Nyheter

Da The Rolling Stones kastet ut Donald Trump

Den nye utgivelsen av Rolling Stones’ «Steel Wheels»-konsert fra Atlantic City i 1989 maner fram igjen fortellingen om kvelden Keith Richards truet med å bruke kniven mot Donald Trump.

I 1989 la The Rolling Stones ut på «Steel Wheels»-turneen i USA, deres første på sju år. De hadde aldri vært så lenge borte før, og har ikke vært det siden. Dette var en begivenhet av de sjeldne. Turneen skulle komme til å vare og vare, selv om den byttet navn til «Urban Jungle» da den kom til Europa året etter. Norge fikk sitt første besøk av gruppa på 25 år.

At det er konserten i Atlantic City som kommer ut som film og plate nå er ikke tilfeldig. Den ble spesielt filmet for betal-TV, etter modell fra boksekamper, et eksperiment for å få enda større inntekter fra arenaopptredener. Gruppa hadde ny turnémanager, Michael Cohl, som ville ta store stadionshow til nye høyder. De ville helst gjøre TV-konserten i Las Vegas, men der var ikke arrangører klare for slike utfordringer ennå. Ingen var villige til å legge en tilstrekkelig sum på bordet for å få Stones på scenen.

Inn i bildet da kom den rivaliserende forlystelsesbyen Atlantic City. Nærmere bestemt Plaza-hotellet med sin eier Donald Trump. The Rolling Stones var ikke begeistret for et sånt samarbeid. Cohl forsikret dem om at Trump ikke skulle nevnes i sakens anledning, heller ikke være til stede under konsertene i sine egne lokaler.

The Rolling Stones på Wembley i London i 1973, etter utgivelsen av «Goat’s Head Soup». Foto: AFP/NTB

The Rolling Stones på Wembley i London i 1973, etter utgivelsen av «Goat’s Head Soup». Foto: AFP/NTB

Da sier det seg selv at de ikke ble spesielt begeistret for å se konserten annonsert som «Donald Trump presents The Rolling Stones». Men verre skulle det bli. Gruppa skulle skru opp forventningene til konserten med en pressekonferanse direkte på nyhetene til CBS TV tidligere på kvelden. Da de ankom stedet så de at pressekonferansen allerede var i full gang. Med Donald Trump i hovedrollen.

Les også: The Rolling Stones: Da steinene begynte å rulle

Gruppa trakk seg umiddelbart tilbake til sitt hovedkvarter. Her ba de Michael Cohl om å få Trump fjernet fra området, fra konserten, fra alt som hadde med The Rolling Stones å gjøre. Cohl var nølende. Det var da Keith Richards trakk fram kniven han pleide å ha med seg, og sa at bygningen ikke var stor nok for begge. Enten fikk Trump forsvinne, ellers forsvant The Rolling Stones. Richards tilbød seg å ta med seg kniven og ordne opp selv. Cohl ga etter, og oppsøkte løvens hule.

Da Michael Cohl hadde overbrakt sitt budskap begynte det å se stygt ut. Trumps medarbeidere brettet opp ermene. Cohl kalte opp turneens sikkerhetssjef, og ba ham forberede seg på å komme til unnsetning. – Se bak deg, var det korte svaret. Han snudde seg rundt, og der sto 40 mann fra turnéfølget til Stones, bevæpnet med det tyngste verktøyet sceneriggerne kunne oppdrive. Det ble det siste de så av Donald Trump.

Dette er historien slik Michael Cohl fortalte den i en tale under et konsertseminar i 2015. Keith Richards bekreftet hovedtrekkene selv i et intervju med BBC i 2018. «Ikke si at vi ikke advarte dere», sa han til lytterne i USA, og la til at de «nå fikk se å bli kvitt ham selv». Dagsavisen har ikke forsøkt å komme i kontakt med Donald Trump for en kommentar, han er visstnok sykemeldt, og hadde sikkert bare løyet om hva som skjedde uansett.

At The Rolling Stones var på veien igjen var den største nyheten i popmiljøet på lenge. At de skulle komme til Norge igjen i 1990 var enda større for oss. De første omtalene gjorde det veldig klart at dette sannsynligvis var siste sjanse til å få sett gruppa på konsert. Mick Jagger og Keith Richards var begge blitt 47 år gamle. Enden var nær.

