Av: Maria Therese Molteberg Wiborg, avtroppende bystyremedlem i Moss og utvalgsleder i Miljø- og Samferdselsutvalget (MISA)
Det er seks år siden jeg meldte meg inn i Arbeiderpartiet. Da jeg møtte opp på første medlemsmøte ble jeg tatt godt i mot med en gang, og jeg syntes allerede fra starten av at dette var et givende og spennende sted å være. Det er det fortsatt. Allikevel er ikke alt det samme som den septemberdagen etter stortingsvalget i 2013. Om det Ap eller jeg som har forandret meg, er ikke så lett å si. Vi har kanskje forandret oss begge to.
Jeg opplever at Ap har tatt flere skritt til venstre siden Jens Stoltenberg, en av mine store forbilder, var leder. Jeg opplever også at jeg personlig har endret en del av mine standpunkter, eller i hvert fall blitt mer nyansert der jeg tidligere var mer bastant. Pragmatisk har jeg nok alltid vært, men jeg opplever ikke det som en ulempe. Verden er full av nyanser, vi ser ikke i svart/hvitt, men i alle regnbuens farger og vel så det.
Ap vil at det er det offentlige som skal levere velferdstjenestene. Jeg har gått runde på runde med meg selv og funnet ut at det ikke er det vesentlige for meg. Det vesentlige er at folk får gode tjenester, og det tror jeg tror at både det offentlige og private kan levere. Jeg tror det er mulig at kommunen som bestiller og betaler for en tjeneste kan stille de kravene man måtte ønske til den som skal levere, også til private. Jeg synes det er leit at det fokuseres så mye på såkalte velferdsprofitører når vi i vår kommune for eksempel har mange gode private barnehager. Dette er ikke profitører, det er mennesker som brenner for å levere en god tjeneste og klarer det på en strålende måte. Vi trenger mangfold i velferdstjeneste våre, akkurat som vi trenger mangfold i alle andre deler av samfunnet vårt.
Venstresiden fokuserer mye på å skulle utjevne forskjeller. I teorien høres det selvsagt fint ut med små forskjeller mellom folk. Allikevel mener jeg fokuset er litt feil. Det vesentlige er ikke at det er minst mulig forskjell mellom fattig og rik, for å bruke de begrepene. Det viktigste må være at alle får dekket sine behov og får mulighet til å leve gode liv. Det vil si at samfunnet skal fange opp og ivareta de som trenger støtte, og gi folk det de trenger når man har behov for hjelp. Vi som samfunn skal sørge for at alle har et godt sikkerhetsnett og en god grunnmur i livene sine. Det vil allikevel alltid være noen som har mer, men det i seg selv er kanskje ikke et problem. Jeg får det ikke nødvendigvis bedre eller mer av at noen andre får mindre.
Jeg blir ikke mer lykkelig av at naboen blir ulykkelig, og på samme måte er det ingen garanti for at de som har lavest inntekt i dag får mer ved at de som har en høy inntekt får en lavere. Jeg mener altså at en av samfunnets store oppgaver er å ivareta behovene til hver enkelt. Samtidig skal det også være rom for hver enkelt til å utnytte sine muligheter til det fulle. Dette vil også skape verdier i samfunnet vårt.
Hvorfor har jeg da blitt så lenge i Ap når jeg ikke lenger er så enig i det sentrale i politikken? Standpunktene jeg har nå, har ikke kommet over natten. I et stort parti er det alltid delte meninger om mye. Jeg har derfor ønsket å bli, for å forsøke å påvirke der jeg kan og argumentere for de løsningene jeg mener er best. Men det har blitt tydeligere og tydeligere at et flertall i Ap ikke deler mine standpunkter. Da føles det mest rettferdig å gi seg, i respekt for at flertallet mener noe annet enn meg. Jeg mener for eksempel ikke at skolemat og leksefri er det viktigste i skolen, jeg mener vi også må ivareta bilistene her i byen, og som tidligere nevnt, jeg er ikke motstander av private leverandører av velferdstjenester. Derfor er ikke Ap lenger partiet for meg. Jeg ønsket allikevel å vente til etter valget for å ikke gjøre min utmelding til et tema i valgkampen. Nå føles tiden moden, og derfor takker jeg for meg.
Jeg må også nevne at jeg synes det kan være litt vanskelig å diskutere enkelte kompliserte temaer med partier på venstresiden. Hvordan man forholder seg til innvandring og integrering er et av disse. Jeg mener det må være rom for å peke på de utfordringene dette fører med seg, uten å bli beskyldt for å være rasist eller ha dårlige verdier. Hvis man peker på utfordringer med integrering, betyr det ikke at man har noe i mot mennesker med en annen bakgrunn. Jeg mener man må tørre å snakke om utfordringene, for eksempel at en stor andel barn som lever i fattigdom gjør det fordi foreldrene står utenfor arbeidslivet på grunn av dårlig integrering. Når jeg sier det, betyr det ikke at jeg ikke unner disse barna en bedre hverdag, for det gjør jeg absolutt. Det betyr heller ikke at jeg ikke ønsker mennesker med en annen bakgrunn i samfunnet vårt. Det betyr bare at jeg ønsker å snakke om problemet fordi jeg har et håp om at vi da kan finne bedre løsninger for å få flere i arbeid.
Jeg er takknemlig for å bo i et land med et så godt demokratisk system. Det er lav terskel for å delta i lokalpolitikken, og det er jeg glad for. Jeg har hatt spennende år som bystyremedlem og utvalgsleder. Jeg har lært, jeg har utfordret meg selv, jeg har vært frustrert og jeg har tenkt og tvilt flere ganger enn jeg kan telle. Hvor veien går videre har jeg ikke bestemt meg for. Det jeg vet er at jeg fortsatt er politisk engasjert. Hva jeg skal gjøre med det engasjementet vil tiden vise.
Arbeiderpartiet, takk for meg.