Av: Gunnar W. Richter Johansen, pensjonert u-landsarbeider fra Moss
I en fersk rapport om norsk u-hjelp fra Nordic Consulting Group bestilt av NORAD, er det flere forhold som bør riste byråkrater og politikere med interesse og ansvar for norsk u-hjelp, mer våkne. Stikkordet er korrupsjon, som spiser skjelettet sakte innen fra, og som i stor grad gjelder de man kalte Hovedsamarbeidsland tidligere.
I de 14 årene jeg arbeidet for NORAD, Kirkens Nødhjelp og Flyktningerådet var det permanent nedslående å se avstanden mellom afrikansk virkelighet med all sin nød og norske bevilgningsmyndigheter. Ikke fordi man ikke ga nok penger, men fordi man aldri klarte å ta nevneverdig tak i alt det korrupsjonen førte med seg. Her tviholder man på en-prosent-regelen og løfter blikket bort fra korrupsjon og vanstyre i håp om at bare bevilgningene er store nok, så vil fremgangen komme. Omtrent så naivt kan det sees og sies.
Det er på høy tid å forlate overtroen på en-prosent-regelen og erstatte prosenten med resultatmål. Nå kan dette muligens også sees på som noe som kun bidrar til økt elefantsyke i u-hjelpsbyråkratiet, men ansvarlige myndigheter kan ikke sitte med hendene i fanget og se på at eksempelvis 420 millioner forsvinner i Angola? Etter mitt syn er det nettopp det som skjer. Hvorfor kan ikke norske myndigheter hefte på sanksjoner når mottakerlandet rett og slett stjeler pengene som Norge har gitt i god tro og mening, men som slukes av korrupsjonen? I 2019 ble 0,5 prosent krevd og betalt tilbake fra korrupte mottakerland.
Jeg skal være den første til å innse at overføringer og u-hjelp har en kompleksitet som er tidvis formidabel, men inne i kjernen ligger det også et element av moral. Og hvor er den når vi pøser ut penger til for eksempel Kenya? Ifølge offisielle tall støttet Norge Kenya med nesten 115 millioner i 2019, og vi er godt representerte der med ambassade og hovedkontorer for en lang rekke organisasjoner i Nairobi. Jeg bor også her 2-3 måneder i året, og undrer meg over tausheten til de samme institusjoner om korrupsjonen rett foran øynene deres. Man bør ikke ha spesielt klart gangsyn for å se korrupsjonens konsekvenser, og mitt spørsmål og anliggende blir: Hvorfor kan vi ikke være tydeligere når det gjelder å stille forventninger og krav til mottakerlandet? Og vil det være mer redelig å legge om norsk u-hjelp fra bistand til ren nødhjelp og erkjenne at mer enn 50 år med enorme overføringer til våre såkalte hovedsamarbeidsland i Afrika ikke har gitt det vi håpet på?
«Vi har kontrollmekanismer i all ledd,» sier statsekretær Marianne Hagen i UD, «men vi kan alltid bli bedre». En slik omlegging ville ikke bare forbedre kontrollen, men faktisk komme flere til gode, og det er vel det som til syvende og sist er hovedformålet?
Tillat meg til slutt å komme med et mikroperspektiv og en subjektiv opplevelse av korrupsjon i Kenya: Datteren til en lokal venn ble gruppevoldtatt, men fikk slept seg i sikkerhet. Hun ble avvist på sykehuset som i teorien skulle være gratis, og politiet forlangte 200 kroner til bensin før de gadd å gjøre noe. Dette er et av tusenvis av eksempler på korrupsjonens brutalitet i et land som langt fra er det verste, som har vært Norges hovedsamarbeidsland i noen tiår, og hvor vår bistand har hatt tilnærma null effekt på korrupsjonen.
En omlegging vil sannsynligvis ikke ha noen virkning på korrupsjonen over natten, men det ville være et ærlig signal til mottakerlandet om at det er fundamentale samfunnsproblemer som landene må løse selv.