En vellykket gå-sakte-aksjon

I flere tiår er streikene blitt avblåst fordi skiftende regjeringer har gått inn med tvungen lønnsnemnd, eller tvungen voldgift, som vi pleide å kalle det tidligere. Dette har også skjedd i år, der Solberg-regjeringen har brukt argumentet med at «liv og helse er i fare». De som streiket er rykende uenige, og mener at arbeidsgiverne har funnet enkle påskudd for å tvinge de ansatte til å godta et dårlig lønnstilbud.

[ Streikevakter mot bensinsmuglere ]

AGP; en miljøvernbedrift

Jeg skal ikke dvele ved dagens situasjon, for dette er en byhistorisk reportasje; ikke en nyhetsartikkel om dagens streikesituasjon. Men det kan være viktig å ha en oversikt over arbeidsnedleggelse som et legitimt virkemiddel når arbeidsfolk ønsker å bedre lønns- og arbeidsforhold. I denne reportasjen skal jeg gå tilbake nesten 50 år; til den gang jeg var tillitsmann ved det mekaniske verkstedet Alfsen og Gunderson Produksjon (AGP) på Solgård Skog i Moss. Dette var en miljøbedrift, som produserte renseanlegg til aluminiumsanlegg, som Årdal og Sunndal Verk, til flere vannverk og tørkeanlegg til papirindustrien. AGP hadde også stor produksjon av vifter, og var en internasjonal leverandør i det som i dag kan kalles «det grønne skiftet». AGP var kort og godt en tidlig utviklet miljøvernbedrift.

Krav om fastlønn

AGP hadde et akkordsystem. Det gikk ut på at arbeidsgiver utbetalte en avtalt sum for utførelsen av arbeidsoppgavene. De som jobbet raskt, fikk bedre betalt enn dem som brukte lengre tid på sine arbeidsoppgaver. Dette var et vanlig lønnsprinsipp i mange bedrifter, og slik var det også på AGP. Men verkstedklubben hadde lenge krevd å få en overgang til fastlønn. Dette kravet var blitt fremsatt flere år før jeg begynte ved bedriften i 1973, men bedriftsledelsen vegret seg for å innføre et fastlønnssystem. De regnet med at produksjonstempoet ville falle hvis ikke verkstedarbeiderne hadde «en gulrot» å hige etter. Men i 1974 ble det gjort et klubbvedtak om å forhandle om fastlønn nok en gang. Klubbformann Poul Udesen sto i spissen for forhandlingene, og jeg var med i forhandlingsdelegasjonen, som nestformann i verkstedklubben.

Forhandlinger i Oslo

Da vi ikke kom noen vei i de første forhandlingsmøtene, ble det vedtatt på et klubbmøte at vi skulle gjennomføre en gå-sakte-aksjon. Det innebar at alle senket arbeidstempoet til 60 prosent av vanlig ytelse, og at arbeidsgiverne utbetalte kun 60 prosent av vanlig lønn. Dette var et lovlig virkemiddel. Hvis en slik aksjon fortsetter over noen dager, får det store konsekvenser for levering av ordrer. Arbeidsgiveren ville derfor ha slutt på aksjonen så fort som mulig. Samtidig ville de fortsatt ikke gå med på kravet om fastlønn. Situasjonen var fastlåst, og saken ble løftet opp til et høyere nivå. Arbeidsgiverne tok kontakt med Mekaniske Verksteders Landsforening (MVL), mens vi kontaktet Norsk Jern og Metallarbeiderforbund. De lokale representantene greide ikke å løse konflikten, og vi fikk beskjed om å møte opp i Oslo; i bygget til Norsk Arbeidsgiverforening (det som i dag er NHO).

—  Alle senket arbeidstempoet til 60 prosent av vanlig ytelse, og arbeidsgiverne skulle da utbetale kun 60 prosent av vanlig lønn.

“Laffen” var forhandlingsmotpart

Ledere i MVL og Jern og Metall stilte som forhandlere. Poul Udesen og jeg stilte sammen med leder i Moss Jern og Metall og lederen for Østfold Jern og Metall. I tillegg deltok daværende nestleder i Norsk Jern og Metall. Fra MVL stilte direktør Thor Hedberg. Han var en trivelig fyr; men en tøff forhandlingsmotpart. I etterkant fikk vi vite at han var opphavsmannen til den berømmelige Laffen-figuren på baksiden i VG. Dette var en tegning av en landstryker som kom med syrlige kommentarer til det daglige nyhetsbildet. Som den gang Sonja og Harald forlovet seg, mot kong Olavs vilje: «To hjerter. Og kongen melder pass».

Hardt press

Dette var en digresjon, og vi må tilbake til forhandlingene om fastlønn. Dette var en tid uten mobiltelefoner. Vi hadde derfor sikret en telefonvakt på klubbkontoret, og Poul Udesen ringte jevnlig til telefonvakta, og informerte om forhandlingssituasjonen. Han passet på å gi beskjed om at de ansatte måtte fortsette gå-sakte-aksjonen. Det var ikke lett, for alle ansatte kjente også på at arbeidsoppgavene burde gjennomføres på vanlig måte, og det var tøft å ha en aksjon gående over lengre tid. Presset fra mellomledere og ledere gjorde det også vanskelig å holde ut.

Fullt gjennomslag

I forhandlingene var vi bestemte på at vi ikke skulle gi oss. Forhandlingslederne på begge sider vekslet mellom å være sinte og oppgitte. Heller ikke våre egne representanter i Jern og Metall støttet oss helt ut. De hadde sympati for kravet om fastlønn, men anbefalte oss hele tiden å avslutte aksjonen. Etter flere timers forhandlinger, ble Udesen og jeg sendt på gangen, og topplederne fra begge sider skulle prøve å komme fram til en løsning. Vi drakk kaffe og ventet. Til slutt ble vi innkalt igjen. Thor Hedberg la fram en skisse til løsning, der arbeidsgiveren gikk med på en fastlønnsavtale. Ingen skulle gå ned i lønn i forhold til de tidligere akkordavtalene. En del av løsningen var at det nøyaktige lønnsnivået for fag-, spesial- og hjelpearbeidere skulle fastsettes i lokale forhandlinger. Verkstedklubben fikk dermed fullt gjennomslag for de krav som var fastsatt.

Jubel i verkstedhallen

Klubbformann Udesen ringte til telefonvakta og fortalte om resultatet. Det ble jubel i verkstedhallen, og arbeidet kom umiddelbart i gang for fullt. Ledelsen ved AGP i Moss håndterte situasjonen fint, og da de opplevde entusiasmen blant de ansatte, og så at ingen leveranser ble forsinket på grunn av aksjonen, ble det heller ikke noe trekk i lønna.

Resultatet av disse forhandlingene dannet etter hvert grunnlag for forhandlinger om fastlønnsavtaler ved flere verksteder innen Moss Jern og Metallarbeiderforening. Forhandlingene i Oslo fikk dermed betydning for flere bedrifter som gikk bort fra akkordsystemet.

[ Moss Jern og Metalls 80 års feiring i 1981 ]