Debatt

Tillit i praksis!

Hvordan kan vi jobbe for å forbedre omsorgstjenestene i kommunen vår? Hva kan vi gjøre for å bedre god dialog og involvering? Kan vi forvente en bedring i tjenestene med de kuttene som ble foreslått av kommunedirektøren i 2021-budsjettet, samtidig som vi blir flere som trenger hjelp? Vet vi i det hele tatt hvordan det står til i tjenestene? Bør vi politikere oppleve en uke på sykehjem slik 100-åringen Liv Rasten på Melløsparken sykehjem foreslår?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

For min del hadde jeg mine fem år som pleieassistent på Cathinka Guldberg sykehjem i Oslo i studietiden, men tidene, presset og behovene har endret seg siden da.

Dette er delvis et tilsvar til Jørn Rambergs tidligere leserinnlegg om kvalitetsmåling i eldreomsorgen.

Vi har i dag få pålitelige indikatorer for å måle kvalitet i omsorgstjenestene, slik vi f.eks. har i skolen - gjennom nasjonale prøver, elev- og foreldreundersøkelser. Vi kan hente statistikk fra ulike kommunale helsedatabaser, men dette gir ingen god indikator på kvalitet, men mer kvantitet. Hvis vi f.eks. skal måle “oppfattelse av en tjeneste”, eller “kvaliteten på relasjoner”, er dette beheftet med stor usikkerhet og store krav til validitet. Tolkningen av slike resultater kan i verste fall si oss svært lite.

Men også eldre og andre omsorgsbærere har behov for kvalitet i sin hverdag. Derfor er det viktig at kommunens pårørendestrategi og pårørendemål blir utformet så konkret som mulig, og at vi gjennom dialog med brukere og pårørende kan få en indikasjon på om mål nås - hva som fungerer og hva som kan gjøres bedre. Vi følger med dette opp Helsedirektoratets pårørendeveileder som har blitt stadfestet gjennom Regjeringens Pårørendestrategi, så sent som i desember 2020.

Mange brukere og pårørende er fornøyde med dialogen og tilbudet de mottar fra kommunen. Kommunen har mange gode tiltak som f.eks. pårørendeskole, nettverksbygging, kurs om mestring m.m.

Jeg møter flere pårørende som er skuffet - det kan til tider være lite informasjon og dårlig dialog. Det er forståelig at kapasiteten er redusert nå under koronapandemien, men dette var også en trend før mars 2020. For mange linjeledere i kommunen er det krevende “stå i drift” og samtidig forbedre og effektivisere tjenestene. Her trengs det sannsynligvis bistand fra stab for å avlaste og designe hvordan en vi best mulig kan legge opp prosessen.

Selvsagt er det ikke riktig at pårørende skal ha aleneansvar for demente. Og selvsagt er det heller ikke rett at pårørende må mase og mase, uten å få svar. Det blir feil at ektefeller på over 80 år må stå i tunge omsorgsoppgaver med pleie og stell av syke i eget hjem. Målet må være at hjemmeboende pleietrengende kan forholde seg til én eller to primærkontakter, i stedet for at det skal komme nye, fremmede mennesker inn i den private sfæren mange ganger om dagen. Folk skal slippe å være engstelig og utrygg i eget hjem.

I lys av at regjeringens nylig fremlagte perspektivmelding er det “lite nytt under solen” – strammere budsjetter, flere med omsorgsbehov og færre yrkesaktive.

Med dette som bakteppe tvinges vi til å tenke nytt, og det er her brukerrådene kommer inn. Her spiller pårørende og brukere en viktig rolle. I Moss er det et politisk mål om bruker- og pårørenderåd i alle tjenester. Jeg fikk selv for en god stund siden være med i et brukerråd med yngre brukere av NAV. Brukerne kunne med egne ord sette fingeren på utfordringer og sammen med NAV-leder og NAV-ansatte diskutere løsninger.

Suksessfaktoren for dette møtet var, slik jeg så det, en leder som var åpen og lyttende, og gjerne ville ha innspill på hvordan tjenestene kunne forbedres. Det nye i dette ligger i at det ikke bare er de ansatte “som har fasiten”, men at det er de ansatte som i samarbeid med brukerne og deres pårørende skaper tjenestene. Dette fungerer godt i mange av våre virksomheter og jeg vil ikke svartmale.

Vi trenger et “FAU” for alle våre omsorgstjenester, hvor ledelse, ansatte og pårørende møtes for å få til et samspill på hvordan tjenestene kan og bør utvikles. Alle vet at budsjettene strammes til. Dialog med pårørende vil, mer enn kvantitative undersøkelser og KOSTRA-tall, gi den beste pekepinn på brukeropplevelsen og hvordan tjenesten kan utvikles.

Hvis vi inkluderer og viser tillit i samarbeidet med de pårørende, så øker sjansen for at den pårørende kan stå lenger i pårørenderollen. Dette forebygger og bidrar til at vi får færre brukere som trenger tjenester/inst.plass. Dette vil være bærekraftig, både ift. kommunens bunnlinje og de pårørende.

Derfor ønsker vi i posisjonen å etablere brukerråd, hvor brukere og deres pårørende kan få de gode svarene og gi verdifulle innspill, og på den måten utvikle tjenestene. Dette er tillitsreformen i praksis!

Mer fra: Debatt