig. Forutsatt at vitenskapen lykkes i å realisere sine dristige ideer. Ellers må vi stole på eldre kilder. Dette reflekterer jeg over i «Indras nett», som blir lansert på Drammensbiblioteket midt i oktober.

I kommunevalget var tidsperspektivet kortere. Halvdan Sivertsen fikk rett da han i sin tid spådde at «vinden ifra høyre snart vil snu». Til begeistring for noen og frustrasjon for andre. Mange – vi seniorer også – håper å bli (mer) tilgodesett av velmenende politikere. Det er lov å håpe, selv for en «omsorgsbyrde».

Jeg er ingen varm tilhenger av det stemplet. Det har slått meg at det passer bedre på bilen min, men jeg innser at vi ikke er ulike: vedlikeholdskostnadene øker, og det som kommer ut bak forurenser. Vi er ikke «bærekraftige» og har ingen plass i fremtidens opplevelsesarenaer, forurensnings- og bilfri byer. «Landet», kalte vi det før. Det er ikke åpenbart at de planlagte nasjonalparkene – Oslo er verken den første eller eneste med slike visjoner – tilrettelegges slik at de blir tilgjengelige for alle. Svigermor (94) tilhører den økende delen av befolkningen som har problemer med offentlige transportmidler og er avhengig av den uglesette bilen for å forflytte seg.

Faren min, må jeg tilstå, var med og innførte disse djevelens innretninger (meg også, for så vidt) til Norge. For hundre år siden monterte han og broren hans Ford T-modeller som kom i deler i trekasser fra USA. Han har ikke all skyld for det uføret vi nå er i, men han kan ha bidratt. Så, hvis bommene til nasjonalparkene nå lukkes for meg, kan det være fordi «fedres misgjerninger hjemsøkes på barn inntil tredje og fjerde ledd». Jeg ser ikke bort fra det.

Kanskje bør vi se stort på det – svigermor, kona og jeg – det kan være til det bedre. Kanskje er ren luft og grønne lunger viktigere enn alt. Viktigere enn floraen av materielle goder, viktigere enn at stadig flere lever stadig lenger (luftforurensning til tross). Med og uten et MDG i fremmarsj kan alt skje. Særlig med.

Fremtiden har aldri vært mer spennende.

Mer fra: Debatt