Jeg skal i det følgende kommentere to tilsvar som NGI har gitt til debattinnlegg som jeg har skrevet. Sakene har til felles at de handler om metodene som brukes i dag i forbindelse med arbeid med kvikkleireskred.
Replikk I: Grunnforholdene i Moss
Kristoffer Skjolden Skau, som er NGIs direktør for geodata og teknologi, skriver i et tilsvar av 6.9.2021 til mitt debattinnlegg av 26.8.2021, at NGI har gjort en grundigere vurdering av grunnforholdene i Moss enn hva NVEs kvikkleireveileder krever.
Faktum er at ingen av NGI-rapportene om jernbaneutbyggingen i Moss dokumenterer at selskapet har fulgt kvikkleireveilederens prosedyrebeskrivelse. I veilederen kapittel 3.2 er det en 11-punkts liste som beskriver prosedyren. Det første punktet er at man skal avgrense et aktsomhetsområde som er definert som områder med en bratthet på inntil 1:20. Det er ingenting i NGIs rapporter som tyder på at de har sett på fare for kvikkleireskred i andre områder enn de som er brattere enn 1:15.
Denne feilen bør sees i lys av det som NGIs administrerende direktør Lars Andresen erkjente overfor geo365.no den 30.9.2021, i en kommentar til Gjerdrumutvalgets rapport:
«– Med utgangspunkt i erfaringene fra Gjerdrum-skredet er det nå behov for å gå gjennom soneinndelingene og metodikken som benyttes for inndeling på nytt, sier NGI-direktøren.
Han peker på at der det særlig er behov for mer kunnskap og oppdatert metodikk for skred som brer seg sideveis – slik som i Gjerdrum.
– Gjerdrum-kommisjonens rapport må føre til mer forskning og utvikling av bedre metoder for å unngå nye katastrofer som i Gjerdrum. Våre fagfolk vil nå gå grundig gjennom rapporten, sier Andresen.»
Det er altså ikke slik at det er tilstrekkelig å vurdere skråningsstabilitet. Man er nødt til å se på skredrisiko til og med i tilnærmet flatt terreng. Kvikkleireskred kan både starte og bre seg ut over i tilnærmet flatt terreng. Hvis man mener at man faktisk undersøker skredfaren i tilnærmet flatt terreng, så må man også dokumentere at man gjør det.
Jernbaneutbyggingen i Moss havn skjer dels i en skråning og dels på en flat smal strandterrasse. Både skråningen og traséunderlaget består av mye kvikkleire. Dybden til fast grunn er også for en stor del ukjent.
NGI har på oppdrag fra NVE utarbeidet Ekstern rapport 9/2020 om oversiktskartlegging av risiko for kvikkleireskred. Der fremgår det at:
«Det må undersøkes om det er utført sjøbunnskartlegging i det aktuelle området tidligere, jf. kap. 2.1.2. Hvis det ikke foreligger sjøbunnskart må det vurderes om det skal foretas en slik kartlegging. På steder hvor det er så langgrunt at områdene i sjøen med sikkerhet faller utenfor de topografiske kriteriene, er ikke sjøbunnskartlegging nødvendig (jf. punkt 3). Dersom det er tvil om dette, må det enten utføres sjøbunnskartlegging eller antas at potensielle skred i marbakken kan nå helt inn til land.»
Det fremgår ikke noe sted i NGIs rapporter om kvikkleirerisikoen i Moss at de har undersøkt om det er utført sjøbunnskartlegging eller om de skal kartlegge sjøbunnen selv. Det kan hende at NGI «med sikkerhet» mener at sjøbunnen ikke er relevant, men det fremgår ikke av rapporten at NGI har gjort den vurderingen. Rapporten viser til at de har gjort noen stabilitetsvurderinger av snitt som inkluderer enkelte borepunkt som strekker seg ut i Verlebukta og at de anbefaler inspeksjon av mulig erosjon i kaifronten. Men det foreligger ingen sjøbunnskartlegging.
Det at sjøbunnen ikke har blitt kartlagt har vært et tema etter en rekke skredhendelser i strandsonen. Det fremgår for eksempel av undersøkelsesgruppa som skrev rapporten etter skredet i Granvin i 2016 at det var spesielle forhold i sjøbunnen der skredet gikk som fikk betydning for stabiliteten. Det var verken vegvesenet eller Multiconsult klar over og årsaken var at de ikke kartla bunnforholdene i strandsonen. Saken er etter mitt skjønn helt parallell med situasjonen i Moss, rent bortsett fra at forholdene i Moss havn fremstår som mer komplekse og at det denne gangen skal bygges dobbeltspor for høyhastighetstog, ikke bilvei.
Som en konsekvens av alle de alvorlige kvikkleireskredene som har gått i strandsonen har NVE blitt nødt til å endre metodene for denne typen topografi. De har utarbeidet et foreløpig Faktaark 4/2020 Skred i strandsonen der det står følgende:
«Mange skredhendelser har forekommet i strandsonen i Norge de siste tiårene, og mange av skredene har medført stor skade og tap av menneskeliv. Erfaring viser at skredene ofte er direkte utløst eller sterkt påvirket av menneskelig aktivitet. Dette faktaarket er under utarbeidelse og forventes ferdig våren 2021.»
