Forfatteren og journalisten Shazia Majid har takket ja til å komme hit Moss for å snakke om dette. Hun har høstet mye anerkjennelse for boka «Ut av skyggene»
Shazia Majid har fylt ut en hvit flekk på kartet i Norgeshistorien. Det finnes forskningsrapporter og bøker om innvandringen på 70-tallet og utover, men det er mennene som får oppmerksomhet. Når vi ser på de siste 50 år er det slående. Kvinnene har stått i skyggen i samfunnet, i skyggen av sine menn, avisene og litteraturen.
Beskrivelsene av moren som kom alene i 1973 fra Rawalpindi i Pakistan til Oslo gjør dypt inntrykk. Hun var 22 år gammel. Hun kom til Norge som kone til en fremmedarbeider, en pakistaner som allerede bodde her.
[ Det blir digital 8. mars-feiring i Moss ]
Hun forlot en fattig familie til fordel for potensiell økonomisk rikdom. Men hun forlot også et viktig kvinnefellesskap, en familie med sterkt samhold hvor kvinnene delte på oppgaver, gleder og sorger i Pakistan. Dette i bytte med ensomhet slit og fortvilelse i Norge. Byttehandelen med tap av sosial trygghet for mulig rikdom delte hun med mange andre innvandrerkvinner. De ble hentet fra hjemlandet, mange uten at de ble spurt om de egentlig ønsket det, i motsetning til mennene som hadde tatt bevisste valg.
Det var mannen som bestemte og penger ble sendt hjem til hans familie. Mennene jobbet, mens kvinnene med få unntak var hjemme. De var overlatt til ensomhet, ofte i trange, kalde leiligheter i et land de ikke kjente med et språk de ikke forsto. Shazias mor var et av unntakene. Hun hadde 14 timers arbeidsdager på fabrikk, men ensom var hun.
For å forstå dagens situasjon, må vi ha kunnskap om innvandrerkvinnes historie. Innvandrerkvinnenes historie en del av vår historie. Camilla Collett har også, som Majid, beskrevet vår historie. Hun skriver om ulykkelig følger av tvangsekteskap, om kvinnenes manglende forsørgelsesmuligheter og om kvinnene som ikke hadde stemmerett eller eiendomsrett – i Norge. Den røde tråden i Colletts forfatterskap er beskrivelsene av kvinnenes manglende mulighet til å forme sine egne liv – i Norge.
[ – Kvinner får ingen frihet uten å kunne tjene sine egne penger ]
Shazia Majid sammenligner sin mors liv i Pakistan med kvinnene i Collets roman «Amtmannens døtre» fra 1854. Disse kvinnene arbeidet heller ikke og levde beskyttet i sin storfamilie, som Shazia Majids mor da hun bodde i Pakistan. Tenk om broderende og syngende Sofie i «Amtmannens døtre» plutselig måtte arbeide 14 timer daglig på fabrikk, som Shazias mor gjorde. Tenk å hoppe rett fra 1850-tallet, slik det norske samfunnet og kvinnerollen da var, til 1970- tallet. En tid preget av kvinnekamp, demonstrasjonstog og paroler med «Jeg vil ligge øverst» og «fri abort»
Nær 50 har gått siden Shazias mor og hennes medsøstre kom til Norge. Mødrenes døtre og sønner har fått barn, som igjen har fått barn. Svært mange norske kvinner med pakistansk bakgrunn tar høyere utdanning. Rent andelsmessig har flere kvinner med pakistansk bakgrunn enn norsk bakgrunn høyere utdanning. I dag treffer vi unge norske kvinner med pakistanske bakgrunn mange steder samfunnslivet. På legekontoret, i rettssalene, mediebransjen og politikken. For en klassereise!
Samtidig viser det store bildet er kvinner med innvandrerbakgrunn jobber og tjener mindre enn kvinner med norsk bakgrunn.
[ Det tok fire år før Shazia Majid kunne snakke offentlig om skilsmissen ]
Fortsatt blir kvinner blir undertrykt gjennom patriarkalske og kollektivistisk kulturer, hvor familien går foran individet og menn står over kvinner.
Flere og flere kvinner har tatt et oppgjør med disse verdiene og kampen pågår nå.
«Opprøret er der, i de tusen hjem, og vil bare tilta, slik vi så i Norge på 1970-tallet» skriver Majid.
Da jeg første gang snakket med Shazia Majid spurte jeg henne hva hun ønsket å oppnå ved å delta på vårt arrangement 8. mars. Hun svarte:
Jeg vil gjerne få fram at vi har mer til felles enn vi kanskje tror- selv om du er hvit i huden og jeg er brun og bagasjen vår er ulik. Man tenker at vi er forskjellig – men vi vil det samme. Vi har to ulike mødre med ulike kulturer. De vil det samme for sine barn- for oss – et godt liv.
Hun og flere andre kvinner med innvandrerbakgrunn drar viktige likestillingsutfordringer ut av skyggene. Følg med på Facebook-arrangementet vårt.
Vi i 8. mars-nettverket i Moss vil bruke den internasjonale kvinnedagen til å flombelyse deres viktige budskap. Klokken 18.00 settes lyskasterne på.