Debatt

Norge har ikke glemt Syria

Denne uken passerte vi ti år for borgerkrigen i Syria. Dette er på alle måter en dyster markering.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Selv om det ikke er krigshandlingene som raser akkurat i øyeblikket, er det ikke blitt funnet noen løsning på situasjonen. Ettervirkningene vil være med oss lenge.

På sett og vis kan vi si at verdenssamfunnet har sviktet. President Bashar al-Assad har kunnet gjennomføre groteske angrep på egen befolkning, men tross fordømmelser og advarsler, blitt sittende med makten. Situasjonen for sivile er kritisk og krever innsats.

Det har heller ikke vært en borgerkrig som har manglet på internasjonal oppmerksomhet. Foruten lidelsene den har medført i Syria, har borgerkrigen truet med å destabilisere hele regionen. IS-kalifatet hadde sitt arnested i ruinene av al-Assads Syria. Flyktningkrisen kom som direkte konsekvens av konflikten, og trakk hele Europa inn.

Når lidelsene ikke ser ut til å ha noen ende, er det lett å tenke at vi burde gjøre mer. Sannheten er at det er begrenset hva et lite land som Norge kan gjøre, men at vi forsøker å bidra konstruktivt i de arenaene vi har til rådighet, og der hjelp fra Norge kan monne. Vi har bidratt med om lag 15 milliarder kroner på ti år i bistand til Syria. Dette gjelder både humanitær bistand, men også mer langsiktig hjelp for utdannelse, mattilgang og helsehjelp. Vi har forpliktet oss til stor videre innsats, på tross av at koronapandemien har forpliktet oss til å kutte på de fleste områder av statsbudsjettet.

Like viktig er det at vi forsøker å finne enighet internasjonalt for innsats som kan avslutte tragedien. Sammen med Irland arbeider vi for en enighet i FNs sikkerhetsråd som kan sikre grenseoverskridende bistand til sivilbefolkningen. Gjennom hele borgerkrigen har vetomaktene Russland og Kina blokkert felleserklæringer og sanksjoner i rådet. Det krever altså full diplomatisk innsats å få på plass slike løsninger, selv om de utgjør en liten del av all hjelp som vil trenges.

I lys av tragedien som har utspilt seg i ett tiår, kan det virke hjerteløst å peke på slike konkrete forhold. Vi kan derimot ikke tillate oss å la det store bildet skygge for de små skritt vi tar. Tragedien i Syria fortjener all internasjonal oppmerksomhet, men et land som Norge må konsentrere seg om de små, praktiske realitetene. Det er nettopp dette vi gjør.