Prosessen slik jeg har forstått den, ble startet av en gruppe elever i 10. klasse på Verket. De jobbet med temaet demokrati og medborgerskap. Gruppa løftet temaet om leksefrie skoler inn i ungdommens bystyre, som fattet et enstemmig vedtak med forslag om at skolene skulle bli leksefrie.
Saken ble tatt videre til bystyret. Etter en debatt der ble det enighet om at én skole, som et ettårig pilotprosjekt, kunne bli leksefri hvis et samstemt flertall av elever, lærere og foreldre ville det. Ramberg skole fikk flertall i alle tre gruppene.
Etter pilotprosjektet ble det gjort en ny avstemming på skolen om ordningen skulle fortsette. Det ble igjen flertall i alle grupper. Lærerne og elevene var enstemmige. I foreldregruppa ble det 2/3-flertall.
Ramberg gjorde underveis tilpasninger for å bedre kommunikasjonen med foreldrene, bla. gjennom å forbedre ukeplaner. Skolen ble for øvrig nedringt av studenter som skulle skrive masteroppgaver og andre skoler i landet. Etter det jeg har forstått var ikke nysgjerrigheten like stor fra de andre skolene i Moss.
Da ny strategisk plan for skolene i Moss skulle vedtas i 2022, var planen at alle skoler i Moss skulle bli leksefrie innen 2025. På veien dit skulle alle skolene jobbe med leksebevissthet.
[ Er lekser i skolen et tilbakelagt kapittel? ]
I 2022 samla administrasjonen alle skolelederne hvor de bestemte seg for at alle skolene skulle bli leksefrie. De ville ikke gå veien rundt leksebevissthet. Det finnes en liste med 15 prinsipper å forholde seg til for at skolen skal kunne kalle seg leksebevisst. Administrasjonen tok en ekstra runde med rektorene for å forsikre seg om at det var dette de faktisk ville. Noen skoler var i tillegg på full fart inn i fagfornyelsen, og var muligens mer «klar» for å bli leksefrie. Administrasjonen ønsket derfor å bli leksefrie fra skolestart 2022, og vedtaket ble fattet i kommunestyret. Dere får ha meg unnskyldt hvis jeg har hoppa over noe vesentlig i historiefortellingen!
Lærerforbundet mener vedtaket ikke godt nok ivaretar metodefriheten og medvirkningsretten som skolene og lærere skal og bør ha. Noen foreldre mener de mister oversikten med barnas faglige utvikling. De er bekymret for at elevene skal sakke akterut faglig. For skolens del kan bekymringen være at skolen over tid mister verdifull støtte fra foreldrene. Vi står altså bare igjen med skolebidraget. Motsatt mener nok mange foreldre mindre press på å følge opp lekser på kveldstid, og litt mindre dårlig samvittighet.
Elevene ser på leksefri som positivt. De får fri når skoledagen er ferdig. Det er et paradoks at det ikke finnes en arbeidsmiljølov for barna våre. Leksefri skole gir mindre press, dårlig samvittighet og bekymring. Tid til overs for venner, fotball og annet. Samtidig er det ikke et enten eller. Litt lesing hjemme kan for mange bidra til mer læring og tettere kontakt mellom hjem og skole.
Leksefri skole står ikke i noe politisk plattform. Jeg vil tro rektorene og lærerne, etter 20 år med toppstyrte reformer uten særlig effekt, savner en metodefrihet og autonomi. Derfor kan vedtaket om leksefrihet føles som et overtramp og en innblanding i lærerens autonomi.
Skolebarna våre har de siste 30 årene har fått to nye skoleår, nærmere 1400 timer, uten at dette har gitt nevneverdig læringsutbytte. Vi har knapt resultater å vise til etter Pisasjokk og skolereformer. Heller ikke etter at vi dro de leselystne 5-åringene ut av sandkassa og inn i skolen. Vi skulle lære 6-åringer født tidlig på året alfabetet før de hadde lært å kle på seg. Dessuten – en reform er knapt iverksatt før en ny regjering iverksetter nye. 6-årsreformen er knapt nok evaluert. Pendelen går mellom høyre- og venstrekolen!
Politikerne skal styre etter mål og ikke diktere hvordan skolen skal rigge opplæringa. Hver skole skal få utvikle seg ut fra lokale forhold, elevsammensetning og forutsetninger. I dette ligger at både administrasjon og politikere har dialog med skolene og gjerne støtter opp om ulike eksperimenter og prosjekter som skolene ønsker å iverksette. Noen vil lykke og andre ikke. I Moss startet det med et initiativ fra de som har skoa på, elevene på Verket. Man kan si mye om prosessen og folk er generelt alt for flink til å kritisere prosessen når man ikke er enig i utfallet. Stryken ved dette vedtaket er faktisk at det er elevinitiert og ikke politikerdrevet.
At elever i større grad gir opp og faller ut av skolen er et symptom, og kanskje en naturlig og adekvat respons på et reformtrett system. Medisinen er sannsynligvis ikke flere skolefag og ekstra timer. Her må diskusjonen starte på lærerrommene og i elevrådene, og ikke på valgbodene ved kirketorget.
Tiden er i aller høyeste grad moden til å annerledes rundt skolens eksistensgrunnlag, elevmedvirkning og pedagogikk. Og debatten bør handle om noe helt annet enn for og imot lekser!