Bremnes-folka selv bodde i et noe så sjeldent som et funkisinspirert, blått hus på høyden litt utafor «bykjernen» i Svolvær. Lofotingene har i all tid klamret seg fast til jordlapper og fiskevær under stupbratte lofottinder.
Det fantes knapt noen boligsosial plan i Vågan kommune på 70- og 80-tallet. Folk bodde og fortsatt bor fortsatt på knauser, på odder og langs fjorder. Vi aksepterte at noen hadde det trangt og kummerlig, og rikingan romslig. Svolvær var en varm og inkluderende by, i hvert fall for en litt blek, lyslugget og usikker innflytter av en ungdom som meg. Raus Svolværungdom dro meg med, enten det var i musikk, på bygdefester, på ski i Svolværtindene, eller å reke på kaia for å se på nordgående hurtigrutas anløp kl. 21, og ikke minst se på pene Svolværdamer. En eldre arbeidskar med hentesveis, en tubaist i voksenkorpset jeg spilte i, sa at han rett etter krigen hadde vært i fjæra for å hente rekved for å legge på gulvet i stua. Dette var nok før husbankens tid. Hentesveisen hans gjorde oss lattermilde når han måtte ta av uniformslua når vi marsjerte ute i frisk bris og snødrev i Storgata på 17. mai. Hentesveisen «la seg ut i all sin prakt» og vi kom utakt!
Tankene mine etter tirsdagens informasjonsmøte var todelt. Dette kommer til å bli veldig bra! Det var samtidig en følelse av at vi mister noe vesentlig i diskusjonene. En refleksjon rundt det som Bremnes i sin tid skrev – at det er «folk som treng hus og husan treng folk». Særlig i lys av vår kommunes ambisiøs menneskevisjon – at vi skal være mangfoldig, skapende grønnere og varmere.
Det er mye snakk om plassutnyttelse, grøntområder, knutepunkt, bygge høyt og miljø. Dette er viktig. Fasadetegningene ser ufornektelig fine ut. Ja så fine at man faktisk selv har lyst til å selge og flytte inn i et av disse. Jeg er likevel bekymret for at vi ender opp med grå, kjedelige og ensartede bygninger når marginene presses, byggene skal realiseres, og når det er vanlige folks tur til å kjøpe. I det som nå tegnes – drar vi lite veksler på den rike historiske arkitekturen vi har så mye av, og ikke minst, vi diskuterer i liten grad det mangfold av folk byen vår skal huse fremover. Noen vil mene at dette kommer senere. Jeg mener tanken om fangfold bør ligge i forkant av det vi planlegger.
I dette ligger en forutsetning om at vi må få orden på mange samferdselsprosjekter. Marginene i byggenæringen er en annen, med dyrere renter og materialpriser. Det blir ikke billigere fremover for å si det sånn. Og et premiss til – når Follobanen igjen åpner kan vi bare glemme gamle befolkningsframskrivingene fra SSB som vi har lent oss på. Moss kommer til å bli populært!
Vi snakker om, og applauderer fram behovet for en byutviklingsplan i kommunestyret. Den skal strekke seg så mye som 50 år frem i tid! Jeg mener tiden er moden for en plan for å utvikle og bosette de ulike folka som faktisk skal bo her.
Visjonen vår handler 80 % om mennesker – vi skal være en varm, skapende og mangfoldig by. Diskusjonene i denne avisa, innspill fra ulike politikere, og i møter som det på tirsdag, handler 80 % om bygg, fasader og fortetting.
Realiteten er at vi i Moss har en økende andel som lever i fattigdom. Ikke for å svartmale, men levekårsutfordringene, dropouts-statistikken, andel enslige forsørgere, APP-mottakere, unge uføre og barn/ungdom som sier de mangler et sted å være på fritida, er noen av utfordringene vi står i i Moss.
Journalister ringes ned om innspill på ulike bro-løsninger, korridorer og rundkjøringer fra velmente og ambisiøse politikere. Ja, kanalbroa er kritisk og viktig. Men når det er i underkant av 2000 barn som lever i fattigdom i Moss, så ofres det knapt med en notis. Når temaet psykisk helse og barnefattigdom kommer på bordet ser det ut til at vi dukker hodet! Vi skulle jo gått i tog foran rådhuset med bannere og ropert!
Når det er sagt, så gleder jeg meg til neste infomøte. Jeg håper vi i kan diskutere noe mer enn fortetting, fine bygg og grønne lunger. La oss snakke om det mangfold av folk denne byen skal huse fremover. At arkitektene sier noe om hvordan vi kan bosette en stadig økende andel eldre. Hvordan de ved hjelp av husbanken og samarbeid med private kan bygge funksjonelle boliger for personer med fremskreden demens. Kan utbyggerne forklare hvordan unge med studielån opp under øra skal kunne etablere seg, uten å måtte stå i matkø foran Fretex. Kan vi bygge på en slik måte at vi unngår at den enslige moren på dagpenger, med tre små barn, som også sliter med ettervirkningen av brystkreftbehandling, må leie en kjellerleilighet i Larkollen? Hvordan bygger og tilrettelegger vi for at personer med sammensatte rus og psykiatri-utfordringer får et varig og godt boforhold, med hyggelige og inkluderende naboer, og med mulighet for arbeid. Det er for seint å tenke på dette når spaden settes i jorda. Hvis vi mener noe med mangfold må det i seg selv både bli et mål og et premiss i det vi foretar oss.
Igjen fra min gode Bremnesrektor – Folk treng hus og hus treng folk i ail si ti!
Hold deg oppdatert. Få ukentlige nyhetsbrev fra Dagsavisen Moss Dagblad.