Truet med massemøte av arbeidsløse på Moss torv

Historien om hvordan Persil kom til Moss er skrevet av Arne Magnussen selv, og gir et innblikk i hva som skjedde bak kulissene. Rådmann Arne Magnussens notater om bedriftsetableringen gir et unikt bilde om hvordan han hadde evnen til å få gjennomført vanskelige prosjekter. I dette tilfellet med å skaffe mange nye arbeidsplasser i Moss.

[ Arne Magnussens memoarer ]

Arne Magnussens betraktninger viser også at han bevisst trådte inn i noen politiske og juridiske gråsoner for å oppnå målet sitt. Han truet med massemøte av arbeidsledige på Moss torv hvis Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund (NKIF) gikk mot etableringen. Han brukte Moss Glassarbeiderforening aktivt for å sikre bedriften konsesjon. Han oppsøkte statsministeren og flere statsråder. Han krevde at byggingen skulle foretas av en byggmester fra Moss.

Vil bygge vaskepulverfabrikk i Moss

Her er Arne Magnussens egne ord om hva som skjedde:

Mange arbeidshjem i Moss var rammet av arbeidsledighet. En dag kom en utenbys industrimann på rådmannens kontor og fortalte om planer han hadde om en ny fabrikk i Moss. «Vi innfører vaskepulver fra utlandet, men vi vil heller oppføre en fabrikk i Norge; gjerne i Moss, og selv produsere varene», sa han.

Dette hørtes lovende ut og innebar fremtidsperspektiver av betydning. Men det hele var avhengig av konsesjon. Så begynte spillet. En seig dragkamp mellom ulike interesser. En føler hos Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund bragte et negativt resultat. Forbundet var redde for at den nye bedrift ville bli en konkurrent for andre bedrifter innen såpe- og vaskepulverbransjen. Da jeg senere talte med handelsminister Alfred Madsen, sa han at han ikke kunne anbefale konsesjon så lenge fagforbundet var mot. Jeg tok øyeblikkelig en telefon til forbundsformannen og sa ham at hvis forbundet stiller seg avvisende til en eventuell konsesjon, ville jeg lage et massemøte på Moss torv og legge fram situasjonen for byens og distriktets arbeidsledige. Forbundsformannen underrettet meg senere om at det ville bli innkalt til et forhandlingsmøte om saken.

Fagbevegelsens rolle

Jeg hadde søkt kontakt med styret i min egen fagforening, Moss Glassarbeiderforening, og meddelte dem at det selskap som var interessert i den nye fabrikken fortrinnsvis ville innta arbeidsløse glassarbeidere i fabrikken. Jeg fikk fagforeningens uforbeholdne støtte, og sto dermed ganske sterkt under sakens videre forløp.

Forhandlingsmøte var berammet i forbundets lokaler i Oslo. Vi møtte med en del representanter fra Moss Glassarbeiderforening. «Motparten» var tallrikt representert. 12 bedrifter i såpe- og vaskemiddelbransjen hadde sendt sine talsmenn. De hadde sendt klubbformenn eller andre fagforeningsrepresentanter i stedet for sine ledere og eiere. Klokt handlet, sett fra bedriftenes standpunkt.

Forhandlingene begynte. Skarpe replikker ble utvekslet over forhandlingsbordet. Den ledende debattanten het Magnussen. Han var meget flink og virket sympatisk, selv i den skarpe ordduellen.

Vi fra Moss hevdet at det var ingen fare for de 12 såpebedrifters fremtidige eksistens. Nye boliger med innlagt bad øker salgsmulighetene, og statistikken viser at forbruket av vaskemidler øker år for år. Ved enden av bordet satt forbundsformann Karsten Thorkildsen, rolig og jovial, og ledet forhandlingene. Vi nærmet oss midnattstimen.

Det ble oppnådd enighet om at den nye fabrikken i Moss skulle få anledning til å produsere et kvantum vaskepulver, som svarte til det kvantum som år om annet ble importert til Norge.

Fra departement til departement

Igjen satt jeg ved statsråd Madsens kontor i Handelsdepartementet. «Nå har vi forbundet med oss», sa jeg. Og nevnte betingelsene. «Ja, men du bør også oppsøke de andre statsrådene», sa Madsen. Fra departement til departement gikk runden. Fra min stortingstid hadde jeg øvelse i å tilbringe ventetid i statsråders venteværelser. Jeg hadde med meg lesestoff, og jeg kjente flere av funksjonærene i forværelsene, som også ordnet med besøkendes foretrede hos statsrådene. «Nå har jeg vært hos samtlige statsråder, også hos statsminister Nygaardsvold», sa jeg til Alfred Madsen. «Jeg ble godt mottatt og håper det beste», la jeg til. Det gikk noen tid; saken ble tatt opp i regjeringen.

Melding kom til Moss. Regjeringen hadde gitt konsesjon. Møtet ble holdt på rådmannens kontor, med representanter for den nye bedrift. Jeg fortalte dem at regjeringen hadde gitt konsesjon, men for et begrenset kvantum. Min gladmelding vakte forstemthet hos konsesjonssøkerne. «Det kan ikke bli noe av det hele. Vi får ikke våre interessenter til å gå med på dette. Her skal vi oppføre en stor, moderne bedrift for vaskemidler; en av de mest moderne i Norden, og så skal produksjonen være begrenset til et nærmere bestemt kvantum. Nei, det går ikke».

Sett i gang!

«Friskt mot, Antonius», sa jeg. «Sett i gang med byggearbeidet etter den opprinnelige planen. Her er hundrevis av arbeidsløse som står utenfor og banker på portene. Jeg vil se den regjering som våger å hindre dere i å øke produksjonen, og dermed innta flere arbeidere. Sett i gang!»

—  Jeg vil se den regjering som våger å hindre dere i å øke produksjonen når hundrevis av arbeidsløse banker på porten.

[ En historie om Persilfabrikken i Moss ]

Bedriftens representanter fulgte min oppfordring, og besluttet å sette byggearbeidet i gang etter den opprinnelige planen. En entreprenør i Oslo skulle overlates byggearbeidet. Jeg ba om at en byggmester i Moss måtte bli overlatt dette store byggearbeidet. «For Deres skyld, Arne Magnussen, skal vi la en byggmester i Moss få jobben», svarte de. Jeg takket og ba om at alt som kunne skaffes av arbeidskraft og materiell, måtte hentes fra Moss.

«Uten Moss Glassarbeiderforening hadde vi ikke hatt noen Persilfabrikk i Moss», konkluderte Arne Magnussen.

Kilder: Arne Magnussens arkiv