Borgerskapet veltet seg i champagne

Av Paul Norberg, tidligere redaktør i Moss Dagblad

Nikolai «Nik» Brandal er historiker, og ansatt ved Bjørknes Høyskole i Oslo. I en artikkel skriver han at tusenvis av nordmenn deltok under første verdenskrig: «Et sted mellom 14.000 og 16.000 norskfødte menn og kvinner, stort sett norskamerikanere, deltok i første verdenskrig, de fleste på den allierte siden. Hvor mange av dem som døde, er vanskelig å slå fast med sikkerhet, men trolig et sted mellom 1.000 og 2.000», skriver han. Ved Sjømennenes minnehall i Stavern er de mer presise. Der finnes elleve kobbertavler hvor navnene på 1.748 norske sjøfolk som mistet livet under første verdenskrig, er risset inn.

Mens krigshandlingene foregikk i den store verden, opplevde norske arbeidsfolk krigstida som motsetningsfylt og nesten absurd. Bakgrunnen var at de fleste bedrifter tjente svært gode penger. Bedriftsgründerne i Moss var utvilsomt kreative. Bryggerimester Alfred Heilmann skaffet seg en skipslast med kull som han fant plass til på bryggeriets gårdsplass. Derfra solgte han kull til byens innbyggere. I tillegg drev han med kjøp og salg av eiendommer ulike steder i Moss. Historiker Nils Johan Ringdal skriver at Alfred Heilmanns suksess var tidstypisk, for den første verdenskrigen representerte gode år for dem som visste å smi mens jernet var varmt.

Moss Værft hadde også gode tider. Da krigen brøt ut, var verken skipene eller lasten krigsforsikret. Dette førte til redsel i den norske rederstanden, og få dager etter krigsutbruddet lå 47 skip i opplag i Oslo havn. Mange redere solgt skip i panikk. Redselen gjaldt først og fremst tap av penger. For da staten garanterte for en del livsviktige transporter, tok virksomheten seg opp igjen. Allerede 21. august 1914 ble «Krigsforsikring for norske skip» etablert. Norske sjøfolk ble de store taperne i første verdenskrig, for utallige norske skip var i fast trafikk i krigssonene. 1.748 norske sjøfolk ble drept. Men krigsforsikring av skip førte til en oppblomstring av norsk skipsfart. Det kom skipsverftene til gode. Moss Værft bygde mange skip, og hadde særdeles god inntjening. Hele 14 skip ble bygd i perioden 1914–1918.

Men disse godene fikk ikke arbeiderklassen ta del i. De merket i stedet at knappheten på penger, og spesielt matvarer, ble større enn før. Prisene steg og det ble rasjonering på varer som mel, gryn, kaffe og sukker. For dem som hadde penger var det ikke vanskelig. De fikk det de ville ha; i verste fall på svartebørsen. Det var også sterk etterspørsel etter arbeidskraft, men arbeidslønningene steg ikke i takt med konjunkturene. Kjøpekraften blant arbeidsfolk ble redusert.

«Borgerskapet velter seg i champagne, mens arbeidsfolk knapt har til salt på maten», het det på et møte i Moss Jern- og Metallarbeiderforening.

Over hele landet satte arbeidsgiverne i verk ulike former for innskrenkninger, og de stilte krav om at arbeidslønningene skulle reduseres. Denne situasjonen førte til flere arbeidskonflikter. Ved Moss Værft var det blant annet arbeidsnedleggelse i klinkergruppa. Overtidsnekt var en vanlig aksjonsform. I boka «Skibsbygging i Moss» heter det at Moss Værft tapte 250.000 kroner på streiker og lockouter fra 1914 til 1920. I 1915 satte verkstedklubben fram krav om dyrtidstillegg på tre øre. Kravet ble ikke innfridd, selv om Moss Værft hadde svært så gode tider. Et par år senere kom det et nytt krav fra verkstedklubben, høflig utformet slik: «Da alle livsfornødenheter er steget, og fremdeles stiger, saa at lønningene ikke vil strekke til, tillater vi os herved, at andrage Den Ærede Disponent om et dyrtidstillegg av kr 0,25 pr. time».

Dette gjorde ikke noe inntrykk på «Den Ærede Disponent» Eilert Hoel. Han avviste kravet.

Det skrikende behovet for å øke skipsflåten førte også til oppsving for Moss Mekaniske Verksted, som var store på skipsreparasjoner. I tillegg kom det en merkverdighet til Moss. I 1916 etablerte trønderen Nicolai Knudtzon Fougner seg med et skipsbyggeri for betongbåter. Fougner hadde konstruert betonglektere i Det fjerne østen. Han anla skipsbyggeriet på det Jeløyområdet som i dag heter Betongen. Bakgrunnen for denne satsingen var mangel på stål til bygging av tradisjonelle skip. Fougner Staal-Beton Skibsbygningskompani hadde ingen langvarig levetid. Selskapet bygde mange skip, men det var ofte store kostnadsoverskridelser, og Fougner møtte også sterk motstand av skipsfartsmyndigheter, både i Norge og i utlandet. Betongskipsbyggingen ble avviklet i 1919.

Høykonjunkturene var også gunstige for en rekke andre bransjer, som ikke hadde noe med skipsfart å gjøre. I mars 1917 ble Norsk Automobilfabrikk Scania Vabis AS etablert på Kambo, med godseier Ingar Wankel som styreleder. Selskapet leverte både person- og lastebiler, og særlig lastebilene fikk godt innpass i markedet så lenge verdenskrigen preget økonomien. En velkjent bedrift som Helly J. Hansen dro også nytte av krigskonjunkturene. Da tilgangen på råvarer ble vanskelig, skaffet bedriften seg et veveri, som kom i gang i 1916. Dermed ble Helly J. Hansen mindre avhengig av import av bomullslerret, som var en viktig bestanddel i produksjonen.

Moss Glasværk var en de av kjente bedriftene som fikk problemer under første verdenskrig. Selv om bedriften hadde tilnærmet monopol på glassflasker i Norge, var konkurransen fra utlandet stor. Selskapet måtte importere kull og soda, men prisene steg så mye at prisen på ferdig glass ble mye høye enn tidligere. Etterspørselen gikk ned, og aktiviteten på bedriften ble redusert. Dermed tapte Moss Glasværk penger i krigstida.

Kilder:

Jubileumsberetning: Verkstedklubben ved Moss Verft 1909–1989.

Nils Johan Ringdal: Moss bys historie, bind 3.

Nettstedet til Sjømennenes minnehall i Stavern.