De nære ting

Det er straks kommunevalg. Men har kommunene noe valg?

Har du hørt om nærhetsprinsippet? Kanskje det er noe samlivsterapeuter pleier å foreslå for par som sliter med kommunikasjonen? Har det noe med kortreist mat å gjøre? Eller dreier det seg om å hjelpe folk i nærområdene?

Kanskje litt det siste. Nærhetsprinsippet går ut på at saker skal avgjøres på lavest mulig og mest mulig lokalt nivå. Det er politikkens versjon av ordtaket om at den vet best hvor skoen trykker, som har den på.

Det kommunale selvstyret er et svar på dette. Når de av oss som ennå ikke har forhåndsstemt går til valglokalene på mandag og velger representanter til bydelsutvalg, kommunestyrer og fylkesting, stemmer vi på folk som skal avgjøre de nære ting: Skole, eldreomsorg, barnehager og transport. De skal passe på lufta vi puster inn og vannet vi drikker.

For at dette skal kunne fungere sånn noenlunde, må kommunene ha handlingsrom. Det er ikke noe poeng i å arrangere valg, ha kommunestyrer og lokalpolitikere hvis alt uansett er styrt ovenfra og det ikke spiller noen rolle hva man gjør lokalt. Derfor er det provoserende at finansminister Siv Jensen har brukt lokalvalgkampen til å love mindre valgfrihet og mer statlig overstyring på det eneste punktet der kommunene kan skaffe seg ekstra inntekter: Eiendomsskatten.

«Frp står alene om at eiendomsskatten skal avvikles», sa Siv Jensen på politisk kvarter i NRK tirsdag. Likevel vil Frp-lederen tvinge alle lokalpolitikere i Norge, fra alle partier, til å begrense denne inntektskilden.

Det oppnår hun ved å senke grensen for hvor høy skatten kan være. Fra neste år settes maksgrensa ned fra sju til fem promille, og fra 2021 sørger finansministeren for at det skal være forbudt med eiendomsskatt over fire promille. Selv om dette er penger lokale folkevalgte bruker på lokale saker, og som de står til ansvar for overfor sine lokale velgere, mener Frp at rikspolitikerne i Oslo skal bestemme nivået for eiendomsskatt i alle kommuner, i hele landet. Også der velgerne sier tydelig fra at de overhodet ikke ønsker Frp-politikk. Og det kommer velgerne til å si i ganske mange kommuner, hvis vi skal tro meningsmålingene.

I Oslo er fritt skolevalg for dem som starter på videregående en viktig valgkampsak. Høyre ønsker å beholde ordningen, mens SV og Rødt vil skrote den. Ap har også åpnet for endringer. Alternativene som byrådet har fått utredet, framstår ikke som spesielt gode. Likevel kan det virke som Høyre har liten tro på kraften i egne argumenter. 23. august sendte kunnskapsminister Jan Tore Sanner ut et høringsforslag om at alle fylker skal pålegges fritt skolevalg, uansett. Høyres valgfrihet skal tvinges på fylkene. Dermed spiller det liten rolle hva velgerne og politikerne i Oslo kommune og ellers i landet måtte mene. Regjeringen bestemmer.

Det samme så vi i bompengeforliket. Det fører til at byer som vil ha mer penger til kollektivtrafikk, er nødt til å senke bompengesatsene. Selv om det direkte motvirker målet om mindre biltrafikk. Regjeringen bestemmer.

På toppen av alt dette har regjeringen tvangssammenslått Finnmark og Troms på brutalt vis. Flere av de andre rare skapningene som regionreformen har født, kan heller ikke sies å være resultatet av lokale folkekrav.

På ett punkt har likevel statsministeren omfavnet prinsippet om lokal selvråderett. I patosfylte ordelag erklærte Erna Solberg tirsdag at «lokaldemokratiet skal stille sterkt. Når du går til valg neste mandag, skal du velge politikere som skal ha innflytelse over utviklingen av din kommune eller region».

Men hvis prinsippet ikke skal gjelde kommunenes egne inntekter eller grenser, ikke i skolepolitikken og ikke når det kommer til transport – hva er det Solberg tenker på, mon tro?

Statsministeren viste til et rundskriv fra kommunalministeren til fylkesmennene. De blir bedt om å komme med færre innsigelser på plan- og bygningssaker i kommunene. På akkurat det punktet mener altså regjeringen at staten skal holde fingrene sine for seg selv.

Dette lovverket er et viktig styringsverktøy i klima- og miljøpolitikken. Generalsekretæren i WWF, Bård Vegar Solhjell, har forklart det godt: «Vi har eit system for at regjeringa skal beskytte sine eigne miljøreglar: Klimamål, artsmangfald, vern av område. Ulike instansar skal stoppe brot med det. Det gjer dei ved å passe på dei 3000–4000 kommuneplanene og reguleringsplanane. Før tok ein omsyn til innsigelsar i eit fleirtal av sakene, no skjer det i 1 av 10 saker».

Dette er verdt å merke seg. Hvis den kommunale selvråderetten går ut over Frps ønske om reduserte skatter, Høyres skolepolitikk, regjeringens pågående tvangssammenslåing eller det sterke behovet for en seier i bompengesaken, må lokaldemokratiet vike. Men når det samme lokaldemokratiet kommer i konflikt med miljøpolitikken, er det klimaet og naturen som skal telle minst.

Da vet vi i det minste hva regjeringen mener er viktig. Og hva den mener ikke er fullt så viktig.