Debatt

Har vi en regjering og samferdselsminister totalt uten styring av samferdselssektoren og Bane NOR?

Det må reises mistillit og Riksrevisjonen bør på banen for Bane Nors 200% overskridelser for en 10 km dokumentert svak og lite fremtidsrettet Intercity jernbanetrasé til 15 milliarder kroner gjennom kvikkleira i Moss! Dette er et ufattelig misbruk av midler, et svik mot fellesskapet og et hån mot distriktene og helse-Norge.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Mens 4 nye sykehus måtte spare 5 milliarder kroner og redusere sine arealer med 72000 m² de senere årene, har Bane NOR fått øke kostnadene med 10 milliarder kroner, bare i Moss. Samtidig er det et skrikende behov for rassikring av våre mest trafikkerte veier hvor folk daglig lever med overhengende potensiell livsfare.

I Moss velger Bane NOR en dårlig jernbanetrasé gjennom kvikkleira for å få tilgang til sjøsiden og eiendomsutvikling. Trasé-omveien krever mange milliarder ekstra til rassikring/områdestabilisering i kvikkleireområdet. Sikkerhet er prioritet 1, 2 og 3 sa samferdselsminister Hareide og pøser på med ekstra milliarder til rassikring i Moss. Men Hareide sier ikke det samme om rassikring til folk i distriktene. Hvorfor ikke?

Har vi en regjering og samferdselsminister totalt uten styring av samferdselssektoren og Bane NOR? Transportkomiteen godtok nylig nok en kostnadsøkning for traseen gjennom Moss. Vet Stortinget egentlig hva de vedtar og hvilke fakta har de vedrørende alternativene? Kostnadene i Moss har økt med 200 %, fra 5 milliarder kroner i 2014 til 15 milliarder nå i 2021, med ramme inntil 18 milliarder kroner. For denne enorme summen får samfunnet kun en 10 km lang dokumentert svak og svingete trasé som legges i en 1 km lang omvei nedenom sjøsiden gjennom den verste kvikkleira. Trasévalget bidrar minimalt til mål om kortere reisetid, innfrir ikke krav til minimumshastighet og innfrir heller ikke en rekke retningslinjer for Intercity. Dette er et trasévalg fra fortiden, ikke for fremtiden. Hvordan er slikt mulig i dagens Norge?

Hvordan kunne Stortinget i det hele tatt godta at Bane NOR kastet ut 500 beboere fra sine hjem på sjøsiden i Moss og fikk rive en hel bydel med 87 bygninger, uten å kreve at Bane NOR utredet alternative trasévalg utenom sjøsiden og kvikkleira? Alternativer som finnes og som sannsynligvis ville medført en billigere, mindre risikoutsatt, raskere og bedre jernbane for Østfold og landet vårt.

Bane NOR inngår tvilsomme eiendomsutviklingsavtaler der Bane NOR lokker kommunene med eiendomsutvikling/byutvikling basert på fellesskapets samferdselsmidler, for å få tilgang til sjøsiden. Avtaler som mer eller mindre binder kommunene og kan hindre eller begrense konkurranse og reell innbyggerinvolvering.

Sammenblandingen av et jernbaneselskap og eiendomsutvikling der maksimal profitt er målet, kan lett medføre uheldige jernbaneløsninger. Bane NOR gjør alt de kan for å kunne legge dobbeltspor på sjøsiden for potensielt å kunne tjene noen hundre millioner kroner ekstra på eiendomsutvikling. Bane NOR trenger slettes ikke bry seg om bevilgningenes størrelse, pengesløseri og dårligere jernbanefaglige løsninger, så lenge regnskapstallene vesentlig kan forbedres av mulighetene til skyhøy inntjening på eiendomsutvikling.

Gjennom Moss får Norge derfor en lite fremtidsrettet jernbanetrasé basert på planer fra 1989, utredet i 1993, der det kun er vurdert varianter av samme trasé som alle havner på sjøsiden. Det er ikke gjennomført konsekvensutredning i tråd med ordlyd og intensjon i lovverket. Ifølge Høyesterett er formålet med konsekvensutredninger; “- å gjøre rede for tiltaket, aktuelle alternativer og vesentlige virkninger på miljø, naturressurser og samfunn, – at det er mer enn en fjerntliggende mulighet for at andre muligheter burde vært vurdert, – at tiltaket etter sin art fordrer et mer helhetlig perspektiv basert på en sammenligning av flere alternativer, – å sikre et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag ut fra de hensyn som det er nærliggende å legge vekt på ved avgjørelsen.”

Hvorfor ender vi allikevel så ofte opp med løsninger som tvilsomt er til det beste for fellesskapet? Der innbyggerne ikke blir hørt og hvor tiltakene ofte medfører enorme kostnadsoverskridelser? Hvorfor føres det ikke bedre kontroll? Hvorfor følges ikke lovverket bedre for å sikre at fellesskapets midler forvaltes på en best mulig måte? Hvorfor blir ikke alle relevante alternativer utredet for å kunne sammenligne fordeler, ulemper og kostnader?