Rapporten kommer i skyggen av krigen i Ukraina og det er naturlig. Likevel må vi klare å se hvordan klima, krig og mye politisk uro henger sammen.
Det som er bra er at nå snakker alle politikere om klima. Det er bra! Da hviler det et tilsvarende tungt ansvar på de samme folka. Hvis de nå ikke setter handling bak sine uttalte bekymringer blir det «grønn-snakking».
Jeg tror at de fleste politikere i hele verden, med noen (u)hederlige unntak, forstår og vet omfanget av utfordringene vi står ovenfor. Men nå pågår store «posisjonerings-diskusjoner». Norsk olje og gass er renest er et sånt argument. Akkurat vår næring må få tilgang til billig strøm eller slippe co₂-avgifter er et annet. Fattige land har minst utslipp, i hvert fall per innbygger. Det gjelder land som Kina også. Ønske om å heve egne innbyggeres levestandard og sikre egen økonomi eller arbeidsplasser veier tyngre enn å kutte utslipp. Eller avstå fra ødeleggende naturinngrep. Krig er i seg selv dessuten noe av det aller skadeligste som finnes for miljø og klima (i tillegg til folk selvfølgelig)
Vi i rike land i vesten er bedre rustet til å håndtere tørkesomre, flomskader og svikt i avlinger. Fattige land har dårligere forutsetninger for å ta vare på folka sine, sikre seg og avlingene sine, eller å verne naturverdier som er viktige for hele verden. FN-rapporten sier at 3 milliarder mennesker får sine levekår truet med de klimaendringene vi styrer mot nå. Det gir utslag på avlinger, bosettingsmønstre, migrasjon, naturtap og artsutryddelser. Og dermed også krig og konflikt!
Vi i rike, velorganiserte, demokratiske og kjøpesterke land har et stort ansvar nå. Vi har først og fremst et moralsk og økonomisk ansvar for å vise solidaritet med de landene vi vet vil bli hardest rammet. Politikk for å stoppe klimautslipp og naturødeleggelse, sammen med å utjevne forskjeller i levekår er det viktigste vi kan gjøre for å bidra til minst mulig klimaskade. Folk som er sultne, tørste og redde eller motløse vil flykte, eller lettere bli ekstreme i sine meninger, og dermed bli sinte og krigerske.
Rettferdig fordeling og forvaltning av ressurser og rask sterk reduksjon i utslipp av fossilt karbon må gå hånd i hånd, og er nøkkelen til en fredelig og reelt bærekraftig fremtid for oss selv og våre barn.
Da står vi overfor en lang rekke små og store enkeltvalg:
Skal vi i Norge nå øke produksjonen av gass for å erstatte russisk gass?
Skal vi tillate russiske medlemmer i organisasjonen Norsk olje og gass?
Hvilke retningslinjer skal følge Oljefondets investeringer?
Er det greit at norsk laks fôres med soya fra Brasil, på areal som tidligere var regnskog?
Skal vi la være å rense nitrogen til Oslofjorden om vi må betale kr 100 mer i måneden per husstand?
Skal vi bruke store beløp på direkte strømstøtte til alle, eller skal vi støtte strømsparingstiltak som solceller og varmepumper?
Skal vi bygge nye veier, med økt trafikk, for milliarder, eller skal vi vedlikeholde de veiene vi har, og gjøre det lett, billig og enkelt å reise med tog og buss?
Skal vi skyte halve ulvestammen vår hvert år, og overlate til Sverige å holde akkurat nok dyr til å hindre utryddelse, eller skal vi godta at en del utmarksbeiter er for farlige for sau og lam, og kanskje heller spise litt mindre kjøtt. Og heller kose oss ekstra med det vi har.