Tore Tippen og andre byoriginaler i Moss

Slik startet en reportasje i Moss Dagblad 3. august 1996. Det var journalist Randi Kristoffersen som skrev artikkelen, mens fotograf John T. Pedersen tok noen fantastiske bilder av byoriginalen Tore Tippen.

Arven etter Montanus

Gamle Moss Dagblad hadde en tradisjon med å skrive om folk som hadde falt utenfor de etablerte samfunnsrammene. Mennesker som ble skjøvet til side, som ofte var arbeidsløse og kanskje også rusavhengige. Artikkelen om Tore Tippen sto på trykk to dager før Moss Dagblad-legenden Frank «Montanus» Berg ble bisatt. Frank Berg hadde hatt de fleste rollene i Moss Dagblad; redaktør, journalist og reportasjesjef. Han døde 29. juli 1996, og var en foregangsperson for å løfte vanlige folk inn i avisspaltene. Da han skrev om slitne mossinger, var det med respekt. Det kommer tydelig fram i boka «Byoriginaler», der han blant mange andre skriver om Holger «Løktetenner» Andresen, som på sommeren sov i Nesparken, og da det ble kaldere i været, brukte en gammel, utrangert Chevrolet som bopel. Det var for øvrig politiet som skaffet ham bilen.

Stemte mot EU

Reportasjen til Randi Kristoffersen og John T. Pedersen om Tore Tippen var preget av den samme respekt som Frank Berg hadde vært eksponent for i sine avis- og bokspalter. Her er et lite utdrag:

«De siste 15 åra har Tore Tippen (44) trasket rundt i bybildet. En høy mann. Hvite tresko. Mørke solbriller. Og bukser med oppbrettet kant. Alle vet hvem han er, for Tore er glad i å prate. Han er på hils med de fleste; også byens besteborgere.

– Kjenner du ordføreren?

– Nei, Gretha Kant har jeg aldri møtt. Men jeg hilser alltid på gamleordfører Paul-Erik Krogsvold og Gretha Tuen, som er ordfører i Våler, sier Tore.»

I reportasjen forteller han også om sitt samfunnsengasjement, og sin holdning til EU, der han stemte nei til norsk medlemskap i både 1972 og i 1994.

Sangen om Tore Tippen

Det er lenge siden Tore Tippen døde, men han huskes ennå. Og Mossebandet Høytrykk har til og med laget en sang om den tidligere byoriginalen:

/Me´ dagskvote på to

Fra bryggeriets depot

Så hver morra fikk en rasjon av en bror/

/Da første korken spratt

Så håp´an at en satt

Ville sleppe å få´n opp i retur./

Refreng:

/Hvem var Tore Tippen når natta sto for dør?

Var han som vi trodde

Bar han tyngden av sin bør?/

/Me´ rynker på kryss og tvers

Ligna´n på et bibelvers

Et ansikt som var forma av tidens tann/

/Effekten av vind og vær

Sto skrivi mi hans klær

En parkas som en gang hadde vært grønn/

/Hvis livet gikk på skrå

Så tenkte´n ha, hva så?

Tok fram lerka med Tippens hjemmebrygg/

/Han gikk å passa på

At ingen skulle gå

Aleine gjennom byen sånn som han./

“Digtersmeden”

Bandet Høytrykk har spesialisert seg på å lage sanger om Moss. Mange av tekstene gjenspeiler den samme virkeligheten som Frank Berg skrev om; vanlige arbeidsfolk og andre personer som sto langt unna de mektiges middagsbord. Frank fant også fram til enkeltpersoner som greide seg helt greit i livet, men som likevel hadde noen trekk som gjorde at de ble oppfattet som litt spesielle. Jonas Andersen var en av dem. Han var født i 1890, og ble bare 58 år gammel. Jonas var bror av likkistesnekker Harald Andersen, men tok tidlig etternavnet Falkenberg. «Eldre mosseborgere vil nok huske denne lille, hjulbeinte mannen som jente-Jonas. Det skyldes hans feminine legning», skriver Frank Berg.

Jeg elsker å rime

Jonas Falkenberg fra Skoggata 5 i Moss hadde en lyrisk åre, og skrev sanger til brylluper og konfirmasjoner. Han skrev også mange minneord til begravelser. På folkemunne ble han kalt «digtersmeden», og da det var torvdager i Moss kom Jonas ofte syngende gjennom bygatene med blomsterbuketter i hendene. Han hadde en fast hilsen til dem han møtte:

/Jeg elsker å rime,

Men gjør det helst hime.

Når jeg er borte

er det så sjelden jeg får gjort det./

Kongen og jeg

Under annen verdenskrig ga Falkenberg ofte uttrykk for sitt hat mot den tyske okkupasjonsmakta, og en gang han var i Parkteatret protesterte han heftig mot en tysk propagandafilm. Han fikk klar beskjed om å forlate lokalet. Det gjorde han, men forlangte inngangspengene tilbake. Kinobestyrer Martin Navestad ga ham pengene, og da snudde Jonas seg triumferende, og ropte inn i salen: Det var det jeg visste. Kong Haakon og han Jonas fikk krona igjen!

Utad var Jonas Falkenberg en sprudlende gla´gutt, som spøkte med det meste. Men han hadde også en mer alvorlig side, som ofte kom til uttrykk i hans dikt. Han diktet om årets første blåveis, men også om arbeidsfolks hverdag. Jonas mistet sin far, Ole, på sjøen. I mai 1914 dro Ole alene ut i Værlabukta for å fiske. Han falt over bord, og ble funnet ved Framnes flere uker etter. Jonas skrev flere dikt om denne hendelsen. Diktet «Vor by» er både en hyllest til Moss og et minnedikt til sin far:

/Saa lunt du ligger – vor fagre by

Med solens glans om din pande.

Fra Svundne tider du har et ry,

Og vakre minner hos deg har ly,

Du smiler saa ømt og taus mot sky,

Og bølgen synger mot strande./

/Omringet av fjelde og skog du er,

Storm saa tung og svær,

Og baaten rundt den fór

Og disse staute, kjekke mænd

Faldt alle over bord./

/Og saa en kamp – hver for sitt liv

Om redning – at naa havn.

Saa synker to med rop til Gud

I bølgens kolde favn./

/O, fader trøst da alle dem

Som sorgens budskap fikk./

Kilder:

Frank Berg: “Byoriginaler”

Moss Dagblad, 3. august 1996

Høytrykk: “Moss i 300″