Debatt

Kombiner makspris med strømavgift og superprofitt til fordeling

Politisk regulering av strømprisen og sikring av strømmen som et fellesgode, er avgjørende for å løse strømpriskrisa, og makspris kan nok være et godt strakstiltak.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Men løsninga har noen svakheter, den bidrar ikke til utjevning, strømsparing og installering av solceller på de tusen tak. Rødt og venstresida bør derfor diskutere et mer varig alternativ: å kombinere makspris med strømavgift og superprofitt til fordeling (SAF), etter modell av partiets klimarabatt (karbonavgift til fordeling), slik flere har tatt til orde for i det siste. Dette er blitt ytterligere aktualisert etter at også Venstre nylig vedtok å gå inn for prinsippet om klimabelønning.

Det er særlig tre svakheter ved makspris:

1. Selv om maksprisen for nødvendig forbruk settes til 35 øre/kWt (= tre ganger produksjonskostnadene på norsk vannkraft), som Rødt foreslår, så gjenstår det vanskelige: Hvor skal grensa gå som gjør det mulig å skille mellom “nødvendig» forbruk og overforbruk, som nettopp er poenget med et toprissystem basert på makspris? Hvor høyt skal forbruket være før det defineres som “luksusforbruk”, som ikke nyter godt av makspris?

Settes grensa høyt, f eks til 5.000 kWt per måned (97 % av oss har lavere forbruk enn dette, viser tall fra NVE), som er grensa for dagens strømstøtte, vil de som har høyt forbruk (og høy inntekt) få insentiv til å opprettholde det høye forbruket, til og med øke det, for da vil de få flest mulig billige kilowattimer. Settes derimot grensa lavt, vil det være mange med vanlig inntekt som ikke nyter godt av ordninga. Og er grensa på gjennomsnittlig strømforbruk, vil de som ligger under oppmuntres til å øke forbruket opp mot grensa.

2. Makspris gir uheldige fordelingsvirkninger: Jo høyere «nødvendig» forbruk du har, jo flere billige kilowattimer får du tilgang til. Så selv om makspris begrenser strømkostnadene for forbrukerne og kommer de med vanlig og lav inntekt til gode, så kommer den de med høyere “nødvendig” forbruk (og inntekt) enda mer til gode, som vanskelig kan kalles rettferdig.

3. Makspris tar ikke høyde for og utnytter potensialet i at mange forbrukere kan og bør bli strømprodusenter, særlig når kostnadene på solceller fortsetter å stupe relativt til andre energikilder, og det blir gjennomslag for at investeringsstøtten utvides og økes betydelig.

Alternativet, en makspris med SAF vil innebære at det legges en avgift på all strøm tilsvarende det som til enhver tid er differensen mellom en politisk fastsatt makspris i det norske markedet og prisen på strømmen som eksporteres. Dermed blir den prisen norske forbrukere betaler (makspris + avgift) lik eksportprisen. Når den norske prisen er over eksportprisen, er strømavgiften null og erstattes med en skatt på strømselskapenes superprofitt.

Det husholdningene betaler over maksprisen på 35 øre per kWt, strømavgiften, tilbakebetales i sin helhet med et likt, månedlig beløp til alle husholdninger (eventuelt alle under en viss inntekt). Selskapsskatten på superprofitten tilbakebetales på samme måte. For kraftkrevende eksportindustri, suppleres ordninga med politisk regulerte fastprisavtaler.

En makspris med SAF vil gi utjevning, fordi tilbakebetalingen skjer med et likt beløp til alle, uansett forbruk og inntekt. Dermed vil de med lav inntekt få en større prosentvis utgiftsreduksjon enn de med høy inntekt.

Ordninga vil fremme strømsparing, fordi den sterkt oppmuntrer husholdninger og virksomheter til å redusere strømkostnadene ved å spare på strømmen, siden strømprisen er stabilt og forutsigbart høy. Denne virkningen vil ytterligere forsterkes når støtteordningene for ENØK blir betydelig bedre for folk med vanlig og lav inntekt, slik Rødt går inn for.

Like viktig: Makspris med SAF vil bidra til økt produksjon av fornybar kraft, ved at husholdninger og virksomheter får insentiv til å investere i og produsere strøm fra solenergi, særlig med bedre støtteordninger. Da vil det bli stadig flere med vanlig og lav inntekt som blir produsenter av strøm fra sol – gjerne organisert i kooperative kraftlag eller andre fellesskapsløsninger, som vi bør fremme – og som får interesse av høye strømpriser og strømsparing for å ha mer strøm å selge.

Sist, men ikke minst: En makspris med SAF vil få brei tilslutning, fordi den svarer på tre kriser samtidig, nemlig ulikhets-, miljø- og strømpriskrisene, og gjør det på en måte som øker inntektene til «de mange» og skattlegger luksusforbruket til «de få». Derfor har også klimabelønning blitt populært i land som Canada, Sveits og Østerrike.

Robin Hood-klimapolitikk, som KAF og SAF, er en forutsetning for å lykkes med å dreie samfunnsutviklingen i retning av mer, ikke mindre, rettferdighet, bærekraft og fellesskap.

Dette er viktig, fordi: Uten troverdige krisesvar fra venstresida som folk kan se seg tjent med, vil økonomisk og sosial polarisering i samfunnet, forårsaket av de siste par tiårenes rådende nyliberalisme, legge til rette for økt oppslutning om ekstremhøyre. Valgresultatene i Sverige og Italia er urovekkende påminnelser.

Hold deg oppdatert. Få ukentlige nyhetsbrev fra Dagsavisen Moss Dagblad.

Mer fra: Debatt