Debatt

Albymi – det gode virus

Av natur er jeg optimist, men som bestefar er jeg blitt mer og mer oppmerksom på de mange miljøproblem vi står ovenfor.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Den tredje smittebølgen var over oss andre uken i mars. Moss ble en av de kommunene som skulle få ekstra vaksinedoser. Når de en gang ankom. Det gikk tregt med vaksineringen, men friluftslivet blomstret. Jeg var tidlig ute denne søndagen i mars. Været var litt grått, men solen lå på lur. Fra Munchstien mot Kubberød så jeg herskaplige Reier på venstre side og eventyrgården Alby mot sørvest. Ute i horisonten glitret fjorden.

Nede på Fiskestranda var det allerede flust med folk. Barnevogner, eldre, ungdom og fedre i rask gange bærende på et plastnett med bjørkeved. De hadde kursen mot et egnet sted å lage bål. Aldri har jeg sett så mange bål langs Jeløys sydspiss som denne vinteren og våren.

Kulturlandskapet på Alby er en av kommunens populære grønne lunger. Et viktig utfluktssted i pandemiens skygge. Men ingenting kommer av seg sjøl. I 1963 var Alby gård til salgs og Moss kommune kjøpte den. Det var stor politisk uenighet om kjøpet, men som daværende ordfører Emil Andersen fra Arbeiderpartiet sa: «Vi har ikke råd, men vi kan heller ikke la være». Alle skulle ha tilgang til dette flotte stedet.

Det er sånne tanker som kommer til meg der jeg går og hører bølgeskvulp og skogduer som kurrer. På den ene siden ser jeg et velskjøtt kulturlandskap og på den andre en glitrende vannflate over Oslofjorden. Så vet jeg, vakker er den - men ikke frisk.

Jeg har tidligere etterlyst blåskjell og sommerfugler. Barndomsgleder jeg vil overføre til barnebarna, men som ikke lenger er mulig. Av natur er jeg optimist, men som bestefar er jeg blitt mer og mer oppmerksom på de mange miljøproblem vi står ovenfor.

Moss Arbeiderparti har nylig hatt et webinar som het «Oslofjorden og Moss sitt biologiske mangfold». Det var et åpent møte. Det siste er viktig, fordi Arbeiderpartiet alene kan ikke redde Oslofjorden. Her må vi stå samlet.

Webinaret samlet over 50 deltagere. Det er mye folk når vi vet at alle ikke behersker denne type teknologi. Biolog Bjørn Strandli fortalte om viktigheten av kantvegetasjon langs bekker og vassdrag, negative konsekvenser av ensidige driftsmetoder, avrenning som fører til erosjon og bruken av gift som gir omfattende skader i naturen.

Vi fikk innsikt hvor viktig tareskogen i sjøen er, ikke bare for planter og dyr, men også for oss mennesker. Denne havets regnskog binder enormt mye av klimagassen karbondioksid (CO2).

Oslofjorden er den siste tiden blitt interessant for media. For kort tid tilbake kunne havforskningsinstituttet opplyse i NRK om bunntråling i fjorden som etterlot seg plogfurer på bunnen som gjør det vanskelig for fisk og andre arter.

Nå ropes varsko fra flere hold. I en slik situasjon gjelder kunnskap og atter kunnskap. Hvordan er det gått med prøvefisket for kysttorsk som har pågått de siste årene? Hva med eget fiske på avgrensede områder for yrkesfiskere og eventuelle fredningsområder? Dette og flere andre spørsmål må besvares.

Regjeringen har fått oversendt en helhetlig forvaltningsplan for Oslofjorden fra Miljøverndirektoratet i 2019. Den bør fram i lyset. Det vil koste mye å redde Oslofjorden, men for igjen å sitere hva tidligere ordfører Emil Andersen sa om kjøpet av Alby: «Vi har ikke råd, men vi kan heller ikke la være».

Gevinsten vil bli stor for oss alle.

Vi har teknologi som kan gjøre kloakk om til biogass. Det er mulig med utsetting av såkorn og planter uten å ploge opp jordlaget. Mye kan gjøres. Men det haster.

Turen på Alby denne søndagen førte meg til en guttunge som bokstavelig talt var hoppende glad. Hans mor fortalte at slik var det hver gang de kom ut av bilen og gikk inn i skogen. Samtidig nikket hun på hodet mot en opprømt ungdomsgjeng lenger ned på stien: «Midt i en pandemi opplever vi sprudlende glede. Det gjør meg lykkelig».

Albymi er et fantasiord i denne pandemitid som utrykker fellesskapsfølelsen og gleden over vårt flotte område – og det smitter. Jeg tror vi alle trenger denne type «god virus» i en tid hvor en klem fra barnebarna er på nivå med å redde Oslofjorden.

Alt blir bedre. Men det tar tid.