Streikevakter mot bensinsmuglere

I 1982 jobbet jeg ved det mekaniske verkstedet Alfsen og Gunderson Produksjon på Solgård Skog. Jeg hadde vært klubbformann i noen år, og var også sekretær i Moss Jern og Metallarbeiderforening i perioden 1978–1982. I april dette året var jeg streikevakt ved grensestasjonen på Ørje. Moss Jern og Metall solidariserte seg med transportarbeiderne som var i streik.

14.000 i streik

Bakgrunnen var slik: I april 1982 gikk Transportarbeiderforbundet ut i en landsomfattende streik, som omfattet 14.000 medlemmer. Forbundet hadde gått voldsomt offensivt ut, og lagt fram et rammekrav på 20 prosent lønnsøkning. Det var imidlertid vanskelig å få arbeidsgiverne til å gå i reelle forhandlinger, og forhandlingene havnet hos riksmeglingsmannen. 20. april valgte forbundet å avslutte meglingen mellom partene, og allerede neste dag gikk transportarbeiderne til streik ved alle bedrifter som var tilsluttet Norsk Arbeidsgiverforening.

Bensinsmugling fra Sverige

Streiken i transportsektoren fikk voldsomme konsekvenser. All godstrafikk stanset. Butikker fikk ikke varene sine og all import av drivstoff stanset opp. Dette førte til at mange så sitt snitt til å kjøre egne biler for å sikre varer. Blant annet fra Sverige. Transportarbeiderforbundet organiserte streikevakter, som skulle blokkere blant annet havner og oljelagre. Det viste seg at svært mange var redde for mangelen på bensin og diesel. Både privatbiler og lastebiler ble lastet fulle med drivstoff i Sverige. Dette var ytterst farlig transport, men sikkerheten ble ofte satt til side.

Åpen balje med bensin

Moss Transportarbeiderforening begynte å organisere streikevakter ved grenseovergangene i Østfold. Moss Jern og Metall ble bedt om å delta, og vi stilte mannsterke opp, sammen med tillitsvalgte og medlemmer fra den lokale transportarbeiderforeningen. Det var en selsom opplevelse å stå ved grenseovergangen på Ørje, og se alle som forsøkte å smugle drivstoff inn i landet. Tollvesenet og streikevaktene kom godt overens, og tollerne var glade for å få hjelp til å stanse mengdene av biler som hadde fylt opp bilene sine med drivstoff. De fleste hadde heldigvis brukt godkjente jerrykanner. Men en del brukte farlige beholdere som slett ikke var beregnet for bensin. Skrekkeksempelet var et ektepar som hadde fylt opp en åpen balje og lagt en presenning over. Det stinket bensin, og tollerne evakuerte ekteparet, fjernet balja og kjørte bilen forsiktig vekk fra selve grensestasjonen.

En del munnhoggeri

Alan Wold fra Moss Transportarbeiderforening ledet streikevaktene fra Moss, mens sentrale tillitsmenn som Fredrik A. Johansen, Odd E. Martinsen og Anton Enger fra Moss Jern og Metall var aktive deltakere i solidaritetsaksjonen. De fleste smuglerne som ble stanset tok situasjonen med fatning. Men enkelte ble rasende. Det gjaldt særlig sjåfører som hadde skaffet seg tilgang på tankbiler. De skulle selge bensinen videre, og var langt mer aktive streikebrytere enn enkeltpersoner som forsøkte å skaffe drivstoff til eget bruk. Det ble en del munnhoggeri, men det var en vellykket aksjon. De aller fleste streikebryterne på Ørje ble stanset.

Streiker i Norge

Etter annen verdenskrig var det få alvorlige arbeidskonflikter i Norge. Det var gjenoppbygging av samfunnet som dominerte både på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden. Men høykonjunkturen etter gjenreisingsfasen kunne ikke vare evig, og tendenser til ny dyrtid og økt arbeidsløshet var i emning. Våren 1970 gikk Norgasarbeiderne i Oslo til en streik, som ble dømt ulovlig. Her ble politiet satt inn for å fjerne streikevakter. Utover 1970-tallet var det store streiker ved Smelteverket på Sauda, Linjegods, Jøtul og blant bryggearbeiderne i Oslo. I Moss gikk Elkem-Rockwool til en langvarig arbeidsnedleggelse i 1977. Noen år etter var det Hamax-arbeiderne i Moss som la ned arbeidet.

[ Streiken ved Elkem-Rockwool i Moss 1976 ]

Protestferje til Oslo

Streik er likevel ikke den mest brukte aksjonsformen i arbeidslivet. Her er en historie om mer kreative former for å få gjennom faglige krav. Vi er på 1970-tallet, og i 1977 kom det en rapport fra noe som kalt Ulveseth-utvalget. Her ble det foreslått en omstrukturering av verftsindustrien i Norge. Dette ble etter hvert et tema for alle skipsbyggerkonferanser, som den gang ble avholdt hvert år for verftene rundt Oslofjorden. Tendensene til nedbygging av skipsbyggeriene skjøt fart utover på 1980-tallet, og i 1984 var det Moss Verft, Horten Verft og Drammen Slip som var arrangør av skipsbyggerkonferansen. Her ble det lagt opp til en særegen aksjonsform: En av Bastøferjene skulle fylles opp med 400 fagorganiserte fra skipsverftene, og reise til Oslo for å legge fram sine krav for Stortinget. Samtidig skulle samtlige verftsklubber streike en time i protest mot myndighetene politikk overfor skipsverftene. Aksjonen ble gjennomført 24. oktober 1984, med full oppslutning og stor mediedekning. Men selv om den originale aksjonsformen var vellykket, skjedde det lite positivt fra Willoch-regjeringen og fra Stortinget. I løpet av få år ble flere av skipsverftene nedlagt.

204 skipsbygg

Moss Verft var blant skipsbyggeriene som den gang sto i fare for å bli nedlagt, og det siste skipet som ble bygd ved verftet var M/S Öresund, som ble levert til Statens Järnväger i Sverige i oktober 1986. Da var det 970 ansatte på Værven. Etter at skipet ble levert, ble antall ansatte redusert til 550. Deretter kom det en ny nedskjæring til 240 ansatte.

Det ble bygd 204 skip ved Moss Verft fra passasjerferja Framnæs 3 i 1909, til M/S Öresund i 1986.

Kilder:

Verkstedklubben ved Moss Verft – 1909–1989