Debatt

Med rett til å delta!

Hvis vi mener at praktisk og yrkesrettede fag og ferdigheter er viktig og verdifullt, må vi vise dette i praksis! Og vi må gjøre det tidlig.

Finn A. Jensen, Moss KrF
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Mye går bra i Mosseskolen ifølge tilstandsrapporten som ble presentert i siste utvalgsmøte i hovedutvalg for oppvekst og utdanning. Statistikk basert på nasjonale prøver viser gode resultater i alle fag. Ikke minst er det gledelig at mobbetallene går ned. Jeg er likevel urolig for en lav overgang fra grunnskole til videregående utdanningsløp for ungdom i «gamle» Moss (96,5 overgang i gamle Moss, mot 98,7 % i gamle Rygge-2019-tall). Hva disse velger å gjøre etter ungdomsskolen sier statistikken ikke noe om. Noen kan streve med skolen på grunn av helsemessige utfordringer, andre rett og slett har valgt å jobbe, eller ta et friår.

Vi vet at fullført videregående skole er en av de sikreste indikatorene på jobbtilknytning senere i livet. Vi vet også at uføretrygding generelt, og blant unge spesielt er høy og økende. Det å stå uten utdannelse og jobb kan være en stor byrde å bære for den enkelte, og for samfunnet. Fremtidens arbeidsliv har et stort behov for fagarbeidere, særlig innen helsesektoren og byggebransjen. Vi har mye å tjene på å sette inn treffsikre tiltak i Moss for å øke gjennomføringen av videregående utdanning. Risiko for frafall og bortvalg øker også på grunn av pandemi og nedstengning. Om jeg skulle peke på en satsing som virkelig teller, så må det være på dette området.

Forskning viser at barn og unges utfordring med å oppleve mening og mestring i skolen, starter lenge før videregående. Det kan observere i barnehagen, men det er i grunnskolen grunnlaget for engasjement og interesse for skolefaglig innsats og utvikles. Forskning av Eifrid Markussen viser at det er avgjørende at barn og unge kan relatere seg til og prioriterte aktiviteter i skolehverdagen ut fra tidligere erfaringer og personlighet. De må evne å se nytten av det de lærer. Læringen må derfor i størst mulig grad knyttes til det fysiske og konkrete. Vi kan blant annet bruke potensialet som ligger i kunst, håndverksfaget og arbeidslivsfaget. Et begrep som den danske forskeren Kjeld fredens bruker om læring, er at “en må gripe for å begripe”. I fagfornyelsen legges det til rette for å begrense antall mål i læreplanene. Det skal fokuseres på fordypning framfor bredde i læringsprosessen, og det introduseres et nytt håndverksfag i grunnskolen. Her ligger et potensial for å utvikle nye undervisningsformer for mangfoldet av elever. Elevene skal lære å lære!

Jeg hører stadig om ungdom som nærmest er gitt opp av skolen og som selv har gitt opp, men som forvandles til dyktige arbeidstakere når de finner den riktige nisjen og en god arbeidsgiver. Hva er det som gjør at disse ressurssterke ungdommene kommer inn i videregående skole med en opplevelse av nederlag og resignasjon?

Her ligger det flere utfordringer. Det har over de siste 20 årene vært et stort fokus på teoretiske fag, med bakgrunn i dårlige Pisa-resultater på 90-tallet, og derav reform 97 og Kunnskapsløftet. Satsingen på prioriterte fag som norsk, matte og engelsk har gjort at skolene tappes for både ressurser og fasiliteter som styrker det praktiske, det kreative, og det estetiske. Det er logisk at skolene ikke satser på det som ikke måles.

Lærerkreftene i grunnskolen har også blitt prioritert ut fra samme logikk. Det er særdeles få personer i grunnskolen som har yrkesfaglig bakgrunn. De aller fleste lærere i grunnskolen er akademikere. Og hvem prioriteres mot etter- og videreutdanning? Jo det er lærere i de samme ovennevnte fagene.

Det er lurt å velge yrkesfag, sier vi i det offentlige rom. Hvis vi mener at praktisk og yrkesrettede fag og ferdigheter er viktig og verdifullt, må vi vise dette i praksis! Og vi må gjøre det tidlig.

Jeg har jo selv sett hvilket løft elever får gjennom musikk, dans og dramalinja på Kirkeparken. Eller for den saks skyld hvordan den demotiverte og nærmest diagnostiserte tenåringen har funnet et nytt liv gjennom lærekandidatordningen på et verksted. Ungdom med lave skolefaglige resultater, forvandles til dyktige og motiverte elever, betrodde medarbeidere, og verdsatte deltakere i et arbeidsfellesskap. Ikke bare gir det håp for både familier og elever, men det sparer lokalsamfunn for lidelse og millioner i NAV-utgifter. Ifølge en annen danske, Balder Onarheim, som er professor i kreativitet ved Universitetet i København, faller vår kreativitet fra nesten 100 prosent som femåring, til to prosent (!) når vi er 15. Her ligger det et kommunalt handlingsrom vi som skoleeiere bør fylle.

Når skolene har fått tid til å reise seg igjen etter Coronatiden, bør det prioriteres ressurser til å teste ut en mer variert og praktisk undervisning, og knyttes en enda sterkere kontakt mellom grunnskolen og videregående opplæring.

Ungdomsskolenes kontakt med nærings- og arbeidslivet kan videreutvikles. Det bør være en kort vei til utplassering på en arbeidsplass for en 15-åring, som heller ønsker “å mekke” eller “game”, enn for tiende året på rad å slite ut både seg selv og lærere for å nå lassevis av abstrakte mål i læreplanen.

Det bør ikke være en hvilepute at vi får gode resultater på nasjonale prøver. Ikke når vi vet at mange ungdommer i “mangfoldige Moss” faller ut før de i det hele tatt har startet på voksenlivet.