Først en takk til Finn Jensens kronikk om pårørendeinvolvering i “Tillit i praksis”. Han skriver at det er selvsagt ikke riktig at pårørende skal ha aleneansvar for demente. Og at pårørende må mase og mase, uten å få svar. At det blir feil at ektefeller på over 80 år må stå i tunge omsorgsoppgaver med pleie og stell av syke i eget hjem. Vi er så enige!
800.000 mennesker er til enhver tid pårørende i Norge og sammen yter de rundt 100.000 årsverk i form av uformell omsorg (jf. SSB). Dette utgjør ca. 50 % av den totale omsorgen, nesten på nivå med de offentlige omsorgstjenestene. Klart den gruppen skal lyttes til og ha en plass rundt bordet når tjenestene skal videreutvikles! Økt dialog og nok kapasitet av helsetjenester sikrer at den pårørende kan ivareta et godt liv selv og unngå å trenge helsehjelp selv før tiden. Økt pårørendeinvolvering, med bl.a. Brukerråd, er en viktig start.
Vi i Pårørendeaksjonen Moss – for en verdig alderdom, tror det er så sant som det også ble skrevet om at «suksessfaktoren var en leder som var åpen og lyttende, og gjerne ville ha innspill på hvordan tjenestene kunne forbedres. Det nye i dette ligger i at det ikke bare er de ansatte “som har fasiten”, men at det er de ansatte som i samarbeid med brukerne og deres pårørende skaper tjenestene.» Vi vil legge til en ting til i den forbindelse: Øk kompetanse om pårørendearbeid, også om de pårørendes rettigheter, blant de ansatte i kommunen. Det har skjedd en hel del på den fronten de siste årene. Når man leser hva de ansatte i Moss kommune har svart på en nylig undersøkelse om hva som må til for at vi skal lykkes med pårørendesamarbeidet, så oppgir de ansatte flest ganger at det handler om kunnskap og kompetanse. Mange ansatte etterlyser opplæring. Det etterlyses kompetanse på hvilke støttetilbud som finnes, søknad om midler, organisering og iverksettelse av møteplasser, veiledning og motivering av frivillige, pårørende som ressurs etc. Og det er vår erfaring at kunnskapen ikke står i stil med utviklingen. Hvis pårørendekompetansen øker blant de ansatte tror vi man kan få til mye klokt og godt samarbeid om å utvikle tjenestene, med vinn-vinn-gevinster for alle.
Hvis man leser Pårørendeveilederen fra Helsedirektoratet (2017) er det gledelig lesning for pårørende. En egen nasjonal Pårørendestrategi ble fremlagt sist desember, signert av 5 statsråder. Nå lages en egen lokal pårørendestrategi 2021–2024 for Moss. Og her håper vi på en bred forankring og inkludering av de mange lokale pårørendelag i byen. De bør få sette sitt preg på planen.
Finn Jensen var også innom Perspektivmeldingen. På nettstedet Forskning.no kunne en nylig lese en kronikk skrevet av en postdoktor og to professorer ved henholdsvis Senter for omsorgsforskning og Institutt for helse- og omsorgsfag ved UIT, med overskriften «Hvor mye skal pårørende og frivillige jobbe i framtidas eldreomsorg?» Sentrale myndigheter ser til å ville løse det økte behovet for fremtidens helse- og omsorgstjenester, gjennom en økt innsats fra pårørende og frivillige.
Forfatterne peker på at dette ikke er realistisk. Det blir markant færre pårørende per eldre, eldre som trenger hjelp og støtte i de nærmeste tiårene. Forholdstallet faller i gjennomsnitt til under det halve av dagens nivå fram mot 2040. I Moss faller forholdstallet for pårørendeomsorg fra 9,6 i 2018 til 4,8 i 2040. Dette betyr at hver enkelt pårørende i gjennomsnitt må bidra med minst dobbelt så mye omsorgstid som de gjør nå, hvis myndighetenes forventninger skal innfris.
For mange er pårørenderollen en helsemessig belastning. I en undersøkelse gjennomført av Pårørendealliansen, oppga rundt halvparten av deltakerne symptomer som stress, søvnproblemer, sosial isolasjon og følelse av å være deprimert. Økte krav kan derfor føre til at mange pårørende selv blir syke og får behov for helsehjelp. Dette vil legge ytterligere press på helse- og omsorgstjenestene.
Myndighetene har også en målsetting om å øke den frivillige innsatsen fra organisasjoner eller enkeltpersoner. I eldrereformen «Leve hele livet» hevdes det at «potensialet for ytterligere bidrag fra pensjonister er stort, og at det totale bidraget nesten kan dobles mot 2030». Men heller ikke her fant forskerne i sin studie at dette er realistisk. Ifølge professorenes beregninger, vil dette forholdet reduseres med rundt 35 prosent for landet som helhet fram mot år 2040. Det er også tenkelig at rekrutteringen av yngre eldre til frivillig arbeid svekkes ytterligere når målsettingen er at flere skal delta lengre i arbeidslivet og samtidig bidrar med mer pårørendeomsorg.
Vi innser at utfordringene i framtidas helse- og omsorgstjenester i Moss er omfattende, derfor må vi være fremoverlente, kreative og nytenkende. For å være litt konkret: Vi tror bl.a. satsing på formålstjenlige boformer kan være en nøkkel.
Den dagen det ikke lenger holder med en lettstelt leilighet eller enda flere tilpasninger i huset, men hvor man samtidig er for «frisk» til en dyr sykehjemsplass, da trengs det botilbud som kan sikre trygghet og fellesskap. Istedenfor at hjemmesykepleierne bruker mye av tiden sin i bil – hit og dit for en kort visitt, kan man heller ha et mer fast personale tilgjengelig ved et «tun» med leiligheter for beboere som trenger stadig tilsyn og oppfølging. Etablere fellesrom som gjør det mulig å finne sammen. Man vil også spare inn på kjøring av taxi til dagtilbud til «den andre enden» av kommunen. Bygg med noen ekstra hybler for studenter/førstegangsboere. De kan få ned husleien ved å avtjene et visst antall timer i måneden til å finne på sosiale aktiviteter og samvær nettopp her de bor vegg i vegg. Men kommunen må på banen. Innled til et konstruktivt samarbeid. Og still krav til utbyggerne at denne kommunen ikke bare trenger lettstelte leiligheter, men også botilbud til fasen(e) etter.
Så håper vi på en mobilisering av pårørende som «slipper til» rundt bordene og blir reelt lyttet til – så kan vi sammen skape en bedre morgendag for bl.a. eldre i denne byen. Her håper vi de pårørende som har overskudd vil melde seg!