Skomakeren gikk fra sin lest

Boka begynner slik: “I uminnelige tider har Moss vært kjent for sine mange oppnavn på sine borgere. På brygga, i fabrikker og blant anleggsarbeiderne var det vanlig med klengenavn. Ja, helt fram til våre dager møter vi mennesker som har fått en eller annen betegnelse knyttet til sitt borgerlige navn. I arbeiderstrøkene var smilet aldri langt borte. Typisk er de mange blomstrende navn og artige historier som fikk grobunn i miljøene der disse menneskene bodde.

Hvem har ikke hørt om Ka´l Kælken, Ola Billig, Alfred Gjertitten, Hjalmar Brasmebågan, Tora Gullgraver, Helge Blåmann, Pottøl-Simen, Johan Sjokoladen, Måsakongen, Rolf Tarzan, Alf Harajerger´n, Knekke-Guri og Sprett i Vassfat, for å trekke fram en liten bukett».

500 kallenavn

Dette skrev Frank Berg i 1991, og hadde ikke han ramset opp disse navnene, og omkring 500 andre kallenavn, så hadde vel alle disse gått i glemmeboka. Frank innså at det var mange som ikke var særlig glade for sine kallenavn. De aller fleste hadde opphav i noe som en person hadde gjort, eller sagt. Boka til Frank Berg er skrevet med respekt for de menneskene han omtaler, og målet hans var å gi et litt annerledes tilskudd til Moss bys historie enn de historiene vi vanligvis finner mellom permene i offisielle historiebøker.

Gikk fra København til Oslo

Historiene omfattet ikke bare folk som levde på skråplanet. Fellestrekket for dem som er omtalt, er at de en eller annen måte skilte seg ut fra mengden. Som Den vandrende skomaker; skomakeren som gikk fra sin lest.

Jeg siterer fra Byoriginaler»:

«Det var på sommeren i 1951 at Karl Arthur Andersen vandret den lange veien fra København til Oslo, i håp om å slette rekorden til «Bananen» og «Biffen». Den ene spiste bare bananer, den andre levde på biff under den 624 kilometer lange ferden fra Rådhusplassen i København til Stortorget i Oslo.

Den 61 år gamle skomakermesterensom som la ut på sin strabasiøse vandring, bodde på Høyda. Men han drev sitt skomakeri på nedre Torv i Moss sentrum, med Høyvekta og Rutegodssentralen som nærmeste naboer. Han var en likandes kar, snakkesalig og humørfylt».

To tjuepakninger daglig

Frank Berg forteller levende historien om hvordan skomakeren slet med få det som vi i dag kaller sponsorer. For det var kostbart å ha med følgebil, mat og utstyr til den lange vandringen. Det var heller ikke så store inntekter i skomakeriet, fordi skomaker Andersen måtte trene for å kunne utføre sin store bragd. «Jeg kommer om en time», skrev han på en kartongbit, som ble hengt opp på døra. Men ingen visste når lappen var satt opp, og det var mange som måtte vente lenge på skoene sine. Skomakeren brukte drøyt ti dager på vandringen mellom de to hovedstedene. Daglig røykte han to tjuepakninger med Virginasigaretter, tok seg en konjakk til kvelds og drakk flere kopper kaffe. Det gikk også med et lass med turproviant.

Gnagsår hindret rekord

Hvordan gikk det så med rekordforsøket? Den første dagen hadde skomaker Andersen en ledelse på «Biffen» og «Bananen». Men gnagsår på høyre bein svekket ham, og han fikk aldri den rekorden han hadde drømt om. Men han fullførte vandringen, og fikk stor oppmerksomhet for sin stahet.

Gudrun Tåka

En annen byoriginal som er portrettert i Byoriginaler» er Gudrun Tåka. Hun het noe så vanlig som Gudrun Olsen, men i Moss var hun bare kjent som Gudrun Tåka. Hun hadde på ingen måter gjort seg fortjent til et slikt kallenavn, for navnet var en arv fra hennes bestefar. Han het Julius Olsen, og jobba om bord i et lasteskip som gikk i fast rute mellom Moss og Oslo.

Frank Berg beskriver opphavet til “Tåka”-begrepet slik: «En dag da kystbåten var klar for hjemreise, lå tåka så tjukk ute i fjorden at en los på havna i Oslo nekta´n Julius å dra fra kaia. Men da kjente´n ikke Julius Olsen fra Moss. – Vi drar! Beordret han Julius. Og den lille lasteskuta kom til Moss og ankret opp på Alphabrygga i god behold».

Men artikkelen i Byoriginaler handler altså ikke om Julius. Den handler om hu Gudrun. Hun var byens ukronede revydronning, og var stolt av kallenavnet som hun arvet fra bestefaren.

Stolt som en orrhøna

«Far var stolt som en orrhøna på vårleik når dem sa Gustav Tåka te´n. Det er et hedersnavn for hele slekta.

Det lyder nesten som Peer Gynts løgn og forbannede digt at ei jente som sto på scenen i en revy i Folkets Hus i 1928, nesten 60 år senere fortsatt hørte med blant de bærende krefter i byens teaterliv. Hun var den fødte Thailas glade datter.

Gudrun var nettopp fylt 23 da hun sto foran Lippert-bua på Malakoff Idrettsplass og snakka med Martinius Lauritzen. Han var mest kjent som «Byfogden», og var levende opptatt av amatørteater.

– Kjenner du noen som kan tenke seg å spille ei tante i et lystspill som skal settes opp i Folkets Hus i høst? Spurte Martinus. – Men den rollen er jo som skreddersydd til meg, sa Gudrun. Hun fikk rollen, og det var et lykketreff for både Martinius Lauritzen og teatergruppas finanskomité», skrev Frank Berg.

Og det viste seg siden at når Gudrun Tåka sto på plakaten på teaterkveldene i Moss Hotell og i Parkteatret, da var det duket for suksess.

Teater og revyer dominerte Gudruns liv. Hun var utvilsomt byens egen primadonna.

Kilder:

Frank Berg: Byoriginaler