Det endelige faktaarket er i skrivende stund ikke ferdig. Vi venter derfor fortsatt på at det skal komme ny og oppdatert geoteknisk metodikk for kartlegging av fare for kvikkleireskred i strandsonen.
Når NGI da hevder at de har gjort grundigere undersøkelser enn det kvikkleireveilederen krever, tilslører dette det faktum at man per i dag ikke er sikker på hvordan man skal håndtere strandsoneproblematikken.
Replikk II: Gjerdrumutvalgets rapport
Administrerende direktør Lars Andresen og avdelingsleder Jean-Sebastien L’Heurex, begge fra NGI, skriver i sitt tilsvar av 13.10.2021 til mitt debattinnlegg av 8.10.2021 om Gjerdrumutvalgets rapport, at det var feil av meg å skrive at NGI hadde “friskmeldt” Ask for utbygging av Nystulia og golfbanen. Men det var nettopp det NGI gjorde. Nystulia ville ikke ha blitt utbygd dersom NGI ikke hadde bekreftet at det var trygt, slik plan- og bygningsloven § 28–1 stiller krav om.
NGIs kommentarer til mine referanser til Skjeggestadskredet og hvorvidt nedbør kan utløse skred er ikke svar på mine påstander, men avsporinger i debatten.
Det virker som om NGI er uenig i min påstand om at geotekniske undersøkelsesgrupper tilpasser faktum til teorien når de skal finne forklaring på hvorfor skredet gikk. Jeg har begrunnet dette med å referere til Gjerdrumutvalgets rapport og til rapporten om Skjeggestadskredet.
Undersøkelsene av skredet på Nord-Statland i 2014 er et annet eksempel på det samme. Der la både NGI og undersøkelsesgruppen til grunn at årsaken var en vibrovals som komprimerte masser på full vibrasjonsstyrke. Det viste seg at de verken hadde spurt føreren av vibrovalsen eller anleggslederen om det var kjørt med full styrke. Likevel la de til grunn det som var det verst tenkelige faktum for entreprenørfirmaet og føreren, slik at regnestykket gikk opp og man fikk en forklaring på utløsningen av skredet.
Inntrøndelag tingrett fikk saken på bordet sitt. Den lot det ikke stå igjen noen som helst tvil om at det ikke var bevis for at vibrovalsen utløste skredet. Avgjørelsen kommer farlig nær å slakte undersøkelsesgruppa og NGI sitt arbeid i saken, og den ble da heller ikke påanket.
Tingrettens avgjørelse falt ikke i god jord hos ledende geoteknikere. Akkurat som med den misvisende beskrivelsen av Skjeggestadskredet som er inntatt i Gjerdrumutvalgets rapport, har flere av dem konsekvent fortsatt å hevde at skredet på Nord-Statland skyldtes vibrovalsen. Et eksempel på dette er artikkelen Strandsonestabilitet – hva har vi lært av å nedsette komiteer for å utrede skredårsak publisert i 2017. NGIs Jean-Sebastien L’Heureux var en av forfatterne. Steinar Nordal, som er professor ved NTNU, og som er medlem i Gjerdrumutvalget, var en av de andre. Der står det blant annet følgende:
“Undersøkelsesgruppa vurderte flere potensielle årsaker til skredet, men konkluderte med at vibrasjon fra komprimering av en fylling i strandkanten var utløsende årsak. Dette ga et initialt skred som så førte til en tilleggsbelastning på marbakken utenfor”.
L’Heureux har gitt uttrykk for tilsvarende synspunkt i Rapport 16/2016 Dynamiske påkjenninger og skredfare.
Det nevnes ikke med ett ord i disse dokumentene at tingretten mente at det ikke var bevist at skredet var utløst av entreprenøren som komprimerte med vibrovals.
Hvis NGI fortsatt er uenig i min påstand om at geotekniske undersøkelsesgrupper har en tendens til at de tilpasser vurdering av fakta til teorien og formlene som de bruker til å tilbakeregne grunnforholdene, så anbefaler jeg at de leser rapporten etter Altaskredet i 2020 før de trekker nye stråmennsargumenter opp av hatten.
Vurdering
Slik jeg ser det forsøker NGI å appellere til at folk må ha tillit til arbeid med å kartlegge skredrisiko og undersøke skredårsaker fordi det er eksperter som gjør arbeidet og som har lagd metodene.
Etter min oppfatning handler allmennhetens oppfatning egentlig ikke om tillit. Det handler mest om tre ting. Det ene er tro, det andre er håp og det tredje er en tradisjon for at man ikke stiller spørsmål ved ekspertenes metoder.
For første gang har vi nå en allmenn debatt om temaet. Det er også på høy tid dersom vi skal lære mer og unngå nye alvorlige skredhendelser.