Når vi nå ser bilder fra Valle Hovin den gangen, for ikke å snakke om filmopptakene fra Atlantic City et halvt år før, blir vi minnet om tida som er gått siden. Rolling Stones ble den gangen omtalt som aldrende rockere på tur, men ser likevel ut som ungdommer sammenlignet med de som fortsatt reiser rundt og viser seg fra sine beste sider.

Vi tar med oss skildringen i Arbeiderbladet fra denne gangen, skrevet av undertegnede sammen med kollega Asbjørn Bakke: «Sirkus Stones er en interessant samling figurer. Det er Mick Jagger, kledd i fotsid rød kappe, med kokette bevegelser som setter publikum i den rette stemningen. Det er Keith Richards, selve rockemusikken personlig i manges øyne. Han holder hele tiden kontrollen med musikken med sitt stødige gitarspill. I «Sympathy For The Devil» tok han ut alt ut i en lang og djevelsk gitarsolo. Andregitaristen Ron Wood er en mer uberegnelig klovn, med et lurt smil og enda lurere gitarspill. Bassisten Bill Wyman står helt stille foran på scenen, og ser ut som han overvåker det hele for helserådets støykontroll. Og så er det den gråhårede trommeslageren Charlie Watts som holder alt dette sammen, bak det garantert minste trommesettet vi noen gang kommer til å få se på Valle Hovin. Det skal en stor trommeslager til å våge noe sånt.»

«Steel Wheels»/»Urban Jungle»-konsertene er en påminnelse om en stor tid i Stones’ karriere. De ble et turnerende band igjen, og har vært det i forbausende stor grad siden. Men den store pakken med film og plater fra konserten i Atlanta kommer overraskende fort etter den mest publiserte utgivelsen deres i høst. 1973-albumet «Goat’s Head Soup», i ny og større utgave.

Den har først og fremst med en sang de merkelig nok har klart å holde hemmelig i alle år siden – «Scarlet», spilt inn av Jagger og Richards med Jimmy Page på gitar, bassisten Rick Grech (ex Blind Faith) og trommeslager Bruce Rowland fra Fairport Convention. Dette er altså et stykke unna en ordentlig Stones-besetning, og det er sannsynligvis derfor den ikke ble utgitt den gangen. «Scarlet» er likevel helt strålende, og minst like fin i en drivende remiks av War On Drugs.

To andre sanger, «Al The Rage» og «Criss Cross» er mer sånt fyllstoff som ikke kom med albumet fordi de ikke var gode nok. Men nyutgivelsen, også på strømmetjenester, har en hel samtidig konsert fra Brussel som ekstra bonus. Opptaket fra Brussel i 1973 er kanskje hakket kvassere enn Atlantic City i 1989, men det skulle bare mangle.

Les også: Mørkt festivalminne for The Rolling Stones

Vi vender til slutt tilbake til Valle Hovin i 1990, der Arbeiderbladets utsendte reporter før konserten traff den 31 år gamle publikummeren Jens Stoltenberg, som skrøt av å ha sett Stones i Madrid allerede i 1982, og derfor ville se dem igjen, selv om han sa at «egentlig er det The Beatles som er de store gutta for meg». The Beatles? Dette er en ripe i lakken for vår senere statsminister og nå NATO-sjef. Om Donald Trump noen gang treffer igjen Stoltenberg, sin påstått «biggest fan», kan han kanskje endelig få vite hvordan Stones låt på scenen for 30 år siden?

Det hører med til historien at The Rolling Stones i 2020 truet med å saksøke Donald Trump for å bruke «You Can’t Always Get What You Want» på møtene sine. Da ble det endelig slutt på dette også. Samtidig gikk gruppa samlet ut offentlig med støtte til Black lives matter-demonstrasjonene, for å slå ettertrykkelig fast hvilken side de står på i de store spørsmålene. Vi minner også om at de lyste opp den verste karantenetida i vår med den helt nye sangen «Living In A Ghost Town». The Rolling Stones var, er og blir verdens største rockeband.

Mer fra Dagsavisen