Undersøkelsen slår fast at en urovekkende andel veterinærer som praktiserer i Norge har følelser og tanker knyttet til selvmord. Tidligere studier fra utlandet har vist at veterinærer er en utsatt yrkesgruppe og er overrepresentert hva selvmord angår. Undersøkelsen ville bringe på det rene om dette er overførbart til Norge. Tallenes tale er klar: selvmordstanker er slett ikke uvanlig blant norske veterinærer.
Det er ikke undersøkt andre yrkesgrupper i Norge.
Risikofaktorene er flere. Det er en signifikant som peker seg ut: mange av dem som har tanker knyttet til å ta sitt eget liv er kvinner. Nesten 70 prosent av veterinærstanden er kvinner, så det var ventet en høy andel kvinner med slike tanker.
Undersøkelsen viser interessant nok at selv med disse tallene i mente, er kvinner overrepresentert.
Det konkluderes med at dette må ses nærmere på.
“The role of gender and specific work-related factors should be further investigated to better understand the complexity of suicidal behaviour among veterinarians.”
Veterinærene som ble spurt kom fra alle fagfelt: Akvakultur, gårdsdyr, kjæledyr/ smådyrpraksis, hest og matsikkerhet. Fra små og store klinikker.
Generelt var mennene i undersøkelsen eldre enn kvinnene. Det var over 70 prosent deltakelse, hvilket regnes som meget bra. Undersøkelsen var naturligvis anonym.
Deltakerne ble spurt om de knyttet sine eventuelle dystre tanker til sosiale problemer, familie, jobb eller andre faktorer. Det ble også spurt om alkoholforbruk.
Om lag halvparten av de spurte oppga jobb som en signifikant faktor. Altså at forhold på jobben kunne være opphav til vanskelige og tunge tanker, for noen veterinærer helt spesifikke selvmordstanker og planer. Spørsmålene var gradert for å finne ut av alvorlighetsgraden i eventuelle selvmordstanker. Så mange som oppunder 30 prosent av de spurte krysset av for at de ikke lenger syntes livet var verdt å leve. Det er riktignok ikke det samme som konkrete tanker om å ta sitt eget liv.
I studier fra utlandet så opplevde flere av de spurte et voldsomt press i jobbsammenheng i spennet mellom økonomiske faktorer, etikk/dyrevelferd og faglige utfordringer. Arbeidsmengde og krav om effektivitet spilte også inn. Mange veterinærer ønsker seg å kunne fjerne økonomi som faktor når avgjørelser skal tas.
Helsetjenester for mennesker er finansiert over skatteseddelen, for dyr er det ikke det. Mange dyreeiere i både Storbritannia og her hjemme på bjerget har ingen forutsetning for å vite hva helsetjenester egentlig koster. Det kan skape frustrasjon i situasjoner der eier kanskje ikke har råd til behandling som er mulig å tilby.
En faktor som mange veterinærer nevnte, var frykt for kritikk og ubehageligheter fra dyreeiere. Undersøkelser fra Storbritannia og også norske kilder oppgir at det ikke er uvanlig for veterinærer og annet personell å bli skjelt ut.
Seks veterinærer blant de spurte hadde forsøkt å ta sitt eget liv. 27 prosent hadde tenkt at livet ikke var verdt å leve.
Dette er ganske fæle tall som bør vekke bekymring og handling. Generelt bør det forskes mer på kvinnehelse og her er et felt som det absolutt er rom for å undersøke videre. Vi kan ikke ha det sånn, dere.
Undersøkelsen konkluderer altså med at spesielt kjønnsperspektivet bør ses nærmere på.
Mine tanker rundt dette når kvinnedagen nærmer seg er at norske politikere og levekårsforskere tar tak i dette og prøver å finne en løsning. Mer og grundigere forskning er velkomment, men det ser ut til at det går an å konkludere allerede nå med at et sterkere søsterskap er påkrevet. Fagorganisasjoner kan se på om lønnsnivået kan justeres opp, de som har makt til å styrke tilbudet innen psykisk helse bør gjøre det snarest, Veterinærforeningen selv har kanskje mulighet til å se på muligheten for et styrket støtteapparat. Parolemakere kan ha kvinnelige veterinærer i tankene når de skriver sine plakater. Bruk #NotOneMoreVet som er knyttet til et amerikansk initiativ for å redusere selvmord blant veterinærstanden. Dette kan bidra til å sette søkelyset på saken.
Men hva kan vi som privatpersoner gjøre? Mange av oss er dyreeiere. Kanskje kjenner du en veterinær eller har en i din familie/vennekrets? Vær støttende. Spør, bry deg. Kommer du til veterinæren med ditt dyr, husk at veterinæren mest sannsynlig er like bekymret for økonomi, ditt dyrs velferd og den vanskelige faglige biten som du selv er.
Som jeg har skrevet om i en kronikk tidligere, så er det helt fair å forvente god og profesjonell behandling av ditt dyr. Det er helt greit å bli frustrert og det er menneskelig om dette kommer til overflaten et øyeblikk. Men skrik ikke til veterinæren din, ikke skjell ut resepsjonisten. Ikke kom med trusler. La være å rane ditt veterinærkontor for narkotiske stoffer. Enkle ting som det.
Prøv i stedet å være litt grei. Si fra om du er misfornøyd på en saklig måte og forklar hvorfor. Er du fornøyd? Si det også! Er du ekstra takknemlig for en veterinær som har strukket seg langt, vis det. Vær også proaktiv mht. ditt dyrs helse. Med en jevnlig rutinesjekk kan helseproblemer oppdages tidlig og det trenger kanskje ikke bli så dyrt eller omfattende senere. Er du kvinne og din veterinær en kvinne? Vær litt ekstra grei.
Det handler om søsterskap.
