Byhistorie

Stortingets vaskedamer skal være med til Moss

I 2016 skrev jeg en byhistorisk artikkel om den store Mosseutstillingen i 1937. Året etter laget Moss by- og industrimuseum en egen utstilling om den gedigne utstillingen. Mosseutstillingen samlet hele 300.000 besøkende; inkludert kong Haakon VII og kronprins Olav. I denne artikkelen skal vi få et innblikk i Arne Magnussens rolle for å skape blest om utstillingen.

Borgermester Arne Magnussen var på mange måter pompøs, og likte å omgi seg med mektige venner. Men han hadde hjertet sitt i arbeiderklassen. Det viste han tydelig da han sørget for å få invitert samtlige regjeringsmedlemmer og stortingsrepresentanter til Mosseutstillingen, men satte som krav at vaskedamene på Stortinget også måtte inviteres. Dette skal jeg komme nærmere tilbake til.

Sette Moss på kartet

Men først: Bakgrunnen for Mosseutstillingen var at Moss Handelsstandsforening feiret sitt 50 års jubileum. Foreningens formann var konsul og fabrikkeier Helly Hansen. Han tok initiativet til utstillingen, og var den selvskrevne formannen i Hovedkomiteen. Målet var « ... å sette Moss på kartet». Selve utstillingen skulle avholdes på Skarmyra, og på Skarmyrfjellet ble det oppført en flott restaurant.

Kronprins Olav og konsul Helly Hansen under Mossedagene i 1937.

Kong Haakon VII

Arne Magnussen ble oppnevnt som formann for den historisk-kulturelle avdelingen, og han ansatte en arbeider fra Stålvarefabrikken i Værftsgata som sekretær. Det var Arne Kinander, som dermed fikk sin offentlige debut. (Arne Kinander var senere mangeårig formannskapssekretær i Moss kommune, og hadde mange fremtredende, offentlige verv i Moss). Både Helly Hansen og Arne Magnussen hadde et sterkt kontaktnett, og de fikk kong Haakon til å åpne utstillingen. Men Arne Magnussen mente at dette ikke var nok. Han ville ha flere prominente gjester til Mosseutstillingen.

Anonym gave på 3.000 kroner

I et formannskapsmøte foreslo han at Moss kommune skulle innby Stortinget og regjeringen som gjester. I sine memoarer skriver Magnussen: «De var så beskjedne fomannskapsmedlemmene, ordfører Nils Gjerseth ikke minst. Man syntes ikke man godt kunne innby stortingsrepresentantene og regjeringen til Moss. Det var å slå for stort på, mente de”. Formannskapet stemte dermed ned forslaget fra Arne Magnussen.

Dagen etter formannskapsmøtet ringte en mann i Moss, som ønsket å være anonym, og sa: - Jeg har hørt at De gjerne vil ha storting og regjering på besøk i Moss. Hvor meget trenger De til dekking av utgiftene? - Takk, men jeg har nok ikke laget noe overslag ennu, sa jeg. – Jeg sender Dem 3.000 kroner. Trenger De mer må De si ifra, sa mannen.

Alle skal med

Arne Magnussen var ikke en mann som ga etter for et avslag. Han reiste saken på nytt i formannskapet, og fortalte om de 3.000 kronene, som ville dekke store deler av utgiftene. Denne gangen fikk han gjennomslag. Han var også en handlingens mann, og kastet seg på det første toget til Oslo, og oppsøkte stortingspresident C. J. Hambro. Arne Magnussen overrakte invitasjonen, og solgte inn besøket med et løfte om at et besøk på Moss Glassverk inngikk i arrangementet. Hambro var en gammel venn av direktør Smedsrud på glassverket, og stortingspresidenten ytret et ønske om å besøke Smedsrud. Hambro bestilte umiddelbart et «parlamentarisk» ekstratog til Moss. Og Arne Magnussen oppsøkte stortingets kontorsjef Wessel-Berg. Borgermesteren i Moss ville invitere samtlige stortingsrepresentanter, alle regjeringsmedlemmene, stortingets stenografikorps, hele presselosjen, alle betjentene og samtlige rengjøringskvinner.

Kontorsjef Wessel-Berg reagerte på at rengjøringskvinnene skulle få delta. «Vi pleier ikke å innby rengjøringskvinnene, de har aldri vært med stortinget tidligere», sa Wessel-Berg. «Ja, men nå skal de være med. De gjør en grunnleggende gjerning i Stortinget, rydder grunnen under stortingsmenn og statsråders føtter. En viktig innsats», poengterte Magnussen.

Han fikk det som han ville, og rengjøringspersonalet ble invitert. Riktignok ble de ikke nevnt med navn i gjestelisten. Frøken Utne var stortingsrestaurantens bestyrerinne (oldfrue), og på gjestelisten sto det «Frøken Utne med følge». Og “følget” var altså vaskedamene.

Kaffe på toget

«En morgen kom jeg til å tenke på morgenkaffe til våre gjester», skriver Arne Magnussen. Og fortsetter: «Jeg hadde penger nok, og utgiftene skulle ikke dekkes over bykassens budsjett. Skatteyterne skulle spares i så henseende. Jeg reiste til Oslo, fikk forbindelse med ledelsen i Norsk spisevognselskap, og bestilte delikate smørbrød og kaffe til samtlige som var med ekstratoget til Moss. Da representantene for den lovgivende og bevilgende statsmakt tidlig om morgenen kom til toget på Østbanestasjonen i Oslo, ble de møtt med herlig kaffeduft, og mottatt av smilende oppvartningsjomfruer med lekre smørbrødfat».

Moss kommune hadde sørget for at gjestene fikk en busstur gjennom Moss og Jeløy. På den tida var Jeløy en egen kommune, og det var Emil Andersen som var ordfører.

Pyntet med flagg

Arne Magnussen beskriver rundturen slik: «Gjestene, særlig statsminister Nygaardsvold, var meget begeistret for Vårliområdet, med blant annet Aug. P. Horns fabrikker. Sola skinte over Jeløy, over smilende mennesker som satt rundt småbord i den herlige haven på Reier herregård. Haven var velvilligst stillet til vår disposisjon av eieren, Conrad Andresen-Reier».

Mossingene satte pris på å få så mange prominente gjester på besøk, og havegjerdene rundt omkring i både Moss og Jeløy var det pyntet med norske flagg. Det var fullt av folk rundt utstillingsområdet på Skarmyra, og jublende skole-elever viftet med norske flagg da gjestene ankom.

Hovedinngangen til Mosseutstillingen i 1937.

«Med Hambro og Nygaardsvold i spissen gikk vi opp til utstillingsrestauranten; selve utstillingen hadde vi besøkt tidligere på dagen. Jeg ser for meg Nygaardsvold, smilende og opprømt slo han ut med hendene som en hilsen til skoleungdommen. Det føles som en personlig lykke å ha stått en mann som Nygaardsvold nær. Kong Haakon satte også umåtelig pris på Nygaardsvold”, skrev Arne Magnussen.

Kilder: Arne Magnussens arkiv


Mer fra: Byhistorie